Kommentar

Når danske aviser idag trykker Kurt Westergaards profettegning, er det fordi det er det eneste og opplagte svaret på planene om å myrde tegneren. Selv de som ikke trykket tegningene for to og et halvt år siden, har nå kommet til samme konklusjon. Det finnes ingen andre. Danmark har lært. Men ikke Norge.

I Norge blir ikke tegningen/e trykket. Det offisielle Norge trakk helt andre konklusjoner av striden: Jonas Gahr Støres og Jens Stoltenbergs wishy-washy, slå seg selv på munnen-argumenter – for ytringsfrihet i prinsippet, men ikke i praksis – er blitt stående. I ettertid var det enkelte redaktører som etterlyste større mot hos pressen. Nå var anledningen der. Men svaret er det samme: Ikke vårt bord.

Hva kan det komme av? Mange ting. En mangel på intellektuelt nivå. En krise innen humaniora. Politikere er per definisjon opportunister, men fra folk som er betalt for å oppdra og opplyse, burde man forvente mer. Det gjelder i enda høyere grad kunstnere, Westergaards egne kolleger. Men vi har Finn Graffs ord for at så dum som å provosere muslimer er han ikke. Han vil gjerne beholde hodet en stund til. Den uttalelsen diskvalifiserer mye av anseelsen Graff har opparbeidet seg. Men slik må det være i en krisesituasjon: Man blir satt på prøve. Enten består man prøven, eller man stryker. Norske journalister, akademikere, kulturarbeidere og kunstnere stryker. De sier ingenting.

De vil kanske si seg uenig: Det er ingen prøve. Eller: Vi definerer situasjonen annerledes. Vel og bra. Men det er faktisk ikke opp til dem å definere hva som er en prøve. Det er det andre som avgjør. Denne erkjennelsen sitter veldig langt inne for folk i liberale demokratier. En dyp uvilje mot å ta inn over seg trusler som forstyrrer det behagelige, gnisningsfrie livet. Men trusler er noe som dukker opp utenfra. Det ligger i sakens natur.

Norge må gjerne fortsette å late som ingenting. Men trusselen forsvinner ikke av den grunn. For å holde den på avstand må man fortrenge. Late som man ikke forstår hva som foregår i f.eks. Danmark. Man konstruerer en myte om at danskene er spesielle. Men dermed får man problemer når samme trussel dukker opp på hjemmebane. Da har man på forhånd signalisert og lagt premissene: Vi kan ikke oppføre oss som dansker eller amerikanere. Det gir seg underlige utslag.

VG kommenterte på lederplass PST-sjef Jørn Holmes opplysninger om at herdede eldre islamister forsøker å rekruttere terrorister blant unge muslimer i Norge.

Norske muslimer som Aftenposten har snakket med, er overbevist om at verving til terrorisme ikke vil føre frem i Norge. De har heller ikke hørt om slik aktivitet. Vi håper inderlig de har rett i at forsøk på verving ikke vil lykkes, og vi tror at de norske miljøene som er mottagelige for slik aktivitet, om de i det hele tatt finnes, er meget små. Vi har nemlig til gode å se eksempler på militant islamisme i norske muslimske miljøer.

Det er viktig å ha denne saken på dagsorden og støtte opp om politiets arbeid for å avverge terrorisme. Men da er det også en fare for at norske muslimer kan komme til å føle seg stigmatisert. Derfor er det viktig å understreke at et overveldende flertall av muslimene her i landet aldri ville komme på tanken om å involvere seg i terrorvirksomhet. Tvert imot vil man i de muslimske miljøene antagelig se seg tjent med å bistå politiet i kampen mot terrorisme. Ikke minst gjelder dette å bidra til å forhindre at unge muslimer lar seg verve til terrorvirksomhet.

Dette er så slapt anno 2008 at jeg vil tro journalister i avisen var flaue. Stikkord er: om de i det hele tatt finnes og kan komme til å føle seg stigmatisert og antagelig se seg tjent med

Verving til terror.

Dagen etter kunne samme avis fortelle om en norsk 17-åring som var blitt radikalisert av omgang med en muslimsk kamerat og hans strenge religiøse famlie. Han var i løpet av to år blitt frelst på jihad, og sto klar til å dra til Pakistan for å få opplæring og bli giftet bort. Gutten er snart 18 år og myndig. Det høres ut som jihad-rock’n roll. Men det er dødens alvorlig. Det heter i artikkelen at britiske muslimer har besøkt moskeen og gitt ungdommene opplæring.

Familien tok kontakt med PST som sier at ekstreme meninger ikke er avgjørende. Er det derfor de lar britene komme på besøk for å radikalisere ungdommen?

Radikalisering som dette er noe som er av interesse for oss. Men det avgjørende for PST er ikke ekstreme meninger, men vilje og evne til å utføre voldelige handlinger, sier informasjonsrådgiver i PST Martin Bernsen til VG.

Er det 70-tallet og Lund-kommisjonen som skremmer? Eller er det det nye flerkulturelle samfunnet som gjør det til et tabu å registrere ekstreme meninger? Ethvert normalt menneske vil si at det må være helt legitimt å registrere meninger som man vet forbindes med vold.

Men i Norge er det ikke en gang forbudt å være medlem av Al Qaida.

Fortrengningen er ikke situasjonsbestemt og tilfeldig. Den er blitt inngrodd, systematisk og har utviklet seg til en hemning som lammer tenke- og handlingsevnen. Danmark betalte en høy pris for karikaturstriden. Vår pris kan bli mye høyere.

– Frykter at sønnen får terroropplæring

– Må stå sammen mot fanatismen