Kommentar

Kong Harald og statsminister Erna Solberg deltar på markeringen av frigjøringsdagen og nasjonal veterandag på Akershus festning den 8. mai 2019. Foto: Heiko Junge / NTB.

Harald Stanghelles bok «Kongen forteller», som er basert på en rekke samtaler med kong Harald, kom ut onsdag, og medieomtalen av boken viser at det er stor spennvidde i temaene som forfatteren og Hans Majestet har snakket om.

En rekke aktuelle saker er berørt, og kongen har også gitt en slags politisk analyse av samtiden. Kong Harald liker ikke utviklingen, skriver VG.

«Jeg synes vi lever i en skremmende tid. Jeg har syntes det lenge».

«Jeg er urolig for populisme og oppsplitting. Og for den gjenoppstandelse av ytterste høyre vi ser i enkelte land som kanskje ikke husker hvordan det var en gang», sier kongen.

Man kan spørre seg hvorfor kongen synes tiden vi lever i nå, er spesielt skremmende. Med tanke på at kong Harald har levd halvparten av sitt voksne liv under den kalde krigen, da mange mennesker var oppriktig redde for at en atomkrig kunne utslette alt liv på jorden, skulle man kanskje tro at tiden frem til 1990-tallet gav vel så stor grunn til bekymring. Verden var ikke noe mindre splittet da enn nå, snarere tvert imot.

Trolig er det dels fordi kongen selv er blitt eldre og har fått barnebarn at han er blitt mer bekymret for det som nå er blitt en mindre gjenkjennelig verden – slik det skjer med de fleste andre i tilsvarende situasjon. Det virker som om det er privatpersonen Harald som dominerer her, ikke statsoverhodet. Samfunnet har fått mindre evne til å skille mellom privat og offentlig, og kongen er med på toget.

Når kongen nevner populisme spesielt, er det derimot en politisk uttalelse. Hva slags manifestasjoner av populismen er det kongen er spesielt urolig for?

Vi kan bare gjette, men det er all grunn til å tro at han snarere enn å ha utført noen selvstendig tenkning om populismen, følger mesteparten av den politiske klassen i Norge på dette punktet: Brexit, Trump, Orban, Salvini, Le Pen, Sverigedemokraterna og så videre er fæle greier. Med «gjenoppstandelse» av ytterste høyre tenker han kanskje på Gyllent Daggry i Hellas eller AfD i Tyskland.

Kongen spør seg tilsynelatende ikke hva som er bakteppet for dagens politiske utvikling. Kan det hende at det finnes noe som virker skremmende på andre, som også har skapt politiske rystelser? Det er jo velkjent at globaliseringen og teknologiseringen som verden har vært vitne til siden slutten på den kalde krigen, har skapt tapere i flere europeiske land. Mange av dem har gått til populistiske partier, men disse får også støtte fra personer som selv ikke har tapt på utviklingen, for de synes ikke nødvendigvis det er noe hyggelig at samfunnet får større klasseskiller.

Norge er ikke unntatt fra fenomenet. Befolkningen har økt på grunn av masseinnvandringen, og det blir hardere kamp om samfunnets fordeler, ikke minst arbeid. Og ledighetsstatistikken er en vits: Nettavisens Espen Teigen skrev forleden at det er blitt 54.300 flere uføretrygdede i Norge under Erna Solbergs regjeringstid. Det er nå 363.000 uføretrygdede i Norge – 12,3 prosent av alle kvinner og 8,4 prosent av alle menn i alderen 18–67 år. Utgiftene til uføretrygd i 2021 forventes å bli større enn inntektene fra olje og gass.

Men det virker ikke som om det er forhutlede, isolerte individer i de tusen hjem som bekymrer kong Harald mest:

Kongen er skeptisk til en utvikling hvor det internasjonale samarbeidet de siste årene har blitt svekket.

«Mange land er ikke så opptatt av å finne internasjonale løsninger, man dyrker seg selv. Det minner ubehagelig om tiden mellom første og annen verdenskrig. Det er veldig mye likt, altså. Ubehagelig mye likt, men også ulikheter, selvfølgelig. Jeg liker ikke utviklingen i det hele tatt. Men vi får se hvordan det går.»

Uttrykket «å finne internasjonale løsninger» er som snytt ut av nesen på Erna Solberg og andre medlemmer av makteliten i inn- og utland. Hva slags internasjonale løsninger er det som har gjort verden så mye bedre i kong Haralds levetid? Maastricht-traktaten? Paris-avtalen? Kinas inntreden i WTO? Asylkonvensjoner som har tilrettelagt for islamsk og annen masseinnvandring til Europa?

Kong Harald lever tilsynelatende i et politisk tankeunivers hvor en liberal verdensorden som mange fikk tro på ved den kalde krigens slutt, kan opprettholdes bare populismen kan slutte å kritisere den.

Dessverre ser han ikke at denne liberale ordenen var en illusjon. Den kalde krigen ble vunnet takket være Vestens militære, teknologiske og økonomiske overlegenhet. Om det noen gang fantes en god internasjonal løsning, så heter den NATO. Men det som kom i tiden etterpå, var ikke en slags global versjon av Hakkebakkeskogen, hvor dyrene holder allmøte for å bestemme at rovdyr skal bli vegetarianere.

I de tretti årene med illusjoner som er gått siden 1990, har den søvngjengeraktige mangelen på årvåkenhet i Vesten som forveksles med en liberal orden, skapt spillerom for både ytre og indre trusler. Den indre trusselen utgjøres fremfor alt av islamske parallellsamfunn, den ytre ved fremveksten av et Kina som den største trusselen mot den globale sivilisasjonen siden Hitler.

Norge har en politisk klasse som drømmer om at spillet mellom stormakter kan temmes ved hjelp av internasjonale institusjoner. Den ser ikke hvordan Kina har brukt internasjonale institusjoner i sitt stormaktsspill. Kong Harald lever også i dette drømmelandet.

På hjemmebane ser han ut til å leve med den samme anskuelsen som dronning Sonja og kronprins Haakon. I januar formanet dronningen til maksimal sjenerøsitet overfor innvandrere, mens kronprinsen manifesterte det samme fokuset på løsninger som Erna ved å understreke at «det er viktig at vi finner gode måter å være sammen på». At flere tiår er gått uten at sjenerøsitet og velvilje har lyktes noe særlig, men snarere i flukt fra områder som Groruddalen, affiserer dem ikke.

Erna Solberg benyttet for noen måneder siden uttrykket «sammensurium» om personer som er imot blant annet innvandring og EU, og la i den sammenheng til at verden må «løse oppgaver sammen». Statsministeren beklaget siden ordvalget, men det er ingen grunn til å tro at hennes forakt er blitt noe mindre for det. Dette ser ut til å ha smittet over på kongehuset.

Da kong Haakon i 1928 utnevnte en regjering utgått fra Arbeiderpartiet som fremdeles var revolusjonært, skal han ha sagt at «Jeg er også kommunistenes konge».

Når kong Harald i 2020 i praksis repeterer Ernas analyse, kan man begynne å lure på om han også er «sammensuriets» konge. Kongen er redd for splittelse. Men hva om det han selv sier, eller gjentar, rent faktisk er splittende – eller forsterker en splittelse som har vært der lenge, men gått under radaren? Skjønt uttrykket radar er upassende. Den som ikke ser at Norge lenge har vært splittet, kan mistenkes for å ha en diger spekeskinke rett fremfor øynene.

Der kong Haakon stod fast på sine prinsipper i delikate situasjoner, ser kong Harald snarere ut til å gi etter for tidsånden. «Også kirken må forandre seg med det samfunnet den virker i», sier kongen ifølge Vårt Land. Det betyr jo at hvis samtiden gir avkall på kristendommen, så må kirken gjøre det samme. Omtrent der er vi i dag. Kongen tar riktignok stilling mot dødshjelp, og han står fast på bekjennelsesplikten. Men hva er det igjen å bekjenne i en kirke der Jesus er blitt et så stort hår i suppen at han ikke lenger kan nevnes i en forbønn for konfirmanter?

Det norske kongehuset har altså tatt en annen vei enn det britiske har gjort under dronning Elizabeth II og det danske under dronning Margrethe II. I en voldsomt omskiftelig tid har begge disse representert fasthet og historisk kontinuitet i en helt annen grad enn Norges konge, som i langt større grad enn sine kolleger over Nordsjøen og Skagerrak flyter med strømmen og applauderer bruddene. De meddeler heller ikke kong Haralds bekymring, men utstråler trygghet.

Kongehuset ser i det hele tatt ikke ut til å stå for særlig mye annet enn den relativismen kong Harald flagget under den mye omtalte talen i Slottsparken hvor han sa at nordmenn tror på alt eller ingenting og har alle slags legninger, og at nordmenn også har innvandret fra Afghanistan. Da er man snublende nær å spørre seg om kongehuset egentlig er en institusjon.

 

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!