Kommentar

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) la igår frem sin årlige trusselvurdering. PST klarer seg som best de kan innenfor sitt snevre mandat. Men det er helt utilstrekkelig til å kunne forklare hva som skaper radikalisering.

La oss bare konstatere at den nye rapporten gir Martin Kolberg rett. For to år siden ble han ledd ut da han advarte mot radikal islam. Fra Abid Q. Raja til partifelle Thorbjørn Jagland: Kolberg fikk høre at dette hadde han ikke peiling på.

Nå sier PST at de ser tegn til økende radikalisering. Det finnes en gruppe mennesker som ikke bare har det i munnen, men har vært på treningsleire i Jemen, Somalia og Afghanistan. Dermed etableres en kontakt mellom lovløse områder og Norge, og potensialet for vold vokser. De aller fleste terrorplaner som er avslørt i Storbritannia de senere år, har hatt en slik kobling: hjemlige muslimer med kontakter i utlandet. Al Qaida-cellen som ble avslørt i fjor sommer illustrerte dette, selv om det var asylsøkere som ikke var født i Norge.

Her støter vi på et underkommunisert problem: Norsk lov tillater radikalisering, så lenge den bare er verbal. Norske medier forsvarer at man skal kunne være ekstrem i sine holdninger. Det har sogar fått kongehusets velsignelse. Kronprinsen deltok på Rajas dialogmøte med ekstreme muslimer som ropte ut sitt hat til jøder og homofile – fra talerstolen. Dette var et tegn på godvilje, og ble en bekreftelse på Rajas suksess.

Men allerede her melder motforestillingene seg: Ville noe lignende være tenkelig med høyreekstreme? Vi vet svaret.

Den ene type ekstremisme er altså akseptert fordi den kommer fra den riktige etnisk-religiøse gruppen. Mens en annen kan miste jobben for å i det hele tatt å opplate sin munn, slik det skjedde da talsmann for Norwegian Defence League ble sparket ut av Vestnorsk Transportarbeiderforbund.

Det kan være god grunn til å sjekke og være kritisk til NDL. Men hvordan kan man tro at ikke forskjellsbehandlingen blir lagt merke til?

Med en slik politikk risikerer man å bli en del av problemet som aksentuerer radikaliseringen, som utvilsomt finner sted blant ikke-muslimer.

Hvis norsk offentlighet hadde tatt radikaliseringen på alvor, ville man spurt hvorfor den ene type radikalitet er akseptert, men ikke den andre.

Ett svar er Lund-kommisjonen, som gjorde politisk overvåking ulovlig. Det skal være lov å mene noe, så lenge man ikke gjør forberedelser til handling.

ML-erne snakket om væpnet revolusjon, men hadde det bare i munnen. Eller? Norsk presse har vært lite interessert i å dekke nye avsløringer av venstreekstrem terror. Blekingegade-banden hadde kontakter i Norge og var flere ganger på besøk. Jan Guillou var KGB-agent, og kontaktene mellom venstreekstremister og terrorgrupper i Midtøsten var tette og vedvarende. Vi vet i dag også mye mer om støtten Moskva og Østblokken ga til terrorgrupper, både venstreekstreme europeiske og grupper fra Midtøsten. Trusselen var større enn vi den gang forsto. Ikke noe av dette er tatt opp og behandlet seriøst av norske medier. I stedet er man mer opptatt av å renvaske Arne Treholt.

Folk på venstresiden ble offisielt anerkjent som ofre for illegitim overvåking. Det var myndighetene som opptrådte illegitimt. Denne offerstatus har de fått overført på muslimer, som kan seile inn på menneskerettigheter og konvensjoner som spesielt beskyttet gruppe. De har fått samme immunitet som venstresiden fikk etter Lund-kommisjonen.

Derfor kan norsk lov få en absurd bestemmelse at man kan være medlem av Al Qaida, bare man ikke foretar seg noe.

Man må være usedvanlig blind og forstokket for å kjøpe et slikt verdensbilde. Men norske politikere, akademikere og pressefolk gjør det daglig, og har til slutt innbilt seg at illusjonen er sannferdig.

Ikke bare det: Man er selv en aktiv medspiller for å underbygge og forsterke det man kan kalle en radikal akse.

I april skal Islam Net holde sin årlige vårkonferanse, 16.-18. april, i fredens tegn. En rekke utenlandske predikanter er invitert. Innpakningen er fancy og glorete ungdommelig. Det er samme show som kjøres i andre vestlige land. Man dobbeltkommuniserer – salen er kjønnssegregert – og man insisterer på at islam er fredelig, men bak retorikken ligger et helt annet budskap. Det er omvendelse til en renset/ren islam, med verdier som er uforenlige med samfunnet de lever i.

Man må være naiv og enfoldig for ikke å se at radikaliseringen foregår rett for øynene på offentligheten, som velger å late som ingenting.

Men kan man gjøre noe med møte- og ytringsfriheten? Man kan f.eks. skrive om hvem det er som kommer. Pressen burde gjøre det. Flere av dem har innreiseforbud til vestlige land pga ekstremisme. Human Rights Service har en gjennomgang av deres historikk.

Men det norske establishment er selv engasjert i et opplysningsarbeid som er politisk tvilsomt: For tredje år på rad arrangeres Saladindagene på Litteraturhuset. Igjen er det venstreorienterte og Israel-kritiske forskere og forfattere som er invitert, og igjen finansieres arrangementet av Utenriksdepartementet og Fritt Ord.

Disse institusjonene svever kanskje i den villfarelse at de bidrar til tilnærming og forståelse. Men bare navnet signaliserer at noe er alvorlig galt. Man svermer for en muslimsk hærfører som fordrev korsfarerne fra Jerusalem og det hellige land. Hvorfor skal et sosialdemokrati i det høye nord berømme og ære en historisk person som er så perifer i forhold til vår egen historie? Den snakkes det ikke spesielt høyt om. Hvis det ikke er for å signalisere noe: en aksept av Den andre. Men er det ikke på svermeriets premisser? Saladin var en hærfører. Islamistene i Midtøsten har lenge drømt om og bedt om en ny Saladin som kan fordrive jødene fra Det hellige land.

Når da programmet utelukkende består av personer som er fiendtlige eller ensidige i synet på Israel og jødene, er budskapet ikke til å ta feil av.

UD og Fritt Ord må gjerne insistere på at det ikke er deres inntrykk. Men spør muslimer hvilket inntrykk de har.

I år arrangeres det også Saladindager i Istanbul. Tyrkia fremheves med entusiasme av norske forskere som et ideal for det nye Midtøsten.

Dette risset antyder hva en utvidet trusselanalyse burde omfatte hvis den skulle fortjent navnet. Forhåpentligvis er det analytikere i PST som ser omfanget, kompleksiteten og utfordringene. Men det er i høyden tanker som er til innvortes bruk. Å lufte dem offentlig ville være det samme som å be om oppsigelse.

Blant muslimer finnes det ikke vanntette skott mellom moderasjon, radikalisering og ekstremisme.

Norsk offentlighet, norske myndigheter og institusjoner er i ferd med å etablere et lignende kontinuum mellom moderasjon og radikalitet; fra Saladindager og Islam Net til jihad.

Det er i begge tilfeller radikale akser, og de peker rett mot det norske demokratiet og det norske samfunn.