Kommentar

Norsk politikk overfor ekstremisme beveger seg sidelengs. Man ser problemet – Syria-krigerne, men man klarer ikke gjøre noe med det, fordi det mangler vilje til å konfrontere problemene.

PST-sjef Benedicte Bjørnlands favorittord er vilje og kapasitet. Det er de to viktigste parametrene til å vurdere om noen er farlige. De kan selvsagt også anlegges på PST: Om de lykkes med sitt oppdrag som er å beskytte Norge mot trusler. De har kapasitet, men har de vilje?

Hvis ikke PST har en riktig forståelse av problemene vil de feile. Derfor ser man et bekymret blikk hos Bjørnland. Er de på riktig spor?

Benedicte_Marie_Bjørnland,_PST-sjef

Religionstolkning

Svaret er nei. Etter å ha lest rapporter og hørt PST-sjefen siden tiltredelsen, ser man et mønster avtegne seg.

Bjørnland sa to ting på The Thief på Tjuvholmen onsdag, som rammer inn trusselvurderingen. De er selve grunnpremissene for forståelsen av polariteten i samfunnet.

Det ene var at jihadistene «misbruker religionen». Dette ordet – misbruk – er en verdivurdering og tolkning av islam. Bjørnland og PST går her inn i striden om islam, og den er som kjent blodig for tiden. Ordet «misbruk» kan bety flere ting. Det kunne bety at man vil fordømme alt i islam som smaker av konfrontasjon og polarisering. Men da skulle man konfrontert langt bredere enn Profetens Ummah, for radikaliseringen skjer i konsentriske sirkler, og man finner konfrontasjon og uforsonlighet mye nærmere sentrum. Men vi vet at det er ikke dette Bjørnland sikter til. Hun vil isolere, brennmerke jihadistene. De som åpent går inn for å bruke vold.

Frikjennelse og invitt

Det finnes derfor en annen tolkning av «misbruk», og det er at man bruker ordet for å lage en branngate mellom main stream islam og jihadistene. Men hvor reell er denne branngaten? Finnes den i virkeligheten?

Jeg bruker med vilje ordet main stream islam og ikke moderat, for å signalisere at det er et sentrum som beveger seg. Det sies ulike ting til ulike tider. Den danske imamen Ahmed Akkari har skrevet en tykk bok om hva som sies bak lukkede dører og hva som sies offentlig. Ham ville ikke norske portvoktere høre på.

Men selv i norsk offentlighet er det kommet frem mye som forteller at imamer og moskeer er langt fra moderate. Ved Høgskolen i Oslo kunne imam Zulqarnain Sakandar Madni fortelle at USA selv sto bak 9/11 og at jødene hadde fått beskjed om å bli hjemme. Vi kjenner jødehatet som er mainstream. Overbevisningen om at jødene kontrollerer verden.

Når Bjørnland bruker ordet «misbruk» er det for å si til disse representantene: – Vi klandrer ikke dere, det er en liten minoritet vi er opptatt av og jihadistenes bruk av religionen har ikke noe med det dere tror på.

Dette er blitt det offisielle Norges mantra i møtet med radikaliseringen.

Undervurdering

Det er ikke spesielt vanskelig å spå hvordan det vil gå: Man kommer ikke til å lykkes.

Man begår en grov feil som sikkerhetsmyndighet: Man undervurderer fienden.

Islamisme og jihad har vokst siden 1920-tallet. Når Bjørnland sier at dette ikke har noe med islam å gjøre, men utgjør «misbruk» er det på grensen til pinlig. En PST-sjef skal ikke opptre i rollen som statsviter, historiker eller filosof. Bjørnland kunne gjort det en PST-sjef skal gjøre: Unnlatt å ta i spørsmålet. Det er ingen grunn til at en norsk PST-sjef skal gi seg til å tolke islam.

Hvis man da ikke har som mål å integrere mainstream-sunni-islam i det norske samfunn. Det er åpenbart det som er hensikten. Angela Merkel har nylig uttalt – etter Paris – at islam tilhører Tyskland. Det er det flere som har reagert på. Hvis hun hadde sagt at muslimer hører hjemme i Tyskland ville det vært noe annet, men islam er faktisk ikke en del av Tyskland historisk sett. Det er noe nytt.

Islamfiendtlig

Ved å utdefinere jihadister legger Bjørnland til rette for en spillteori hvor islamfiendtlige og høyreekstreme krefter og miljøer utgjør hverandres motpoler. Bjørnland ville ikke spesifisere hvem de på høyresiden er, men man forsto at de som motsetter seg hennes definisjon av jihadistene, og f.eks. mener at de utgjør en uløselig del av islam, både teologisk og historisk, vil kunne rammes av definisjonen «islamfiendtlig». For ut fra Bjørnlands definisjon vil det være å betrakte som «essensialisme», dvs en ekstremisme som er iboende i islam.

Dermed har Bjørnland avskåret seg fra store deler av islamforskningen og samtidig stemplet en stor del av opinionen som suspekte og potensielt farlige.

Hun har demonstrert overfor unge muslimer at hun ikke tør konfrontere islamismen, og hun har sendt en advarsel til folk som på eget grunnlag finner ut at vi står overfor en farlig fiende – at de har vær så god å holde munn.

Objektiv posisjon

Tredje punkt i Bjørnlands syllogisme – en oppbygging av premisser som leder til en konklusjon – var at de ekstreme fløyene nærer seg av hverandre. Hun gav klart uttrykk for at det PST frykter er at en islamistisk voldshandling kan utløse en reaksjon fra islamfiendtlige, slik at man får en voldsspiral.

Mangelen på distinksjoner gjør at Bjørland gjør seg selv handlingslammet. Hun differensierer ikke begrepene. Hun bruker en betydning av islamfiendtlige som rammer både kritikere og folk som er villig til å bruke vold. Dette er en farlig sammenblanding.

Bjørnland unnlater å nevne at det finnes en legitim, demokratisk islam-kritikk. I stedet putter hun alt i en sekk. Det første premisset henger sammen med det tredje: Ved først å ha utdefinert islamisme og jihad som «misbruk» har hun frikjent main stream islam. Dermed kan de som ser en trussel ved islam som sådan stemples som islamfiendtlige i betydningen ekstreme. De blir motpoler til islamistene. Vips! Har man utdefinert begge grupper.

Samtidig har Bjørnland tryllet vekk sin egen rolle. PST er fagetaten som beskriver. Nei, det er den ikke. Bjørnland gjør etaten til en instans som normerer, som går inn i en av de mest brennbare diskusjoner i vår tid.

Dermed blir PST en del av problemet, ikke løsningen. Det er lett å forstå at mainstream-sunni-islam er en vanskelig størrelse å forholde seg til. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken. Man kunne unnlatt å gå aktivt ut og frikjenne imamene og de holdninger som fører til radikalisering. Her binder Bjørnland seg selv på hendene. Samtidig binder hun den offentlige debatt. Hva tror hun demokratiske muslimer tenker? De blir redde. De ser svakhet. Hvilket det også er.