Kommentar

Den franske dikteren Émile Zola engasjerte seg sterkt i saken for Alfred Dreyfus og Zolas J’accuse er viden kjent. Dreyfus var dømt for høyforræderi på falske premisser, og da en senator forlangte dommen omgjort, skrev Émile Zola: Sannheten marsjerer, og ingenting kan lenger stoppe den!

Dessverre har sannheten om islamistene og hvor de henter sin åndelige føde marsjert lite og i utakt over lang tid. Men medier over hele verden har de siste dagene omtalt grufullhetene som nå utspiller seg i Midtøsten, så det er kanskje håp.

Avisen Dagen skriver på lederplass 16. juni om terrorgruppen ISIL, «Den islamske staten i Irak og Levanten». I lederen står det også noe om hvordan mennesker som har advart mot islamismen er blitt møtt med hoderisting og smil.

Gruppens mål om å opprette et islamistisk rike i Irak og i Levanten, som er en eldre betegnelse for områdene som i dag utgjør Syria, Libanon, Jordan og Israel, virket som stormannsgalskap. De fleste ristet på hodet av drømmen deres om å gjenopprette det gamle sunnimuslimske kalifatet.

Men det var den gangen. Nå, bare ett år senere, er det ingen som trekker på smilebåndet lenger. Terroristenes visjon er faktisk langt på vei i ferd med å bli virkelighet, i hvert fall i Syria og Irak. ISIL kontrollerer nå store områder på begge sider av grensen mellom disse to landene.

For ett år siden ristet kanskje mange på hodet, men det er også en kjensgjerning at mange i årevis har sett kraften i islamismen og i de jihadistiske bevegelsene. Men man fikk ingen informasjon om dette, hverken fra politikere, media eller akademia. Man begynte derfor å lese gamle historiebøker, gamle leksika og reiseskildringer i håp om å finne den sannhet om islam som man ante var redigert bort i moderne verk. Mange begynte til og med å lese islams hellige skrifter i et forsøk på å forstå denne nye tro som har slått rot i landet vårt. Man har tilegnet seg kunnskap på egen hånd, og slik har en grusom sannhet demret for mange. En sannhet som stemmer med den virkelighet vi observerer fra fjern og nær der Muhammeds lære får fotfeste.

Dagens sjefredaktør, Vebjørn Selbekk, vet at mange aldri har dratt på smilebåndet av jihadismen, og aller minst har Selbekk selv smilt av disse kreftene som han fikk et uhyggelig møte med i 2006. Selbekk mottok drapstrusler, og det oppstod dramatiske demonstrasjoner og ambassadebranner i den muslimske verden på grunn av karikaturtegningene Selbekk lot trykke i Dagen-Magazinet. Kunne disse opptøyene tolkes som et bevis på at islamister allerede den gang anså Norge og Europa som del av det islamske fredens hus? Diskusjoner som reiste slike spørsmål, fikk vi aldri i norsk akademia eller i norsk politikk. Isteden hadde vi en utenriksminister, Jonas Gahr Støre (Ap), som snakket om ekstremister på begge sider og som beklaget at Selbekk brukte sin ytringsfrihet. Selbekks kolleger i media gjemte seg bak hverandre, og slik ble Selbekk stående alene i stormen, kun sammen med daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Til slutt måtte Selbekk be om unnskyldning. Unnskyldningen ble kringkastet på arabiske kanaler, og det utgikk et bud fra muslimer i Norge og fra hele den arabiske verden om at unnskyldningen var akseptert. Støre roste da Selbekk og sa at Selbekks beklagelse vitnet om klokskap og mot. Slik ble Vebjørn Selbekk vår første offisielle dhimmi, og slik fikk vi bekreftet at regjeringspolitikere allerede da hadde kapitulert for de islamistiske kreftene.

Vi befant oss i en situasjon mange ikke forsto. Men vi har forstått stadig mer i årene etter karikaturstriden. Det mest alvorlige i situasjonen er at uttalelser om frykt for islam og islamisme møtes med stigmatiserende merkelapper istedenfor vettuge argumenter. Slik stoppes enhver diskusjon om temaet. Hvem ønsker å stå i det offentlige rom og advare mot jihadisters grunnleggende lære og tro når dette medfører å bli hengt ut som rasist, islamofob, intolerant, fremmedfiendtlig og fordomsfull? Det er utrolig nok ikke lov å snakke sant om jihadistenes tro. Hvis du dét gjør, må du regne med å bli hengt ut som høyre-ekstrem hat-retoriker.

I regjeringens Handlingsplan  mot radikalisering og voldelig ekstremisme blir alle bedt om å ta ansvar. Men om vi skal ta dette ansvaret, må vi få snakke sant!

Alle må ta sin del av ansvaret for å skape et inkluderende samfunn. Forebygging og bekjempelse av radikalisering og voldelig ekstremisme er et felles samfunnsansvar.

Typisk nok sidestilles langt på veg jihadister med islamkritikere i regjeringens handlingsplan. Sistnevnte omtales som islam-fiendtlig høyre-ekstremisme.

Det er særlig to dominerende motpoler innenfor voldelig ekstremisme i Norge i dag: al-Qaida-inspirert ekstremisme og islam-fiendtlig høyre-ekstremisme.

For meg maner uttalelsen fram et bilde av morderne i al-Qaida på den ene siden og vår hjemmeavlede solo-terrorist på den andre. Skal alle vi som er skeptiske til islam settes i bås med ABB for all fremtid? Skal virkelig denne massemorderen bli gitt så stor definisjonsmakt?

Hvordan er det mulig å bekjempe jihadisme samtidig som jhadistenes åndelige tankegods forsøkes skjult? Eller man møtes med hoderisting og hånlatter om man nevner islamistenes drøm om kalifatet, og at denne drømmen inspirerer islamister verden over. Hvordan kan man bekjempe fienden uten å identifisere han? Våre ledere innen politikk, kirke og akademia tåkelegger sannheten om islamistenes tro. Samtidig trues, drepes og lemlestes kristne og andre minoriteter av disse fryktløse krigerne. De dreper også hverandre uten skrupler, og hverken kristne eller fredelige muslimer som ikke orker å leve etter islamistenes kodeks om drap og død har noen steder å flykte.

Midtøsten er et konglomerat av forskjellige grupper og klaner der islam er felles referanse. Hva som nå skjer i Midtøsten, er en voldsom tragedie som vi ikke kan forstå om vi beskuer dette med Vestens briller og beskriver det kun med Vestens begrepsapparat.

Jeg aner dessuten handlingslammelse og virkelighetsfornektelse når regjeringen i handlingsplanen skriver om å styrke tros- og livssynsdialogen, eller om dialogkonferanser for ungdom. Dessuten stusset jeg over ordet fremmedkrigere. Å gå i krigen for et annet land enn Norge og Norges allierte er vanligvis blitt kalt noe ganske annet enn fremmedkriging. Forunderlig nok blir kommunene pålagt å vurdere om det er aktuelt å tilby særskilt oppfølging av menn som har kriget for Allah og ikke for Norge. Regjeringen skriver også at

Det er viktig å bygge arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme på de samme grunnprinsipper som generell forebygging av kriminalitet.

Til dette er å si at jihadisme ikke har noe som helst med vanlig kriminalitet å gjøre. Jihadisme handler om et tankesett så forskjellig fra vårt eget at selv ikke våre ledere evner å forstå det. Vår kriminalitetsforebyggende medisin vil ha liten effekt på de islamske hellige krigerne. Man kan ikke moderere deres tanker fordi deres autoriteter ikke kjenner moderasjon. Dess tidligere vi erkjenner denne bitre sannhet, dess større er sjansen for å vinne krigen mot islamistene og deres barbari.

Ingen, hverken i Midtøsten eller andre steder, ønsker å leve i redsel for vold og terror. Alle kan bidra til en bedre verden, men det forutsetter at løgnen får hvile og at sannheten marsjerer!