Hans Majestet Kongen og hans hus er hevet over det politiske ordskiftet. Slik må det være når rollen som statsoverhode går i arv og er upåvirket av hvordan landets konstitusjonelle organer er sammensatt.

Men det betyr ikke at kongen må avstå fra å markere seg med rene politiske grep. Kong Haakon VII tok et politisk initiativ da han i 1928 var grundig lei av de borgerlige partiers manøvreringer om regjeringsmakten og kalte Arbeiderpartiets parlamentariske leder Christian Hornsrud til Slottet for å gi ham i oppdrag å danne ny regjering. Den ble riktignok kortvarig, men markerte kong Haakons vilje til å rydde opp i politisk kaos.

Det samme gjorde kong Olav V i mars 1971. Borten-regjeringen var brutt sammen, men på borgerlig hold ble det med stortingspresident Bernt Ingvaldsen (H) i spissen igangsatt kokkelimonke og spredt orden for å lage en ny borgerlig konstruksjon. Dette ble kong Olav så forarget over at han inviterte Arbeiderpartiets formann Trygve Bratteli på slottsbesøk for å bli gitt i oppdrag å danne ny regjering.

Sterkest står kong Haakons doble nei i 1940. 10. april avslo han det tyske kravet om å utnevne Vidkun Quisling til ny statsminister. To måneder senere sa han i en tale fra London nei på nytt – da til henstillingen fra Stortingets presidentskap om å gå av. Kongens nei medvirket ikke bare til å stålsette nordmenn mot okkupasjonsmakten, men ble også en bunnplanke i folkets enestående oppslutning om kongehuset.

Kong Harald fulgte opp i sin tale i Kiberg i 1992 ved å fremføre samfunnets unnskyldning til landsmenn som etter krigen ble urettmessig beskyldt for å være Sovjet-agenter. Det var en oppreisning andre burde forkynt, men kongen gjorde jobben.

I de tre tiårene som er gått siden da, har vi imidlertid blitt vitne til en utvikling hvor kongehuset ikke alltid har motstått fristelsen til å ytre seg om saker med politisk klangbunn og signalisert standpunkter selv i kontroversielle politiske spørsmål.

Samtidig har kong Harald latt seg diktere av regjeringen og blitt frarådet å gi uttrykk for holdninger som ikke deles av Kongens råd. Etter Gaza-arabernes skjendige overfall på Israel, med tap av 1200 liv og 200 gisler, ønsket kongen å kondolere Israels statsoverhode. Det avsto han fra etter å ha forhørt seg med Utenriksdepartementet. Regjeringen ønsker ingen medfølelse med det israelske folks lidelser, bare arabernes. Dette krenket kong Haralds posisjon og integritet, og han burde gjentatt sin bestefars nei.

Torsdag lot kronprinsesse Mette Marit seg intervjue i Kairo av norske nyhetsmedier i samband med sitt besøk i den egyptiske hovedstaden for å åpne Norges paviljong på en internasjonal bokmesse. Etter å ha møtt landsmenn som har operert som hjelpearbeidere i Gaza, uttalte hun seg på en måte som Israels fiender raskt trykket til sitt bryst. Hennes ytring kunne vanskelig forstås annerledes enn at Israel bør avslutte kampen mot de dødskreftene som truer landets eksistens som jødisk nasjonalstat.

To dager før den internasjonale Holocaust-dagen viste kronprinsessen ingen omsorg for israelernes lidelser, mens de Gaza-araberne som rammes av Israels rettmessige forsvarskrig for å eliminere Hamas-trusselen én gang for alle, fikk sympati.

Til kronprinsessens forsvar kan det sies at hun deltok i utenriksminister Espen Barth Eides følge og at hun muligens ble forledet av hans Israel-fiendtlige holdninger. Men medlemmer av kongehuset har likevel et selvstendig ansvar for sine uttalelser og de politiske følger av å la seg vikle inn i kontroversielle forbindelser. Kongehuset må i større grad være på vakt mot krefter som ønsker å misbruke Kongens autoritet til egne formål. Det er mange som ønsker kongelig glans over sine særegenheter.

Kongehuset skal bidra til å samle folket – ikke gi næring til dem som vil splitte det.

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.