Kinas president Xi Jinping i videokonferanse med EU-rådets president Charles Michel og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Foto: Yin Bogu / Xinhua via AP / NTB.

Vestens sanksjoner mot Russland svekker den russiske økonomien, men uten å være noen eksistensiell trussel – og ikke så mye at det affiserer Putin-regimet all verden. Sanksjonenes kraft begrenses også av at resten av verden ikke har lagt seg på en like konfronterende linje som USA og Europa.

En nøkkelrolle i dette dramaet spilles av Kina, som med Russlands invasjon av Ukraina er kommet i en ubehagelig skvis: Beijing-regimet er en strategisk alliert av Moskva, men ønsker også fungerende økonomiske relasjoner med Vesten.

For Vesten er det derfor av stor interesse å gå via Kina i et forsøk på å temme Russland, og dette var det strategiske bakteppet for fredagens videokonferanse mellom EU og Kina.

NTB-AFP skriver:

Kina forsøker ikke å omgå de internasjonale sanksjonene mot Russland, ifølge utenriksdepartementet i Beijing.

EU-president Charles Michel understreket fredag at Kina har et spesielt ansvar og advarte landet mot å gi Russland støtte i krigen mot Ukraina. Det er heller ikke tilfelle, forsikrer kinesiske myndigheter.

– Vi gjør ingenting for med overlegg å omgå sanksjonene som amerikanerne og europeerne har innført mot Russland, sier en talsperson for kinesisk UD.

Det Kina derimot gjør, er å la Russland holde på som de vil i Ukraina. Dette var da også EU-presidenten inne på etter videokonferansen: Kina må ikke lukke øynene for det Russland gjør i Ukraina, sa Michel.

En slik forventning er dessverre illusorisk. Kina ser helst at verden lukker øynene for det Beijing-regimet foretar seg i Hongkong, Xinjiang, Tibet og Taiwan, for ikke å snakke om de massive menneskerettsbruddene i hele landet, og kan derfor ikke legge seg for mye opp i at landets viktigste allierte driver krigføring.

Så hva skal egentlig EU gjøre med den saken?

Det eneste effektive unionen kunne gjøre, var å true med en handelsboikott av Kina. Stort annet har ikke kineserne å frykte av Europa, med mulig unntak for mer effektive tiltak mot kinesisk spionasje og propaganda. Handelen mellom EU og Kina beløper seg til i størrelsesorden en milliard euro hver eneste dag, og for kinesernes vedkommende er den særdeles gunstig, all den tid de eksporterer mye mer enn de importerer.

Både den kinesiske presidentens uttalelser til møtet mellom EU og Kina og kinesiske mediers dekning av møtet antyder at Beijings frykt for mindre handel er reell.

Under møtet sa Xi Jinping: «Vi håper at EU utvikler en uavhengig forståelse av Kina», skriver Corriere della Seras Beijing-korrespondent Guido Santevecchi – uavhengig av USA, er det vel unødvendig å legge til. Kinesiske medier utdypet siden poenget:

«Forholdet mellom Kina og EU må ikke tas som gissel av den ukrainske krisen, og Europa må ikke la seg fange av USA i utenrikspolitikken, men ivareta sine egne interesser, for i motsatt fall vil deres egen økonomiske vekst komme i fare», skriver avisene i Beijing.

EU ønsker altså å se utenrikspolitikk og økonomi i sammenheng, mens Kina vil holde de to tingene adskilt: Kina vil være alliert med Russland og handle med Europa, og vil ikke gi etter for EUs formaninger om å legge press på Russland på grunn av Ukraina-krigen. Kina vil kort sagt ha i pose og sekk.

Hvis Europa og Vesten for øvrig vil foreta seg noe vis-à-vis Russland, vil ikke Kina legge seg opp i det, men Kina skal likevel ha seg frabedt at Vesten legger seg opp i hva de selv gjør overfor Russland.

Beijing later som om det er to forskjellige spørsmål, men både handelen med Europa og alliansen med Russland er to sider av samme sak, nemlig Kinas hybride krigføring mot Vesten, som har pågått i mange tiår.

Den italienske Kina-korrespondenten skriver:

Det er nå tydelig at Beijing ikke har noen interesse av å overbevise Moskva om å trekke seg tilbake. Man håper til syvende og sist at det blir et Vesten «i irreversibel tilbakegang» som gir etter og oppgir Ukraina. Xi spiller fremdeles tålmodighetens spill. Men én ting må han gjøre straks, og det er å avstå fra å hjelpe russerne med å omgå sanksjonene eller levere militært materiell til angrepskrigen. I motsatt fall ville kinesiske banker og bedrifter risikere «sekundære sanksjoner».

Med tanke på Kinas brutalitet på hjemmebane og landets langsiktige strategi for å bli verdens dominerende supermakt, for ikke å snakke om Kinas eksport av koronaviruset, burde Vesten for lengst ha innført massive økonomiske og politiske sanksjoner mot Beijing.

Her er det bare å spørre som Tordenskjold: Hvad djævelen nøler I efter? Det blir kanskje for ubehagelig å kutte båndene til Kina?

Gitt at Kina er en større langsiktig trussel enn Russland, må Vesten sies å ha spilt sine kort nokså uheldig siden den kalde krigens slutt for tretti år siden. Det ville ha vært smartere å alliere seg med Russland mot Kina enn å prøve å bruke Kina mot Russland.

I stedet er vi endt opp med en ny kald krig, der både Kina og Russland er havnet på den andre siden – med resten av verden som perplekse vitner. Samtidig er det all grunn til å betvile de moralske og intellektuelle kvalitetene hos vår egen erstatning for lederskap.

Det er bare å stålsette seg.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.