christopher.hornsrud

Kong Harald la opp til at han skulle følge i bestefarens fotspor og forvandle «Jeg er også kommunistenes konge» til «jeg er også muslimenes konge». Det var en iraker fra Høybråten som la ham disse ordene i munnen og kongen gjorde ikke noe for å motsi ham. De var helt i hagefestens ånd.

Men det er likevel malurt i begeret.

Da kong Haakon VII lot falle de historiske ord hadde han gitt Arbeiderpartiet i oppdrag å danne regjering under Kristoffer Hornsrud. (Denne satt fra 28. januar-15. februar 1928). Det var ikke så lenge etter at Arbeiderpartiet hadde flørtet med Moskva og en fløy sogar hadde brutt ut. Derfor brukte Haakon begrepet «kommunister». Han kunne like gjerne sagt «sosialister».

Den gang hadde ikke sosialistene noe fedreland. De var internasjonale og unasjonale. Nasjonen var borgerskapets domene. Det skulle først endre seg med annen verdenskrig.

Men de ekte kommunistene forble lojale mot Moskva. Denne lojaliteten overskygget det nasjonale. Da Hitler og Stalin inngikk ikke-angrepspakten og i all stillhet vennskapspakten, som delte Polen og Baltikum i to sfærer, og dermed lot Hitler få ryggen fri til å starte krig, forble kommunistene lojale mot Stalin, selv om han snudde 180 grader. Da krigen begynte 3. september fastholdt kommunistene at det var en imperialistisk krig. Selv etter at Norge ble okkupert. Først da Hitler angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, kom kommunistene på riktig side. Men selv da kjørte de sitt eget løp.

ANNONSE

Kong Haakon ville vise at han var samlende, men spørsmålet om lojalitet forsvant ikke.

Når kong Harald med åpne armer vil være også muslimenes konge, er det utenkelig å nevne spørsmålet om lojalitet, selv om kongen indirekte tangerer det, når han sier at «hjem» det er hvor mitt hjerte er. Mange muslimer har sitt hjerte i landet de ble født. Eller: De definerer seg først og fremst som muslimer, deretter som norske.

Det er også en forskjell på å kalle seg «norsk» og nordmann. Det er først og fremst velmenende nordmenn som ivrer for at alle er norske. Uansett hvor meningsløst det måtte være.

Kommunistene ønsket en samfunnsomveltning. De ønsket å innføre diktatur. Norge gikk inn i NATO etter krigen fordi Moskva fortsatte å underlegge seg land i Sentral-Europa. Der kommunistene vant frem, fulgte det hemmelige politi i deres fotspor.

Slik sett er det noen isnende paralleller mellom islamister og kommunister. Islamister ønsker et gjennomislamisert samfunn, slik kommunistene ville avskaffe alle borgerlige friheter, herunder eiendomsretten.

Når vi ser på forholdene i et land som Pakistan er det grunn til uro. De muslimske land har ikke utviklet et politisk system som tillater accountability/at rette vedkommende står til ansvar og hvor det finnes transparens/åpenhet. Samfunnet gjennomsyres av korrupsjon og klankultur. Disse trekk er også ved å vinne fotfeste i Norge.

Når man kjenner islams kvinnesyn forstår man at både ytringsfrihet og likestilling har dårlige utsikter i et samfunn der islam får stor innflytelse.

Man skal ikke forvente at kongen tar opp disse spørsmålene. Men det er mange måter å uttrykke seg på. Kongehuset uttrykker seg kun speideraktig, begeistret om det nye Norge, til tross for at alle ser at det er på vei mot urolig vær. Det hadde gått an å uttrykke seg mer reservert. Dronning Margrethe har ved noen anledninger tydelig sagt fra at i Danmark gjelder danske verdier. Det er utenkelig at Harald skulle si noe slikt.

Det er et stort tap for offentligheten. Kongen er med å sette standarden.

Man skal ikke ha lest så veldig mange meningsmålinger før man ser at innvandrere med muslimsk bakgrunn blir mer muslimske av å bo i Vesten. Det er som om de ikke klarer omstillingen og insisterer på at de har rett til å leve på sin måte. Det er nå åpenbart for de fleste at dette betyr problemer for «de andre».

Så hvor er lojaliteten? Kan kongen forlange at nordmenn skal forbli lojale mot et system som gjør dem til annenrangs borgere i deres eget land? For slik oppleves hyllesten av en kultur og religion som på vesentelig punkt bryter med norske verdier.

Bedre da å gjøre som Kongen – si at alt er like bra.

Tommy Sørbø formulerte det treffende i Dagbladet:

De tre siste kongenes valgspråk har vært: Alt for Norge. Det var kanskje på tide å forandre på det. Jeg har følgende forslag til kronprinsen når han en dag overtar: Hva er Norge?

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629