Sakset/Fra hofta

Eksteriør av lokalene til PST i Nydalen i Oslo. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har fredag offentliggjort en ny vurdering av terrortrusselen i Norge, og finner ikke uventet at det er «mulig» at både ekstreme islamister og høyreekstreme vil prøve å gjennomføre terror i Norge, mens noe tilsvarende fra venstreekstreme anses som «svært lite sannsynlig». Det totale trusselbildet beskrives som tidligere som «moderat».

Konklusjonene lyder rimelige, men det gjør ikke analysen som ledsager vurderingen. Allerede innledningsvis assosieres et helt vanlig politisk standpunkt med høyreekstremisme:

Motstand mot islam og ikke-vestlig innvandring vil fortsatt ha sterk appell i høyreekstreme miljøer. PST vurderer derfor at et økt omfang av radikalisering til høyreekstremisme er sannsynlig.

Den første setningen kamuflerer at skepsisen til de irreversible omveltningene som pågår i Norge, er svært utbredt i befolkningen, samtidig som de skjer med velsignelse fra nesten hele maktapparatet av politikere, institusjoner, pressefolk, NGO-er samt kjendiser fra kirke og akademia.

Om man skulle peke på en viktig samfunnstrussel i Norge, så er det denne avgrunnen mellom makteliten og folk flest. Ensrettingen er så overveldende at det opplyste, representative demokratiet i praksis fungerer dårlig.

Det er også rimelig å frykte at flere enn Philip Manshaus vil prøve å etterligne Christchurch-terroristen Brenton Tarrant:

En eventuell høyreekstrem terrorhandling vil mest sannsynlig være et masseskadeangrep utført av én person. Angrep vil være rettet mot samlingssteder for muslimer eller personer med ikke-vestlig utseende.

Man har heller ikke glemt 22. juli-terroristens drøm om å drepe politikere:

Et annet aktuelt angrepsscenario er målrettede drap av enkeltpersoner som inngår i de høyreekstremes fiendebilde. Særlig relevante mål er politikere, som høyreekstreme anser for å være innvandringsliberale, muslimer, personer med ikke-vestlig utseende og jøder.

Når det gjelder islam, er PST derimot blinde for at religionen er så iboende voldelig og politisk at grensene ikke bare er uklare mellom islam og islamisme, men at islamismen alltid følger med på lasset der hvor islam finnes.

I stedet anser PST terrortrusselen fra islamismen som nærmest et rent reaktivt fenomen, til tross for utallige eksempler på det motsatte fra hele verden: Hvis islamister begår terror, er det sannsynligvis fordi noen har krenket islam først.

Når det gjelder ekstrem islamisme, vurderer vi bevisste forsøk på å krenke religionen islam som den viktigste faktoren i trusselbildet mot Norge i tiden fremover. Det er sannsynlig at slike krenkelser vil medføre radikalisering til ekstrem islamisme. Enkeltpersoner kan la seg inspirere til å gjennomføre hevnangrep i form av volds- eller terrorhandlinger. Dette kan føre til terrorplanlegging mot Norge og mot norske interesser fra ekstremister i andre land.

I dette ligger et resonnement som er klart som glass selv om det ikke er uttalt: Siden det er ønskelig å forebygge terror, og siden krenkelse av islam kan anspore til terror, er det hensiktsmessig å unngå krenkelser av islam.

Den grunnleggende friheten til å «krenke» – altså kritisere, nedsable eller latterliggjøre – ideer, herunder også religioner er i PSTs øyne altså endt opp som en sikkerhetstrussel. For å trygge sikkerheten, må islam beskyttes mot kritikk. I PSTs øyne ville en verden med islam og uten Charlie Hebdo være å foretrekke fremfor det motsatte.

PST har med andre ord underkastet seg islam. Og veien fra å underkaste seg islam til å gjøre islam tjenester, kan være kort. Trusselvurderingen antyder at islamfiendtlig innhold på nettet kan bli fritt vilt:

Betydningen av dette for trusselbildet vil påvirkes av en rekke faktorer, blant annet mediedekning og spredning i sosiale medier.

Dersom bevisste forsøk på å krenke islam i det offentlige rom uteblir, er det sannsynlig at oppslutningen om ekstrem islamisme i Norge vil være like lav som den har vært de siste årene.

Her er veien kort for korttenkte politifolk, politikere samt maktpersoner i tradisjonelle og sosiale medier til å motarbeide «forsøk på å krenke islam i det offentlige rom». Vi vet jo at den forrige PST-sjefen mente det var tilstrekkelig å være anti-islam for å rubriseres som høyreekstrem.

Krenkelse av ideer er ikke bare legitimt, men nødvendig for at menneskeheten skal komme seg fremover. Men selv om man skulle etterstrebe å unngå krenkelser, er det uråd å gjøre noe skarpt skille mellom kritikk av islam og det en eller annen hårsår og manipulativ psykopat ville oppfatte som krenkende.

Hvis man for eksempel skulle si at profeten Muhammed var et dårlig menneske som absolutt ikke kan være noe forbilde for mennesker i dag, vil det anses som krenkende av svært mange. Likeledes hvis man skulle fastslå at Koranen er en bok full av vold og aggresjon.

PST er ideologiske og religiøse analfabeter som også er politiserte, men de har bedre styr på islamisters operasjonsmodus:

Det er sannsynlig at et eventuelt angrep motivert av ekstrem islamisme, vil utføres av en enkeltperson som angriper folkeansamlinger eller symbolmål som politi, forsvar eller islam-kritikere. Kirker og synagoger er også aktuelle symbolske mål. Det er sannsynlig at angrepsmidlene involverer hugg-/ stikkvåpen eller kjøretøy.

Men det store bildet klarer man ikke å se når det henger en diger politisk spekeskinke rett fremfor øynene. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at den største sikkerhetstrusselen mot Norge er den taktfaste marsjen i retning full flerkultur der islam er en påtrengende viktig komponent. Det har ikke gått bra på noen av stedene som ligger lenger foran vårt land i løypa, og det vil ikke gå bra her heller. Det som er ekstremt, er å fortsette langs samme spor.

Problemet er naturligvis den fundamentale inkompatibiliteten mellom europeiske og islamske verdier. Europa er i praksis den delen av den gamle verden som klarte å holde islam på avstand etter Romerrikets fall. Disse historiske kjensgjerningene er dessverre en lukket bok for de fleste som har ansvar for å hanskes med konsekvensene av dem. De administrerer samfunn de dypest sett ikke forstår.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!