Sakset/Fra hofta

Statsminister Erna Solberg hilser på biskop Bernt Eidsvig og biskop Helga Byfuglien idet hun deltar på rekviemmesse for ofrene etter Sri Lanka-terror, ved Bredtvet kirke i Oslo den 26. april 2019. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Kong Harald og statsminister Erna Solberg var fredag tilstede ved en katolsk dødsmesse som biskop Bernt Eidsvig holdt i Oslo for ofrene for terrorangrepene på Sri Lanka.

Det var rett og riktig, og en fin gest med tanke på at det fremfor alt var katolske kristne som ble rammet. En prest fra Sri Lanka takket da også kongen og statsministeren for fremmøtet.

Dessverre klarte Erna Solberg å kaste en skygge over det hele med en kommentar til grusomhetene som pinlig blottla den intellektuelle og moralske svakheten som vestlige ledere i det store og hele har reagert med den siste uken.

NTB siterer statsministeren:

Solberg holdt en tale på tampen av den timelange rekviemmessen.

– Det som skjedde på Sri Lanka, rystet oss. Regjeringen viser vår dypeste medfølelse for hendelsene. Våre tanker går til alle dem som har blitt rammet. Hendelsene fremstår fortsatt som ubegripelige, sa Solberg.

Man kan alltids tilgi Erna den verbale glippen som består i å uttrykke medfølelse med hendelser snarere enn mennesker, skjønt det sniker seg inn en mistanke om at den absurde konstruksjonen skjuler en underliggende vegring mot eksplisitt medfølelse med praktiserende kristne.

Det man derimot ikke kan tilgi en statsleder i dagens verden, er oppfatningen om at islamisters terror mot kristne er ubegripelig.

En slik blottstillelse av egen ubehjelpelighet er i grunnen diskvalifiserende for den jobben hun har. Islamistisk terror er noe som i økende grad har gjort seg gjeldende verden over i flere tiår. Terrorangrepene i USA den 11. september 2001 gjorde at Vesten for alvor fikk øynene opp for fenomenet.

Siden den gangen har muslimske terroristers drap og lemlestelser av mennesker både i og utenfor Vesten vært en stadig tilbakevendende del av nyhetsbildet. De fleste vesteuropeiske land er blitt rammet. Saken er at islam har erklært Vesten krig, en krig de kaller jihad.

Noe som kjennetegner islamske terrorister, er at de ikke legger skjul på hvorfor de holder på med dette. De vil drepe «jøder og korsfarere». Det betyr oss, med mindre vi alle konverterer til islam eller aksepterer en tilværelse som underkastet islam. Alt sammen finner da også støtte i islams hellige skrifter og Muhammeds personlige eksempel.

Hvis man skal ta statsministerens ord på alvor, må man spørre seg hvordan hun har det i en jobb hvor hun ikke skjønner den virkeligheten hun skal navigere et land i på innbyggernes vegne.

En alternativ forklaring er at hun skjønner at islam hater oss, for å låne Donald Trumps uttrykk, men at hun finner denne problemstillingen så fantastisk ubehagelig å konfrontere, at hun heller lar være – for dermed å bullshitte og tåkelegge, selv under en høytidsstund viet til mennesker som er blitt myrdet.

Denne frykten for islam er forståelig. Men en statsleder kan ikke tillate seg å la landet hun har ansvar for, bli styrt av frykten.

Islamistene får en veldig enkel jobb med den demografiske krigføringen og med å fortsette å infiltrere alt av institusjoner i Vesten, når den åndelige krigen allerede er vunnet. Terroren tjener ikke til annet enn å sørge for at Vesten forblir paralysert av skrekk mens den mer fundamentale prosessen pågår jevnt og trutt.

Denne åndelige svakheten som Erna til de grader personifiserer, ligger til grunn for såvel den intellektuelle som den moralske svakheten. Denne totale svakheten er ikke bare dypt nedslående, den er også ubeskrivelig. Den er ubeskrivelig fordi den ikke har andre kjennetegn enn tomheten, og ikke resulterer i annet en tafatthet.

Problemet for nordmennene er at den politiske klassen i alminnelighet er like tom som statsministeren. Det ville være å håpe at den politiske klassen ikke representerer noen tilsvarende tomhet hos dem selv.

Men tafattheten er overalt. Mange større og mindre norske lokalsamfunn er for tiden passive vitner til de samme dyptgripende endringene som i løpet av noen tiår tømte Groruddalen for titusenvis av nordmenn.

Nordmennene går passivt i retning av en tilstand hvor vi får islamske parallellsamfunn over hele landet, der den opprinnelige befolkningen stifter bekjentskap med en hverdagsterror som etter en tid fordriver dem annetsteds.

Det som var et fredelig og harmonisk land blir langsomt litt mer som Libanon eller Jugoslavia – eller som en rekke engelske, franske og svenske byer. Alle kan se dette. Men fremdeles er det erfaringsstridige absurditeter som at befolkningsutskiftningen er en konspirasjonsteori, som gjelder i offentligheten.

Kanskje det mest ydmykende for dagens nordmenn er at de lar seg skremme til denslags selvpåført dumhet, som resulterer i en uutholdelig sosial falskhet.

Ernas vås om det ubegripelige er et seremonielt uttrykk for dette ondet, og det er bortimot uutholdelig å se på.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her