I kjølvannet av den politiske krisen i Ukraina, og forsåvidt også Syria, er det dukket opp en flom av analyser som snakker om en ny kald krig. Er det dét vi ser begynnelsen på i disse dager?

Begrepsbruken er kanskje ment pedagogisk. Mange som lever i dag har tenkt på verden som en slags rettsstat på kjempediger skala, hvor statene i individenes rolle trer sammen i internasjonale institusjoner i domstolens rolle for å løse konflikter gjennom samtale og fornuft. Og man har da heller ikke hatt kriger utkjempet mellom stormakter i denne tiden.

Så er det blitt sagt at denne tilstanden har vært en historisk parentes, at konflikt med maktdemonstrasjon og maktbruk har vært det normale i menneskehetens historie, og at verden er på vei tilbake til situasjonen i 1914 – et hyppig gjentatt poeng nå hundre år etterpå.

Men er det egentlig så opplysende bestandig å forstå det ene ved hjelp av det annet?

Den kalde krigen fant sted i en verden som var ganske forskjellig fra den vi har nå. På den ene siden befant det seg en mektig totalitær stat grunnlagt på en utopisk ideologi. Denne siste betraktet det vestlige samfunnsystemet som noe ondt og dekadent, og bar i seg drømmen om en perfekt verden. Maktpolitikerne bak jernteppet sluttet å tro på den fortellingen, men det var ikke til hinder for at man i flere tiår levde med en nervøs terrorbalanse på grensen til det paranoide, som i uheldigste fall kunne ha endt med ragnarok. Et slikt ris bak speilet gjorde den internasjonale rettsordenen i en viss grad til et skuespill.

Det var også en verden som i mye mindre grad var økonomisk, teknologisk og sosialt sammenvevd. Det ville ha vært utenkelig at amerikanerne utvekslet teknologi for gassutvinning med kineserne, eller at en stor kinesisk overklasse hadde formuen sin investert i USA.

Man kan av og til begråte endel av globaliseringens utslag, men det er ikke til å komme fra at disse tingene har gjort nedsiden ved militære eventyr på stor skala mye større enn den var før. Det som EU-toppene skryter av på unionens vegne, har mye sant i seg, men det er ikke unionens fortjeneste, det er utviklingens – den generelle tekniske og økonomiske sådanne. Og den har funnet sted over store deler av verden.

Dette er ikke til hinder for at Russland – og Kina – utøver mer tradisjonell maktpolitikk. Men i den grad Putin er drevet av noe irrasjonelt, så er det vel helst frykten for selv å miste innflytelse, og ikke ambisjoner om å forme verden i sitt bilde. Han har i den ukrainske konflikten vist akkurat passe mye tenner til å fortelle at han ikke finner seg i å få Russlands innflytelse altfor mye begrenset. Hurtig og besluttsomt, men nøye kalkulert og ditto avgrenset. Han vet hva han risikerer ved å overdrive. Han ville ikke (som Hitler) sløse militært forblindet av ideologi. Hans stormaktsambisjoner tipper tilsynelatende ikke over i stormannsgalskap.

Snarere enn en kald krig virker situasjonen i øyeblikket mer som en hissig nabokrangel. Men beskytter sine interesser og krangler om gjerdet, men vil ikke risikere å få huset påtent.

Det er naturligvis ikke til hinder for at en allianse av Kina og Russland kan tenkes en dag å ende opp i en mye alvorligere interessekonflikt med Vesten enn den foreliggende, om enn Russland neppe ville være helt komfortabel i rollen som juniorpartner på den ene siden av en bipolar verden. I den grad folk i Vesten synes det er lurt å nedlegge forsvaret, kan det hende kald krig-praten og et slikt scenario fungerer som en vekker, en påminnelse om at det av og til er nødvendig å være stri og vanskelig og ta troverdige konfrontasjoner med jevnbyrdige.

Men ordbruken er og blir en grov forenkling som er et potensielt hinder for forståelsen. Et motsetningsforhold mellom én forholdsvis liberal og én forholdsvis autoritær verden, som begge er noenlunde rasjonelle, har et nokså balansert og realistisk bilde av seg selv og hverandre, og ellers har utstrakt samarbeid, trenger endel flere ingredienser for å degenerere.