Christian Skaug 
Faisal-moskeen i Pakistans hovedstad Islamabad med den karakteristiske halvmånen. Islams mørke blir i stadig større grad vårt eget. Foto: Wally Santana / AP / NTB.
Når Pakistans statsminister Imran Khan anklager Frankrikes president Emmanuel Macron for å skape en polarisering som fører til radikalisering idet han forsvarer publisering av Muhammed-karikaturer, legger han for dagen en risikoanalyse som er identisk med den Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) i Norge gav i sin trusselvurdering i juni.
Macron oppmuntrer til «islamofobi», hevdet Khan søndag:
«This is a time when Pres Macron could have put healing touch & denied space to extremists rather than creating further polarisation & marginalisation that inevitably leads to radicalisation,» Khan wrote.
«It is unfortunate that he has chosen to encourage Islamophobia by attacking Islam rather than the terrorists who carry out violence, be it Muslims, White Supremacists or Nazi ideologists.»
For den pakistanske statsministeren er det altså karikaturer som uunngåelig, intet mindre, fører til radikalisering – et resonnement som i praksis legger ansvaret for ekstremisters vold på dem som ytrer seg fritt i et land med lovbestemt ytringsfrihet.
Ekstra bemerkelsesverdig er det at den norske statsmakten har eksakt samme syn på saken. I den siste trusselvurderingen fra PST ble også terrortrusselen fra islamismen betraktet som et reaktivt fenomen:
Når det gjelder ekstrem islamisme, vurderer vi bevisste forsøk på å krenke religionen islam som den viktigste faktoren i trusselbildet mot Norge i tiden fremover. Det er sannsynlig at slike krenkelser vil medføre radikalisering til ekstrem islamisme. Enkeltpersoner kan la seg inspirere til å gjennomføre hevnangrep i form av volds- eller terrorhandlinger. Dette kan føre til terrorplanlegging mot Norge og mot norske interesser fra ekstremister i andre land.
PSTs trusselvurdering kom sågar før Khans kritikk av Macron. Hvem skulle ha trodd at det norske sikkerhetspolitiet ville være mer på vakt mot frimodige ytringer om islam enn statssjefen i et islamsk land? I lys av trusselvurderingen er Macron nå å anse som en fare for sikkerheten, det blir jo konklusjonen hvis premisset er at islamkrenkelse medfører ekstrem islamisme.
Det er i grunnen et godt bilde på hvor dårlig Norge ligger an i islams åndelige krig mot Vesten, når PST og statsledelsen i Pakistan lever i det samme islamske mørket. Det eneste som mangler, er at også PST går ut og sier at Muhammed er en perfekt rollemodell for menneskeheten.
Our Prophet Muhammad PBUH is the ultimate role model for humanity for all times to come. pic.twitter.com/HmfR5hmZXK
— Imran Khan (@ImranKhanPTI) September 26, 2020
Det offisielle norske synet på spenningsfeltet mellom islam og islamkritikk er i praksis ikke bare overtatt fra muslimske land, det er også perfeksjonert i en slik grad at det tjener til inspirasjon for disse landene selv.
Det PST kanskje mest av alt fryktet, var at brenning av koraner i Norge skulle få hissige muslimer i landet til å gå av de få hengslene de måtte ha.
Men Charlie Hebdos Muhammed-karikaturer ser ut til å ha tatt politiet litt på sengen. Først rykker de ut for å trakassere en person som henger dem opp i det offentlige rommet, siden beklager de, og deretter oppstår det forvirring om hvorvidt PST har rykket ut til Røros i lignende ærend. Noen som er litt trange i nøtta begynner kanskje å fornemme hva slags ærend de egentlig løper.
Hvis den norske regjeringen var verdt sitt salt, ville den ha latt seg inspirere av den offisielle franske reaksjonen på drapet på Samuel Paty – ikke minst av tidligere statsminister Manuel Valls’ oppfordring om å vise karikaturene overalt.
Som forvalter av Norge er regjeringen imidlertid ikke verdt grunnstoffene den består av, så derfor dytter den handlingsplaner mot muslimhat ned i halsen på oss i stedet. Men nordmenn hater jo ikke muslimer. Hadde de gjort det, ville muslimer ha prøvd å stikke av fra Norge istedenfor å strømme til Norge. Det er utvilsomt større grunn til å frykte muslimers hat mot nordmenn, hva enten det resulterer i ran, voldtekt, utrivelige nabolag eller hevn for islamkrenkelse.
Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, leder for Islamsk råd Abdirahman Diriye, Senaid Kobilica og Lena Larsen (gift med Det Islamske Forbundets forstander Basim Ghozlan) under presentasjonen av handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer i Oslo den 23. september 2020. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.
Handlingsplanen ender i stedet opp som et instrument for islamismen i Norge. Publikum under pressekonferansen hvor regjeringen la frem handlingsplanen, var nesten en slags festival for sentrale islamister i Norge.
Når landet befinner seg i en så trøstesløs situasjon hva angår forsvaret av frihetsverdiene, henger det utvilsomt sammen med at sentrale islamister har lyktes som påvirkningsagenter overfor islamofile skikkelser i statsapparatet, ikke minst statsminister Erna Solberg.
Resultatet er at det offisielle Norge tar barbariets side mot sivilisasjonen. For det er barbari vi snakker om: Khan leder et land hvor en kristen kvinne satt dødsdømt i fengsel i ni år for en uskyldig gest fiendtlige omgivelser tolket som blasfemisk islamkrenkelse.
Det er således helt rett, og nærmest et åndelig og politisk selvforsvar, når folk landet rundt henger opp Muhammed-karikaturer i det offentlige rommet. Alternativet er at halvmånens mørke for alvor senker seg over landet.
