Kommentar

Hvorfor vet vi så lite om islam og de nye revival-bevegelsene? Skyldes det giddeløshet eller uvilje mot å lære noe nytt – noe som gjør virkeligheten vanskeligere, mer komplisert?

En forutsetning for et flerkulturelt samfunn må være interesse for de andre. Det nytter ikke med glansbilder.

Det er f.eks. utrolig hvor lite norske aviser og medier har om utviklingen i Pakistan, enda vår største fjernkulturelle minoritet kommer derfra, og landet står i sentrum for kampen mot terror.

Verden er fortsatt noe der ute for oss nordmenn.

Jihad-programmet som ble sendt på NRK-Utsyn, hadde mange interessante perspektiver, fordi hovedvekten lå på Sørøst-Asia og The Greater Middle East. Det er spesielt å høre på iranske ayatollaher som fordømmer de som forbinder islam og terror: Taliban, Al-Qaida og deres tilknyttede organisasjoner. Ayatollahen sa det var utenkelig i ayatollah Khomeinis dager, og valgte å glemme Hizbollah.

Islam er veldig mange ting. Men et trekk gikk igjen: Et forsøk på modernisering som arter seg som radikalisering, tilbake til røttene, renhetslære og opptatthet av grensesetting mot resten av verden.

Vestlige medier er opptatt av Bush og hans manikeisme, men det er ingenting mot det som predikes i madrassaene i Pakistan og Indonesia. Vi ble med inn på en ungdomsskole, og bak de unge, vakre ansiktene merker du hatet og aggresjonen. De er uskyldige. Det er islam som angripes.

Vi har sovet i timen. Ikke fått med oss fremveksten av radikal islam.

Det begynte med Det muslimske brorskap i Egypt, stiftet av Hassan al-Banna, i 1928. (Nevøen er nå en kjent akademiker i Sveits/Frankrike.) Ut av brorskapet kom Sayyed Qutb, en begavet poet og lærer. Han er den åndelige inspirasjonskilden for den moderne salafist-bevegelsen, som Al-Qaida er en del av. Han minner meg om noen av disse fantastiske tenkerne som var med å inspirere nazistene, som Houston Chamberlain. Som lånte kunnskap fra mange steder, ga historiefortolkningen et pseudoreligiøst drag. Var profetaktige. Dette hellige gys forplantet seg til leserne. Europa var full av det rundt århundreskiftet. Nå rir det islam.

Revolusjonen i Iran er gjennombruddet. Filmen gjorde oppmerksom på noe viktig: Konkurransen mellom Iran og det sunniislamske Saudi-Arabia. Saudi-Arabia fryktet at shia-revolusjonen skulle spre seg, og satset enorme summer for å spre wahhabismen. Det var også de som betalte for jihad i Afghanistan. Bare i Pakistan ble det i løpet av et tiår bygget 2.000 madrassaer. Disse prediker en form for islam som er sterkt anti-vestlig, ikke bare politisk, men grunnleggende, hva verdier angår. De er også langt unna det man kan kalle 2_kommentarstream islam.

I Indonesia var det flere som dro på jihad til Afghanistan. Men selv disse tok avstand fra og ble sjokkert over Bali-bombene 12. oktober 2002. Det illustrerer at radikal islam ikke er én ting: Iranske ayatollaher og jihadister fra Afghanistan var forferdet over Al-Qaida-varianten.

Men det skjer en radikalisering ut fra hendelsene som heller ikke 2_kommentarstream islam er uberørt av. I Indonesia er det en populær imam på bare 40 år, Aa Gym, er kallenavnet. Han preker en gang i uken i en enorm moské i Jakarta, Isqlal-moskeen, med flere tusen tilhørere. Han preker en moderat form; lærer muslimer at jihad betyr kamp og strenghet, å ta ting seriøst, kamp mot fattigdom, å gjøre et godt arbeid, rydde søppel: kommunitetbyggende. Men Gym var mot krigen mot Irak. Han hadde skrevet et langt brev til Bush, for å bevege hans hjerte. Han var mot USAs dobbeltmoral i utenrikspolitikken.

Oppfatningen er at USA lar Israel ture frem mot palestinerne, mens USA slår ned på andre land (muslimske) som ikke holder seg til reglene. Dette provoserer.

Kommentarene i filmen kom fra indere, ikke-vestlige akademikere, og man lytter på en annen måte: De sa det viktigste var mangelen på demokrati. Det er det som gjør at slike grupperinger får oppslutning.

En liten detalj: Det er rundt 4 millioner indonesiere av arabisk avstamning, nærmere bestemt Jemen. Blant dem har fromhets- og renhetsbevegelser vokst seg sterke.

Det var også et innslag fra Deobandi, en by i Nord-India, hvor en streng, ren islam-versjon har vokst frem, helt siden midten av 19. århundre. Den inspirerte Taliban, som aksentuerte den, i frustrasjon over at jihad i Afghistan hadde forfalt til indre kiv. De ønsket å opprette en ren islam.

Slik kom Osama bin Laden inn og fikk fotfeste. De fremmede krigerne var ikke populære blant afghanerne, sies det i filmen, og det er en opplysning vi har hørt før, og som virker sannsynlig. Slik spiller tilfeldighetene inn. Uten fotfestet i Afghanistan, ingen treningsleire, trolig ikke noe 911.

Bare tre år senere eksploderer bombene fra Madrid til Bagdad og Islamabad. Holder hodene våre tritt, eller foretrekker vi å holde oss med mullah Krekar som kosebamse?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også