Kommentar

Skal man drive forebyggende sikkerhetsarbeid i et flerkulturelt samfunn, må man våge å se og omtale tingene for hva de er. Hvis man legger filter over virkeligheten, setter man borgernes og nasjonens sikkerhet på spill.

Når PST-sjef Janne Kristiansen forsikerer folk om at trusselbildet ikke er forandret og at de kan sove godt om natten, på en pressekonferanse der temaet er at tre er arrestert for terrorplaner og har tilknytning til Al Qaida, da er det noe som ikke stemmer.

Det første lyder som politikk, som mantraer man gjentar for å berolige seg selv og andre. Det andre er realiteter.

Kristiansen beveger seg frem og tilbake mellom disse polene flere ganger i løpet av pressekonferansen.

Hun forsikrer at det er et lite mindretall som er ekstreme, og enda færre som hengir seg til konkrete planer. Dette er åpenbart et budskap til norske muslimer: Dere er ikke under mistanke. Det er også et innenrikspolitisk beroligende middel: Vi er ikke i krig med islam eller muslimer.

Men i neste øyeblikk tar hun på seg PST-hatten:

«Vi ser en rekke trekk som til sammen danner et foruroligende mønster.» Hvilke trekk spesifiserer hun ikke, men det er nok å lese norske medier for å få med seg at det skjer en radikalisering hos annen og tredje generasjons muslimer. Demonstrasjonen på Universitetsplassen var en skremmende opplevelse, moralpolitiet på Grønland som det bagatelliserende kalles, Islam Net, avsløringen av hvordan antisemittisme og Holocaust-fornektelse utspiller seg i skolen uten at lærere tør gripe inn. Alt peker mot radikalisering og manglende kontroll.

Avgåtte partisekretær Martin Kolberg fikk rett da han advarte mot radikal islam. Den er uforenlig med demokratiske verdier, sa Kolberg, og ble ledd ut.

Det er grunn til å tro at PSTs arbeid også er underlagt de politiske føringer hun offisielt bekjenner seg til. Det gjør at kampen mot terrorismen blir en kamp mot klokka. Man definerer terror så snevert at man ikke fanger opp at den består av flere sirkler.

Tilhengerne av ideologien som spres på Islam Net er ikke terrorister, men de representerer en ytterliggående islam som er et stadium på veien mot terror. Ikke alle går den veien.

Terroren er som konsentriske sirkler. Ytterst ligger spørsmålene: Hva går først, norsk lov eller sharia? Dernest synet på homofile, pluralisme, ytringsfrihet. De som ivrer for at man først og fremst er muslim og ser verden fra denne synsvinkel, har allerde tatt det første, avgjørende skritt. Derfor er det viktigste man gjør å forsvare de prinsipper samfunnet bygger på, med styrke og overbevisning. De som gjør det motsatte, later som om samfunnets toleranse også må gi plass for religiøs partikularisme og intoleranse, er med på å svekke forsvaret og berede grunnen for radikalisering.

Det er der striden står, og den går tvers gjennom våre egne samfunn og særskilt myndighetene som later som om det er mulig å få i pose og sekk: berolige, stryke muslimene med hårene og gi inntrykk av at det er mulig å forene både en tradisjonell, from islam og konservativ islam med demokratiet. Det er det ikke, og man lurer både seg selv og muslimer.

De unge reagerer på alt som ikke stemmer ved å gi deres nye samfunn skylda. Klarere tale fra myndighetene hadde gitt de beste av dem noe å tenke på.

Hvor dypt denne konflikten truer vestlige samfunn, viser spørsmål om rettsstaten. Etter 9/11 gnålte liberalere på at George W. Bush ødela rettsstaten. Janne Kristiansen plasserte seg selv i denne tradisjonen da hun på pressekonferansen minnet om nødvendigheten av å bevare rettsstatens prinsipper i kampen mot terror.

Dette var en riktig bekymring da Bush, Rumsfeld og Cheney tillot brudd på viktige prinsipper, eksemplifisert ved Abu Ghraib og Bagram. Men liberalerne kastet barnet ut med badevannet. De nektet å innse at også rettigheter kan senke et demokrati.

Saken om Al Qaida-terroristen Abid Naseer er et skremmende eksempel, og en klar parallell til vår egen Krekar-sak:

The government attempted to deport him and a second man, Ahmed Faraz Khan, 26, to Pakistan, but a judge blocked it on the grounds they could be tortured or face death in Pakistan.

Mr Naseer won his appeal to stay in the UK in May although the Special Immigration Appeals Commission (Siac) said it believed Mr Naseer had posed a serious threat to national security.

It found he had been sending e-mails to an «al-Qaeda operative» in Pakistan – the e-mails were said to be at the heart of a plot to bomb targets in north-west England.

But Mr Justice Mitting said it would be wrong to return him to Pakistan.

At the time, Home Secretary Theresa May said she was disappointed but would not be appealing against the ruling.

En stat som tar mer hensyn til eventuelle konsekvenser for en terrortiltalt enn til egen befolkning, er nederlagsdømt. Hvor lenge kan britene finne seg i en slik utvikling, iverksatt av deres egne dommere?

Krekar er et grelt eksempel i Norge, der den samme unfallenheten går igjen som en rød tråd. Noen ganger må man bare skjære igjennom. Krekar har gjentatte ganger provosert myndighetene, som hver gang legger seg ned med bena i været.

Den samme situasjonen gjenfinner vi i nedbrenningen av ventemottaket i Lier: Myndighetene står overfor et stort og voksende problem, hvor det benyttes vold for å trumfe gjennom sin vilje.

Dette er et forsøk på å delegtimere statens autoritet og etablere en egen suverenitet på norsk jord, ved hjelp av vold.

Vold er en utfordring mot statens makt- og voldsmonopol som er demokratisk kontrollert. Disse enkle fakta ser myndighetene ut til å ha glemt.

Myndighetene står overfor en hydra: trusselen har mange hoder. Det blir ikke færre om man later som de ikke er der.

Ett vesentlig spørsmål som må besvares er: Hvem har størst krav på beskyttelse – terrortiltalte, personer som er en trussel mot rikets sikkehet, asylsøkere som nekter å samarbeide, som nekter å forlate landet – eller landets borgere?

Svaret burde være enkelt, men ikke for dagens myndigheter.

Les også

-
-
-
-
-