Kommentar

Aftenposten gir Islam Net en drahjelp foran helgens konferanse som de bare kunne drømme om.

Islam Net fremheves som den største muslimske foreningen for ungdom. Men den har tross alt bare 1.500 betalende medlemmer. Med Aftenpostens PR og velsignelse vil den få langt flere.

Legitimiteten som journalistene Anbjørg Bakken og Tone Tveøy Strøm-Gundersen gir leder Fahad Qureshi i en to siders oppslått artikkel torsdag 14. april, er uvurderlig. Det handler om noe langt mer enn vanlig PR, det handler om legitimitet, hvilket vil si at Aftenposten på vegne av storsamfunnet sier: – Dere er OK, dere er godtatt.

Ikke rart Qureshi smiler bredt, men det er et stivt smil. Også fotografen er en kvinne.

Intervjuet åpner med at Qureshi nekter å håndhilse fordi alle de tre utsendte fra Aftenposten er kvinner.

– Beklager, jeg kan ikke ta deg i hånden.

Fahad Qureshi er bestemt, men vennlig.

Dette finner jentene seg i, de later som Qureshis svar er legitimt. Det er altså greit at islamister ikke vil ta kvinner i hånden i Norge anno 2011.

Hvis noen annen talsperson hadde uttalt noe lignende, f.eks. en fra en kristen sekt, ville vedkommende blitt hengt ut som ekstrem og frastøtende, men når det er en muslim, blir det møtt med spørrende nysgjerrighet.

Ut fra vanlige demokratiske prinsipper kalles dette for kjønnsapartheid. Det er som om alle normale reflekser og verdier kastes ut av vinduet i møte med en smilende islamist-representant, som vet at hvis han er hyggelig nok, er journalistene nødt til å stille ham i et flatterende lys. Det er den dealen som Jens Stoltenberg, Gahr Støre og Harald Stanghelle har laget på vegne av det norske samfunnet. Det er en vri på ordtaket – «Hvis du smiler til verden, smiler verden til deg». Islamistene har lært seg å smile.

Dermed glir kjønnsapartheiden ned hos de kvinnelige journalistene uten protester, og de sørger for å tvangsfore leserne med det samme kvinnefiendtlige budskapet uten å lee på øyelokket.

– Du hilser ikke på kvinner?

– I islam er all fysisk kontakt mellom en mann og en kvinne forbeholdt ekteskap og nærmeste familie. Jeg har ingen rett til å røre ved en annen kvinne. I min religion er det slik at din ektemann er den som har rett over deg, og kun min kone er den som har rett til fysisk kontakt med meg.

Fysisk kontakt er da ikke seksuell kontakt? Men slik tolkes seksualiteten, den gjelder enhver berøring. All fysisk berøring mellom mann og kvinne er seksuell. Hvordan vil et samfunn se ut som organiseres etter slike prinsipper? Som i Saudi-Arabia eller Taliban-land. Dette argumenterer en smilende islamistleder for i Aftenposten, og journalistene kjøper det.

Han får bruke ordet «rett» om at kona bare kan berøre ektemannen, og omvendt. Hva slags bruk av ordet rett er dette? Det kunne like gjerne være snakk om slaveeierens rett. Skal vi kjøpe en betydning av rett, hvor rett betyr slaveri? Da gjør vi frihet til tvang, og det er det Qureshi får gjøre, uten at journalistene protesterer.

Det er alvorlig. For disse to jentene, i egenskap av jenter, og som journalister. Det er brudd med den kontrakten de har med leserne, de skal representere demokratiske verdier.

De hadde skyldt leserne å fortelle at Islam Net ikke lenger får leie lokaler på Høgskolen i Oslo fordi de praktiserer kjønnsapartheid på sine møter. Aftenposten hadde flere saker om dette i fjor høst. Der sier den samme Qureshi at «det blir kvalmende, og det er kvinneundertrykkende, å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje».

Der har vi det igjen: vestlig frihet = tvang. Mens islams tvang= frihet. Velkommen til en gal verden.

Aftenposten inviterer leserne til denne schizofrene verdenen. Avisen kondisjonerer leserne til at det skal være slik, at det er normalt. Vi skal finne oss i at en ny befolkningsgruppe kan leve etter verdier som er stikk motsatt av våre demokratiske, de som har gitt oss frihet. Man later som om disse verdiene er forenlige. I realiteten er de et nullsum-spill: der Qureshi og Islam Net rykker frem, taper demokratiet.

Oppegående muslimer vet det. Det er derfor Abid Q. Raja begynner å høres fortvilet og desperat ut. Han skvises mellom et likegyldig norsk storsamfunn og de fremrykkende islamistene. De smiler bredt, men dolker folk som Raja i ryggen når lyseneer skrudd av. Det vet Raja, han kjenner kodene.

Uansett hvor uenig man måtte være med Raja så er han et individ. Qureshi er ikke det, han representerer tvangskulturen, trusselkulturen, der individet ikke betyr noen ting. Det er for ham frigjøring.

Bakken og Tveøy Strøm-Gundersen har selvsagt sjekket sakene rundt Islam Net i egen avis før intervjuet og sett at Islam Net fikk støtte for sin kjønnsapartheid av både Muslimsk Studentsamfunn og Ung Muslim.

Artikkelen IslamNet får støtte for kjønnsdeling av Olga Stokke sto 20. november i fjor:

Både Muslimsk Studentsamfunn (MSS) og Ung Muslim opplyser at også de arrangerer møter og aktiviteter hvor kvinner og menn sitter adskilt.
– Det skjer helt naturlig, det er ingen tvang, men uttrykk for respekt for det motsatte kjønn, sier Zakaria Saaliti, styremedlem i Ung Muslim.
– Men i Norge er det vanlig å sitte blandet?
– Jeg ser det poenget, men det er slik tradisjonene er. Det er nok overført fra at kvinner og menn går til bønn i adskilte lokaler. Det er greit med likestilling, men det blir teit når det blir påtvunget.

Dette var et viktig signal: de andre muslimske studentforeningene signaliserer støtte til islamistenes kjønnsapartheid. Det er helt klart en skillelinje mellom demokrater og islamister. Muslimske miljøer ser hvilken vei vinden blåser. Den som tok til motmæle var Abid Q. Raja, og dette var en viktig tvekamp også for det norske demokratiet:

– Det er ingenting som er kvalmende med at gutter og jenter sitter sammen i en forelesningssal. De som mener det, seksualiserer helt vanlig kontakt mellom mennesker. De mener at menn ikke kan sitte sammen med kvinner uten å bli heltent. Det er nedverdigende, ikke bare for kvinner, men også for menn, sier Abid Raja.
– De som har slike holdninger, vil at vi alle skal leve som for 1500 år siden, på Profetens tid. Men islam må utvikle seg med tiden. Dette er et godt eksempel på at moralpolitiet har flyttet fra Grønland til Høgskolen i Oslo.

Med disse ordene skaffet Raja seg fiender. Han tok demokratiets side, men forsto og verdsatte Aftenposten det? eller resten av politiker- og pressekorspet?

Raja valgte individet. Islam Net står for gruppen, og selvsagt er gruppen langt sterkere enn et individ. Islam Net ville uansett vært farlig, men når de får legitimitet av Aftenposten, blir oppegående muslimer virkelig skremt. Det vet godt hva Islam Net står for.

Da Islam Net første gang ble kjent i mediene fikk Docoument.no en henvendelse fra en kjent journalist med muslimsk bakgrunn som skrev: «vi er uenige om mange ting, men vi kan være enige om én ting: Islam Net er farlig».

Enhver som har fulgt med de siste årene, vet det.

Samtidig som konferansen i Oslo går av stabelen under oksymoron-tittelen «islamsk fredskonferanse om ytringsfrihet og terror», finner en lignende konferanse sted i København. Der har en av foredragsholderne Bilal Philips vakt stor oppmerksomhet, fordi han nektes innreise til flere land. På youtube ligger flere videoer hvor han utilslørt viser sin fiendtlighet og hat mot homofile. Det har utløst en stor debatt i Danmark: skal demokratiet tillate sine fiender å propagandere uinnskrenket når de hisser innbyggerne til hat mot samfunnet?

I Norge velger landets største avis å presentere et søtladent, krypende intervju med lederen for konferansen.

Det sier mye, om hvor den herskende eliten i Norge vil.

Det er ikke Islam Net som er problemet. Det er Aftenpostens ledelse.

Hege Storhaug og Hilde Midtstue får slippe til med en replikk i gårsdagens avis, der de på tilmålt plass forsøker å fortelle hva de inviterte talerne står for. I dag kan Qureshi avfeie det hele som hysteriske bakvaskelser.

Så har Knut Olav Åmås fått sin debatt, og kan vise hvor romslig Aftenposten er. Men det er de ekstreme som vinner når det spilles med merkede kort.

Alle muslimer som fremstår som individer blir skviset og truet når disse kreftene legitimeres. Amal Aden, Kadra Yusuf, Shabana Rehman Gaarder, Abid Q. Raja – de er forskjellige, fordi de er individer. De fremstår som individer, kanskje ikke på en måte alle liker, men de er individualister, og dermed representerer de demokratiet. Det går an å diskutere med dem som individer, uten å bli truet.

Men det gjør det ikke med folk som Fahad Qureshi. Der er det som skjer på scenen bare en liten bit.

Det Ed Husain sa da han deltok på Rajas Litteraturhus-debatt får nå mening. Det var det møtet hvor jøde- og homohateren Muhammed Ali Chisti fikk slynge sitt hat ut fra talerstolen, med kongehuset som publikum.

Husain var helt uenig i at Chisti fikk slippe til. Han sa:

Chisti snakker ikke til de som er i salen, hans publikum er et helt annet sted.

Disse ordene har nå fått mening, og Raja er selv blitt truffet av dem. Han forstår nå hvordan ekstremismen vinner frem, og truer folk som ham som forsøker å være samfunnsborgere.

Det Qureshi sier er det samme som de kriminelle som bryter seg inn i innvandrerfamilier, mens familien er hjemme og raner dem. Det de sier er: «dere tilhører ikke det norske samfunnet, dere tilhører oss».

Qureshi sier: dere muslimer tilhører ikke det norske samfunnet, dere er ikke beskyttet av demokratiet, dere tilhører oss.

Og Aftenposten gir dem sin velsignelse.

Artikkelen: Vil få ungdom fra terror til bønn
sto 14. april 2011, med undertitler:
Islamsk fredskonferanse om terror, og Vil avradikalisere ungdom.

se også:
Ed Husain reagerte på invitasjon

Engasjert kronprins på dialogmøte om hat

Politisk kolera

En samtale med Ed Husain