Kommentar

Kong Fahd er død, 82 år gammel. En varslet hendelse. Han har ikke vært tilregnelig siden han fikk slag i 1995. Broren, Abdullah, har vært regent i gavnet, nå også i navnet.

Fahd bør huskes som den som ga de rettroende og misjonerende wahhabistene større innflytelse. Han ville ikke bli utkonkurrert av Iran. Det var derfor han tok navnet «beskytter av de to hellige byer». Kristne har ikke en gang adgang til Medina.

Akkurat virkningen av den iranske revolusjonen på Saudi-Arabia er vel verdt å merke seg. Det gjorde også et uutslettelig inntrykk at radikale islamister okkuperte Kaba’en, den hellige stenen i Mekka, i en revolusjonær handling. De beskyldte kongehuset for ikke å være verdige arvtakere og beskyttere av Mekka. Franske spesialstyrker måtte innkalles for å drepe opprørerne som hadde forskanset seg i labyrinten under bakken.

Fahd, born in Riyadh in 1923, was proclaimed the fifth king of Saudi Arabia on June 13, 1982, three years after two events that would fuel the rise of Islamic extremism in Saudi Arabia.

In 1979, Ayatollah Ruhollah Khomeini founded the Islamic Republic in Shiite Iran and, in the same year, radical Muslims briefly took over the holy mosque in Mecca, proclaiming the royal family not Islamic enough to rule.

Those developments, coupled with the king’s reputation as a former gambler and womanizer, made the liberal-leaning Fahd move toward appeasing the country’s powerful religious establishment, including the morals police who enforce the strict social codes that oblige women to veil and ban men and women from mingling.

Saudi Arabia did not want Shiite Iran to be seen as more Islamic than the Sunni kingdom, birthplace of Islam. So Fahd took the title «custodian of the two holy mosques» — referring to Islam’s holiest shrines at Mecca and Medina — and he poured millions of dollars into the religious establishment and into enlarging fundamentalist universities. (ap)

At forholdet til USA ble kjøligere etter 911 tør være kjent. Abdullah har besøkt Bush to ganger på ranchen i Crawford. Forholdet er pragmatisk. Fremfor alt er det diktert av praktiske hensyn, fremfor alt olje.

Rett før toppmøtet i Gleneagles kom Saudi-Arabia med en oppsiktsvekkende erklæring: det kunne ikke lenger garantere at OPEC ville kunne tilfredsstille etterspørselen etter olje, på litt lengre sikt. En rystende erklæring for oljemarkedet. Saudi-Arabias reserver har vært garantien for sikre leveranser. Det spekuleres i at Saudi-Arabia ikke ønsker å bygge ut feltene så fort som etterspørselen tilsier, fordi det vil innebære å slippe utenlandske selskaper inn.

Det har også inntruffet et annet viktig vaktskifte i Saudi-Arabia. Den årelange ambassadøren til USA, den charmerende bin Sultan, går av og erstattes av ambassadøren i London, Turki al-Feisal. Det er et meget sensitivt valg, for Turki har vært sikkerhetssjef i en årrekke, og var den som hadde ansvar for å pleie forbindelsen til Osama bin Laden og Talibans leder Mohammed Omar. En person med hans kontaktflate ville aldri kommet nærmere USA enn skranken på en utenlandsk flyplass, skrev New York Times på lederplass.

It would be hard to find a more telling symbol of the contradictory nature of Saudi-American relations than Prince Turki al-Faisal, the Saudis’ new ambassador to the United States. As head of Saudi intelligence from 1977 until Aug. 31, 2001, he personally managed Riyadh’s relations with Osama bin Laden and Mullah Muhammad Omar of the Taliban. Anyone else who had dealings with even a small fraction of the notorious characters the prince has worked with over the years would never make it past the immigration counter at Dulles Airport, let alone to the most exclusive offices in Washington.

Turki ble mysteriøst avsatt som sikkerhetssjef bare to uker før 911.

Nytimes-lederen oppsummerer Saudi-Arabias Janus-ansikt: på den ene siden prinser som velter seg i luksus, og på den andre en streng religion som gjennomsyrer hele tilværelsen, offisielt.

Saudi Arabia is an unregenerate absolute monarchy whose kings and princes live lives of limitless luxury but are publicly dedicated to upholding and propagating the teachings of the puritanical and militantly intolerant Wahhabi sect of Sunni Islam. It also happens to sit on top of vast petroleum reserves that the modern industrial world seems unable to learn to live without.

Det interessant er at Saud-Arabia oppdaget at eksport av wahhabismen kunne være en katalysator for oppdemmet frustrasjon hjemme.

since the 1970’s, the Saudi royal family has been deploying the kingdom’s oil wealth abroad in an increasingly desperate effort to protect its power at home. Prince Turki, as intelligence chief, was frequently at the center of the action.

What particularly frightened and galvanized Saudi Arabia’s ruling Sunni royalty was the 1979 Shiite and republican revolution in Iran. Riyadh responded by subsidizing the export of its own Wahhabi brand of Sunni fundamentalism. Saudi billions poured into Pakistan and Afghanistan in the 1980’s, financing local mujahedeen fighters and Arab adventurers, like Osama bin Laden, who flocked to join them. Saudi Arabia also financed hundreds of madrasas, or religious schools, that taught combative strains of Islam and sent graduates to Afghan training camps for instruction in armed jihad. After the Soviet withdrawal from Afghanistan, Riyadh started to view these foreign adventures as a useful safety valve for the increasingly independent and disillusioned Arab guerrilla veterans who might otherwise direct their energies and anger at the Western-allied Saudi royal regime. During these years, the Saudis also poured money into building a network of Wahhabi mosques, schools and bookstores in the impoverished Muslim suburbs of Western Europe.

Saudi-Arabia var med å så terrorens frø. De enorme oljeinntektene har vært bufferen som har gjort det unødvendig å reformere landet, og som har finansiert madrassaer og moskeer i utlandet.

Prince Turki’s Résumé