Sakset/Fra hofta

I et intervju mandag med Dagens Næringsliv i forbindelse med valgkampåpningen i Bergen, klager statsminister Erna Solberg sin nød over at hun blir skjelt ut i sosiale medier «hver gang hun hilser på en muslim»: Facebook-siden hennes blir «nedsyltet» av saker fra HRS og Document, og noen mener at hun har invitert «alle disse som voldtar barna våre».

Hjertesukket hennes viser at reaksjonene går oppriktig inn på henne, men det store spørsmålet er om de ikke er symptomer på en i hovedsak latent kulturkonflikt i det norske samfunnet som ikke lar seg glatte over ved kun å snakke høfligere til hverandre. Symptomatisk for konfliktens dybde er det jo at intervjuet berører den før spørsmål som skatt, økonomi og regjeringsalternativer.

Nå er det slett ikke vanskelig å føle sympati med den frustrasjonen det av og til innebærer å administrere et digitalt offentlig rom – også for toppolitikere. Erna Solberg er et høflig og skikkelig menneske, og skulle med rette gjerne ha sett at dette ble noe bedre gjengjeldt av hennes digitale gjester.

Statsministeren fortjener ros for at hun til en viss grad griper fatt i det vanskelige temaet som revolusjonen i Europa er:

– Fra dag én må vi fortelle innvandrere at vi forventer at kvinner jobber i Norge. Du kan selvfølgelig være hjemme i ett år eller to når ungene er små. Men vi forventer at du har et yrkesaktivt liv, fordi det er en del av vår modell og vårt samfunn. Men først og fremst forventer vi at du ikke gjør valg på vegne av din kone eller dine døtre, sier Solberg.

– Barna dine har rett til å ta egne valg, de skal kunne velge hvem de skal gifte seg med, velge hva slags utdannelse de vil ta, velge hvordan de vil leve livene sine. Hvis du blir forelsket i en annen mann, og du er gutt, så må du få lov til det. Det er verdier jeg er villig til å slåss for.

Med tanke på den politiske balansekunsten hun uunngåelig er nødt til å drive i sin posisjon, er det dessuten oppløftende at hun går såpass langt som hun gjør i forsvaret av Sylvi Listhaug. Hun avfeier simpelthen de mest uforsonlige kritikerne av statsråden:

Solberg sier at hun «ikke gidder» å kommentere hvilke utspill Listhaug har fått «ufortjent» mye kjeft for.

– Jeg synes at man overfortolker ord og spill, sier Solberg.

Problemet er at statsministeren ser ut til å undervurdere hvor dypt kulturkonflikten stikker. Hun aksepterer uten videre journalist Åshild Langveds uuttalte premiss om at en felles kultur er oppnåelig:

– Hva gjør du for å bidra til en felles kultur?

Da møter jeg for eksempel opp og snakker med innvandrere og får jækla mye kjeft fra innvandringsfiendtlige miljøer, som da jeg talte på id-feiringen.

Erna bruker dette eksemplet til å underbygge at hun får kjeft for å snakke med muslimer. Men hun vil ikke erkjenne at det var et feilgrep å kaste glans over en begivenhet arrangert av en muslimsk gruppe som viser veldig klart at den ikke vil la døtre gjøre egne valg, og slett ikke akseptere homofili. Camilla Collett ville ha snudd seg i graven ved synet av en kvinnelig statsminister som henvender seg smørblidt til en forsamling som praktiserer kjønnsapartheid og seksuell kontroll.

Ved å rette en viss brodd mot HRS og Document antyder hun at det egentlig er vår skyld, eller noen av våre minst forsonlige leseres skyld, hvis det ikke lykkes å skape en felles kultur for nordmenn og innvandrere. Men hvordan kan det oppstå en felles kultur mellom noen som mener at homofile bør få adoptere barn, og andre som synes homofile bør avlives?

Hvis det er en nødvendig anstrengelse i oppnåelsen av en felles kultur at det settes noen grenser, og at de som går over grensene støtes ut i kulden, er det egentlig så lurt å holde islamister inne i varmen?

I den grad statsministeren møter et uforsonlig sinne, er det kanskje denne og andre urimeligheter som stikker under. Men de som er sinte, er ikke representative for den store gruppen av nordmenn som mener at islam slik den bærer seg ad ikke hører hjemme i Norge. Glem ikke at 59 % av nordmenn ifølge en Yougov-undersøkelse mener at islam er uforenlig med norske verdier.

Dette er noe man har foretrukket å feie under teppet i Norge, og latt være å snakke om. Vi er ikke Ibsens hjemland for ingenting. Men det er like galt å tro at dette er noe man kan snakke seg bort fra. Aller minst kan noe slikt gjøres ved å utnevne personene som fremfører den mest vulgære kritikken, til «deplorables».

Saken er også den at the deplorables kan avgjøre valg. Og selv om de ikke skulle avgjøre valg, vil de fortsette å stemme med føttene, og med det gjøre de kulturelle skillelinjene enda skarpere. Den stemmegivningen handler ellers ikke bare om ekteskapsmønster, boligmønster, «white flight» eller etnifisering av bransjer, men også om de små hverdagstingene.

På et lite tettsted på Østlandet befinner det seg en søndagsettermiddag tre distinkte grupper i hvert sitt hjørne av en lekeplass: Fem muslimske menn med guttebarn, tre muslimske kvinner – alle med hijab – med jentebarn, og én norsk kvinne med to barn. Dette er folk som antagelig tilhører mindretallet som bor i leiligheter, og ikke har egen hage som rekreasjonsområde. De velfødde innfødte er i flertall i sine private rom; i det offentlige rommet er de ikke fullt så velfødde av dem i klart mindretall når de andre er bortreist eller sitter hjemme.

Hvordan oppstår en felles kultur her? Utløses den som et takras hvis den norske kvinnen smiler og sier hei? Mens mennene kanskje lurer på hvorfor hun er ute alene, om hun overhodet er gift, eller om hun – Allah forby – skulle leve med en annen kvinne?

Det nytter ikke å gripe denne kinkige saken an ved å marginalisere dem som gir vulgært uttrykk for at den segregasjonen dette avstedkommer, er noe fryktelig galt. Noe slikt bringer tankene hen på Stockholm-syndromet. Ei heller nytter det å definere anti-islam som høyreekstremisme, slik PST-sjef Benedicte Bjørnland gjorde på NRK Radio – og med det utnevnte USAs president til høyreekstrem. Skal hun kalle inn alle norske Trump-supportere til bekymringssamtale?

I så fall er det lett å få assosiasjoner til den kalde krigen. Nå er det naturligvis ingen Kråkerøy-tale statsministeren har holdt, og det er ingen liten gruppe kommunister som er ukomfortabel med en viss islams utbredelse i Norge. Men siden det kun er en liten gruppe i den norske eliten som er på linje med flertallet i befolkningen, betyr det at eliten kan komme til å håndheve et yrkesforbud vi allerede har sett utslag av langt utenfor dens egne rekker – på vegne av en forlengst akterutseilt ideologi de mer eller mindre motstrebende gjør seg til slaver av.

Kong Haakon VII skal i sin tid, lenge før Gerhardsens tale, ha sagt at han også var kommunistenes konge. Erna må finne ut av om hun vil være statsminister for dem mener at islam er uforenlig med norske verdier, eller om hun vil representere en slags internasjonal embedsstat med Merkel som forbilde, hvor islamistene er inne i varmen.

Det siste er ikke bare udemokratisk, all den tid hun er det norske folkets tjener. Det er ikke nødvendigvis så politisk lurt i det lange løp heller, særlig ikke hvis globaliseringen girer ned.

 


Kong Haakon VII i 1947. Foto: Wikimedia Commons (utsnitt).