Statsministeren ga en kort pressekonferanse lørdag. Hun ble gråtkvalt da hun fikk et personlig spørsmål av Dagbladets Kirsten Carlsen om hva hun følte da hun fikk meldingene. – Det er byen hvor Sindre og jeg giftet oss og hvor vi har vært mye. Jeg tror mange nordmenn har et forhold til Paris, sa Erna Solberg med tårer i øynene.

Det var ektefølt. Men følelser kan ikke erstatte politikk, selv om det virker sånn i Norge. Svært mange nordmenn og europeere har etter hvert forstått at vi er i krig. Men ikke landets statsminister. Hun insisterer på at vi står for samtale, integrering og respekt. Det er de andre som står for våpen og vold. De forsøker å provosere oss til å endre våre samfunn. Den seieren skal vi ikke gi dem. Vi skal leve som før. – Mørket skal ikke få overta Lysets by, sa statsministeren. Det lød vakkert. Som en soundbite fra en kløktig medarbeider.

Men dette er ikke film. Når elementære sannheter er fremmede for landets øverste politiske tillitsvalgte, er vi ille ute.

Den første er: Du velger ikke om du er i krig. Det er det fienden som gjør. Du kan ønske til du blir blå. Hvis fienden vil angripe, kan fredsønskene bli skjebnesvangre. Derfor sa romerne: Den som vil ha fred, må forberede seg på krig. Den mentale beredskapen er nøkkelen.

ANNONSE

Den synes helt å mangle i dagens Vest-Europa, og mest følbart i sosialdemokratier med dype lommer og store hjerter.

Dette er ingen moralsk kritikk av Erna Solberg. Hun er sikkert et godt menneske. Men man vinner ikke kriger ved å være god.

Erna Solberg sa en rekke ting på få minutter som ved nærmere granskning avslører seg som det rene tøv.

Hun sa at terror var «en simpel uttrykksform». Simpel? I betydningen vulgær? Men vi snakker da ikke om bordmanerer. Vi snakker om hva som er effektivt i krig. Der har terror vist seg å være en effektiv form for krigføring.

Etter 9/11 fikk vi uttrykket asymmetrisk, dvs. at fienden kan mangle avanserte våpen og organiserte institusjoner. Men det de mangler i ressurser, kan de ta igjen ved at det ikke lar seg gjøre å skille dem fra sivile, hvilket gjør oppgaven med å skille stridende og ikke-stridende vanskelig, for ikke å si umulig. Denne fordelen kan de bruke til å gli inn og angripe sivile mål. De bruker stor brutalitet og råskap som metode. Den demoraliserer sivilbefolkningen. Det er slett ikke slik at terror ikke virker. Den virker. IS har forstått å bruke ekstrem vold som våpen. Nazistene gjorde det samme.

Solberg ser ikke ut til å forstå terrorens natur. Hun gjør det til en moralsk konkurranse der vi vinner fordi vi er bedre enn dem.

For å få det til, forteller hun seg selv og publikum at vi er mye bedre. Men da må hun ikke jukse.

Hun sa:

– Der vi bruker ord, bruker de vold og våpen.

Men det er da ikke sant. Samme dag hadde amerikanerne erklært at de trolig hadde drept Jihad John med en drone. Mohammed Emwazi, som han heter, har skåret halsen over på flere vestlige gisler. De fleste vil mene at han fortjente å bli «vaporized». Men det skjedde ikke med ord, det skjedde med vold. Har Solberg glemt det? Eller regner hun ikke denne krigen som en del av «oss»? Det var ikke den norske regjering som trykket på utløseren, men krigen mot IS føres da også i vårt navn?

Har Solberg valgt det bort fordi hun da vil måtte innrømme at vi er i krig og fører krig?

IS har ikke glemt. De anfører bombingen i Syria som grunn for angrepet. Slik de anfører «idioten» Hollande – han er en smule latterlig – og «avgudsdyrkerne» på heavy metal-konserten.

De har et annet verdisett, men Solberg og mange med henne vil ikke anerkjenne det.

Solberg snakker om respekt. Men er det ikke første bud å respektere fienden for det han sier at han står for?

– De snakker ikke samme språket som oss, sa statsministeren.

– Der vi vil forene, vil de ødelegge og spre frykt og splittelse.

Tja, det kommer an på øynene som ser. De vil si at det er det vi også gjør. Vi sprer også død og ødeleggelse, kan vi ikke innrømme det?

Det later til at Solberg ikke vil innrømme at Vesten fører krig mot IS. Franske og amerikanske fly bomber jihad-krigerne i Syria. Det er nordmenn og franskmenn. Hvem tror Solberg det er? Marsmenn?

Det har reist 1500 franskmenn til Syria for å slåss for kalifatet. 200 svensker, 80 nordmenn. De er jo nordmenn, franskmenn og svensker like gode som de innfødte, hvis vi skal tro på hva Solberg, Löfven og Hollande sier i andre sammenhenger. Så hvorfor er det plutselig et så sterkt «oss» og «dem»? Det rimer ikke, det er ikke konsekvent eller konsistent.

Når Solberg møter terroren, er de plutselig «dem».

Statsministeren vil ikke innrømme la guerre, krigen.

Hollande gjør det. Han sier: Vi er i krig. Dette er krig, og vi skal være nådeløse mot dem.

Tiden vil vise om han klarer det. Frankrike bomber IS. Nå har IS tatt krigen hjem til hjertet av Paris. Vil Hollande klare å svare? Den prøven har ikke Solberg blitt satt på. Men hun ser ikke ut til å forstå at det like gjerne kunne vært Norge. I stedet svarer hun at det foreløpig ikke er noen grunn til å høyne beredskapen i Norge. Politiet skal avvæpnes. Hun har ikke forstått hva det handler om.

– Når en venn rammes av en ulykke, strekker vi ut en hjelpende hånd, sa Solberg.

Men det er ikke en ulykke. Det er krig. Dagen etter at mullah Krekar og to andre hjelpere er vartektsfengslet for å ha planlagt krig, mot Norge, står Norges statsminister og snakker som om terroren er noe som har rammet Frankrike, og som Norge så langt er blitt forskånet for. Hun har ikke skjønt det. Mullah Krekar planla krig mot Norge. Selv om Krekar har truet Solberg personlig, har det ikke gått opp for henne.

Erna2

Erna skjønner ikke

Daily Mail

Men Daily Mail gjør det.

 

 

Erna-kommentar utdypet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629