Kommentar

TV 2 avslører at pensjonerte norske politifolk har drevet kartlegging av personer som kan tenkes å utgjøre en sikkerhetsrisiko mot amerikanske interesser, i Norge eller utlandet. Saken presenteres under vignetten overvåking. Det finnes ikke en motforestilling i TV 2 presentasjon.

Heller ikke i spørsmålene til intervjuobjektene. Man legger opp til at det er et grovt overtramp, og at en alliert har tatt seg til rette på norsk jord. De intervjuede svarer som forventet: De er sjokkert, rystet, krever svar, osv. At SVs Hallgeir Langeland er sjokkert er ikke spesielt overraskende, men også Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon lar seg forlede til å komme med politiske vurderinger:

– Det har pågått en debatt i USA om at kampen mot terror har tilsidesatt en del demokratiske prinsipper. Er det dette vi ser en bit av her i Norge nå?

– Ja, det kan se ut som om det er nettopp det som har skjedd. Amerikanske myndigheter har tydeligvis ikke har syntes at det de har kunnet få fra norsk politi og norske myndigheter er godt nok. Derfor har de etablert et parallelt system som mer passer til de interessene amerikanerne har. Og det er ikke akseptabelt.

Seerne presenteres altså for fasiten samtidig med avsløringen. Det er spesielt. Da har TV 2 et ønske om en politisk effekt. Hvorfor?

Samtlige medier og politikere spør nå: Hva visste regjeringen og PST? Hvordan har amerikanerne kunnet ta seg til rette på norsk jord?

Man kan snu spørsmålet andre veien: Hvilke motiver har TV 2 for oppslaget? Det presenteres helt uten motforestillinger.

Hvilke? Navngitte PST-ansatte bekrefter at de visste om kartleggingen. Da må virksomheten i det minste i utgangspunktet ha vært innenfor reglene. Hvilke aktverdige grunner kan amerikanerne ha hatt?

Både TV 2 og Høyres Erna Solberg nevner som moment at amerikanerne kanskje ikke har vært fornøyd med informasjonen de har fått av norsk politi. Kan det tenkes at norsk politi ikke er effektivt nok? Kan det tenkes at forholdet mellom de to land ikke er så hjertelig som medier og politikere tar som en selvfølge?

Under utarbeidelsen av terrorloven advarte amerikanerne mot at det skulle være lov å være medlem av terrorgrupper og ha ekstreme synspunkter. Det er ikke forbudt å være medlem av Al Qaida i Norge. Det er først i det øyeblikk man forbereder voldshandlinger at politiet har lov å interessere seg. For å bli dømt må man ha inngått forbund, dvs. lagt planer sammen med minst en annen person.

Det er dette punkt professorer, forsvarsadvokater og medier har forsøkt å sannsynliggjøre er tilfelle for de tre terrortiltalte som ble pågrepet i juli. Det kan virke som om man ønsker å finne hjemmel for en lovanvendelse som gjør at de tiltalte må frifinnes. Den samme tendensen så vi i saken om en somaliers innsamling av penger til Al Shabaab.

Det toppet seg da amerikanerne og israelerne ikke ble varslet om at Arfan Bhatti og to andre planla å rette et terroranslag mot ambassadene. Bhatti ble kun dømt for grovt skadeverk, som var betegnelsen på skytingen mot synagogen. Først ble amerikanerne holdt uvitende om terrorplaner mot egen ambassade, og deretter ble tiltalen redusert til nesten ingenting.

I tillegg kommer mullah Krekar-saken. Norske myndigheter har konsekvent valgt å holde sin beskyttende hånd over Krekar. Det kom denne uken frem i Wikileaks-lekkasjen at Krekars gruppe Ansar al Islam hadde drept mange hundre mennesker, til dels på bestialsk vis. Men mediene stilte ikke det naturlige spørsmål: Dette er kjent informasjon, men den ble trukket i tvil under rettssaken mot Krekar.

Den røde tråden er at norske myndigheter kunne gjort mye mer: i lovgivningen, i Bhatti-saken og i Krekar-saken. I den siste terrorsaken har amerikanerne forsynt norsk politi med sterke kort. Likevel ser det ut til at det norske systemet kan komme til å frikjenne dem.

Denne unnfallenheten har ikke USA kunnet leve med. Derfor har man fått tillatelse på politinivå til å drive en form for forebyggende kartlegging. Trolig.

Noen har tipset TV 2 om dette, og TV 2 utnytter det for alt det er verdt, ved å spille på venstresidens gamle klisjeer om «overvåking». Det er bare å trykke på en knapp, så renner de forventede svarene ut. Heller ikke Siv Jensen tør være uenig.

Ikke fra en eneste en kommer så mye som antydning til en motforestilling: at det kan ha vært norske myndigheters unnfallende holdning som har utløst amerikanernes virksomhet.

Konsekvensen kan bli at Norge driver enda lenger inn i tåkeheimen, med tap av tillit i Washington og Jerusalem.

Man må stille spørsmålet: Er det noen som ønsker en slik utvikling, som ønsker at det er USA og Israel som fremstår som uvennlige stater?

Over alt dukker Harald Stanghelle opp som en don som velsigner oppslagene med sine kommentarer.