Kommentar

Hvis man skal kunne ivareta sikkerheten må man være sikker i sin sak, dvs man må vite hva det dreier seg om. Man må ha en sikker vurderingsevne.

Britiske myndigheter sa de ikke hadde noe valg da de fikk sterke indikasjoner på at det var en bombe som sprengte Airbus’en over Sinai. «Noen» hadde hjulpet IS med å få bomben om bord. Fra et sikkerhetsperspektiv var svaret verre enn om det var rammet av en bakke-til-luft-rakett som flyet over Øst-Ukraina. Hvorfor? Fordi «bomb on board» betyr at IS har kontakter på bakken, i lokalmiljøet. Det trenger ikke være ideologiske tilhengere, mer sannsynlig er det fettere eller kusiner. Klans- eller stammetilhørighet, som gjør at vedkommende ikke kan avslå et bestemt ønske om å lukke øynene og se en annen vei.

Ikke rart at norske medier har ligget lavt i terrorspekulasjonene. En slik nyhet slår også inn i vår hverdag.

At IS ikke nøler med å ta ut et sivilt passasjerfly med 224 mennesker, er dårlig nytt for dem som for hvert terrorangrep svarer at islam betyr fred. Islam hatt nok dårlig PR. De selvoppnevnte spindoktorene i norske medier forsøker i det lengste å skåne «dem». Ikke IS, men alle de andre, de som bor i Norge/Europa og de hundretusener som har strømmet til kontinentet de siste måneder. Medier og politikere vet at dette er dårlig PR for dem. Denne instrumentalisering av nyhetene er i seg selv med til å øke skepsis og motvilje i befolkningen.

Men de er urolige også av en annen grunn: Hvordan blir det med sikkerheten i Europa og her til lands når fetter/kusine kan bli bedt om å gjøre slektningen «en tjeneste». Eller som Imitiaz Rolfsen sa det da han følte at PST mistenkeliggjorde ham og kollegaen fordi de var for intime med Profetens Ummah: På østkanten er det vanlig å kalle hverandre «bror».

Men Rolfsen forsto kanskje ikke de sikkerhetsmessige implikasjonene av intimiteten? PST er kanskje ikke så dumme som han tror.

Det kalles bonding. Sosialister kaller hverandre «kamerater». Svarte kaller hverandre «brother». Det er en omgangsform, som skaper fellesskap, og plutselig kan du bli bedt om å gjøre en bror en tjeneste. Hvis du avslår er du ikke en bror.

Jeg kjenner til arbeidsplasser i det offentlige Norge hvor det er «brorskapet» som rår, deres tone og normer, ikke det åpenlyst islamistiske, men det muslimske. Hvor islam som kultur og omgangsform er bestemmende. Hvis du har avvikende meninger/holdninger må du ligge lavt. Det muslimske brorskapet, streetsmart-sjargongen, black brother, tredje verden, venstresidens klær og væremåte – det flyter over i hverandre, og de som er på offensiven forstår å bruke sjargongen til å skape sosial kontroll. Man gjenskaper det sosiale rommet man er bekvem med, som er er ens eget, og ingen er ufin nok til å si at dette ikke akkurat er norsk eller Norge. Har ikke medier, eksperter og politikere i lang tid tvert i mot sagt at dette er ønskelig eller noe vi bare skal finne oss i. Det er slik verden er.

Manipulasjon

Hvis det befinner seg en eller flere personer i et slikt miljø som har en politisk agenda, kan de manipulere mennesker. SUF og AKP var svært dyktige til å manipulere grupper, uten at folk helt forsto hva som foregikk. LO og Ap forsøkte å bekjempe dem, på et tidspunkt da AKP åpent hadde erklært dem krig som klasseforrædere. Men siden har maoistene/ML-erne gått inn i posisjoner og smeltet sammen med omgivelsene.

Problemstillingen er den samme som med islamister: Hvordan håndterer du krefter som forsøker å undergrave samfunnet innenfra?

Utad forsøker Rødt å fremstå som svigermors drøm, men partiet er fortsatt stalinistisk, dvs dypt antidemokratisk. Det fikk vi et lite eksempel på da styremedlem i Rødt Hedemark, Bjørn Venstad, i et innlegg i Klassekampen 26. oktober skriver at Jens Stoltenberg er den farligste ekstremisten Norge har fostret i nyere tid.

Venstad viser til krigene i Afghanistan og Libya, men tenker først og fremst på Stoltenbergs rolle i Nato. Venstad skriver:

Nato har alliert seg med fascister og nazister i Ukraina. Og Nato-landet Tyrkia loves full støtte i sin terrorkrig mot Kurdistan, samtidig som det er grundig dokumentert at tyrkerne aktivt støtter IS. I dette selskapet blir både Breivik og Krekar amatører.

At disse holdningene fortsatt finnes er interessant å få bekreftet. At Bjørgulv Braanen setter dem på trykk er også interessant. Det kan bare bety at avisen mener de fortjener å bli hørt.

Sosialfascister

Denne konflikten på sosialistisk side går helt tilbake til 30-årene, der Josef Stalin og kommunistpartiet stemplet sosialistene som sosialfascister. Dette var på et tidspunkt da nazistene holdt på å overta makten i Tyskland. Moskvas bidrag til den Enhetsfronten som kommunistene gikk inn for, var å lansere en parole som stemplet sosialdemokratene som hovedfienden. Hvorfor? Fordi de saboterte arbeidernes klassebevissthet, ledet dem inn i klassesamarbeidet og opportunismen.

Hvorfor er dette interessant og relevant i dag? Fordi striden mellom kommunister, sosialister og sosialdemokrater er en parallell til kampen mellom islamister, salafister og jihadister. De herjes av de samme spørsmål: Hvem er en ekte muslim? Hvem er Profetens rette arvtakere? Hvordan fører man kampen innad og utad?

En annen viktig parallell:

Selv om sosialister og islamister ligger i bitre indre strider, som blant sistnevnte også koster liv, er de enige om én ting: De bruker samme metode til å brennmerke politiske motstandere. De opererer med et fiendebegrep i politikken, som frakjenner motstanderen rett til å komme til orde, som stilltiende eller åpenlyst godkjenner bruk av sosiale, økonomiske og politiske sanksjoner. Kort sagt: Du mister sosial aktelse, du mister jobben og du risikerer å miste livet.

Dette samspillet mellom sosialister og islamister er ikke presisert eksplisitt, men det eksisterer og det kan bli livsfarlig for de mennesker som sosialistene utpeker som islams fiender.

Når Documents Hanne Tolg utsettes for en kampanje på sin arbeidsplass som gjør at arbeidsvilkårene blir utålelige – hun får ikke mene noe privat som strider mot offisiell politikk – og en lokalavis lager et skandaleoppslag og ringer Dagbladet for bekreftelse, svarer Martine Aurdal at Document er Norges største islamofobe nettsted. Da Morgenbladet senere ber om en kommentar, distanserer hun seg og benekter det hun vitterlig har sagt. Aurdal ante nok at «islamofob»-stemplet om noen som hadde mistet jobben for sine meninger,  kanskje ikke var noen vinnersak for Dagbladet.

Angre

Venstresiden har alltid latt som om deres overtramp hadde angrefrist. De mente det ikke slik.

Med et voldelig islam blant oss er det ikke like lett å opprettholde en slik forestilling. Det krever en høy grad av «konspirasjon», av forstillelse og samarbeid.

Stemplingen virker bare så lenge de som lever av begrepene er enige om å beskytte bruken.

Islamofob blir potent bare i den utstrekning det ivaretas og brukes. Det sier seg selv at det er en gavepakke til muslimer og islamister.

Sosialister og islamister er videre enige om én ting: De slutter rekkene mot Israel, og sosialister lukker øynene for at dette er blitt en kamp mot jøder som jøder.

Her er det heller ingen angrefrist. Men venstresiden synes ikke å forstå det. Når jøder overfalles på åpen gate i Europa er det ingen som spør Finn Graff, Harald Stanghelle eller John Hultgren: Har dere noe ansvar for hva som skjer? Har ikke dere blåstemplet en fiendtlighet til Israel og jødene som legitimerer en slik «kamp»?

Infiltrasjon

Hvordan skal samfunnet kunne bekjempe infiltrasjon når samfunnets egne selv er infiltrert? Det er nøkkelspørsmålet. Infiltrasjonen gjelder både metode – manglende respekt for en fri samtale – bruk av brennmerking og utstøting – og selve ideologien som rettferdiggjør og opprettholder et verdensbilde der noen er gode og noen er onde.

Dette verdensbilde tilsier at venstresiden er muslimers verge og beskytter. Selv om mye tyder på at de ikke lenger trenger noen beskyttere. Men ideologien som sier at islam og demokrati går sammen, gjør at venstresiden hverken ser sine egne bjelker eller muslimenes.

Sinai i Oslo?

Hva er det som skiller Sinai fra OSL eller en annen internasjonal virksomhet? Hvorfor kan ikke fetter/kusine bli bedt om å gjøre en søster eller bror en tjeneste her til lands? Ofte vil det være «bakkepersonalet» som er sårbart. Rengjøring gjøres av byråer. Her har virksomheter og samfunn lagt sikkerheten i hendene på vikarbyråer, eller sikkerhetsselskaper som Adecco på Gardermoen.

Hvem vokter vokterne pleide sosialistene å si. De stolte ikke på Overvåkingspolitiet.

Nå kan vi snu på det: Hvem vokter de som passer på oss på alle bauer og kanter, eller som leverer tjenester med stort potensial til å gjøre skade?

Dette er et svært ubehagelig spørsmål, for dermed må samfunnet reise spørsmålet om lojalitet. Vi vet av meningsmålinger at muslimer føler større lojalitet til deres egne enn til samfunnet. Hvilke sikkerhetsmessige konsekvenser kan det få?

I den samtaleformen som Norge har innført, av henynstagen, er et slikt spørsmål støtende og fornærmende. Men det vil bli stilt på kommerset av de som har ansvar for sikkerheten.

Noen ganger slipper katta ut av sekken.

Da PST holdt orienteringsmøte om terrortrusselen for redaktører, stilte redaktøren for en av landets største aviser et spørsmål:

Hvordan kan vi vite hvem det er som jobber i kantina?

Spørsmålet har et enkelt og et komplisert svar. Det enkle er om han/hun har noen betenkelige tilknytninger eller meninger. Det kompliserte er: Hvordan vet vi hva som er betenkelig? Det kommer an på den som spør. Først må vi vite hvem vi selv er.