Kommentar

Sjefredaktør i Dagsavisen Arne Strand fortsetter å levere forbløffende analyser av sitt moderparti, Ap. Lørdag trakk han parallellen mellom Utøya og Kings Bay, gruveulykken på Svalbard som resulterte i et politisk jordskjelv: Einar Gerhardsens regjering måtte gå.

Er 22. juli-kommisjonens kritiske rapport det som skulle til for å senke regjeringsskuta ved valget om ett år? Det er all grunn til å stille det spørsmålet. Rapporten har slått store sprekker i Aps historiske varemerke om at Ap er det beste partiet til å styre landet. Aldri har noen tidligere tvilt på at beredskapen var i trygge hender når det NATO-lojale og forsvarsopptatte Ap styrte. Navn som Jens Chr. Hauge, Hallvard Lange og Håkon Lie symboliserer bærebjelkene i etterkrigstidens beredskap.

Det mange spør seg om nå er hvordan et parti med en slik solid historie kunne svikte sitt ansvar så totalt for den delen av beredskapen som består i å ha et solid forsvar mot et terrorangrep. Jeg tror svaret er at bevisstheten om et angrep på Norge ble svekket i alle partier da den kalde krigen var over og hovedfienden forsvant. Det var ikke lett å se nye fiender. Det ga ikke politisk uttelling å jobbe for høy beredskap i fredstid. Jeg er overbevist om at politiberedskapen mot terror ikke hadde vært noe bedre om statsministeren 22. juli het Solberg og ikke Stoltenberg.

Det er bemerkelsesverdig hvordan Strand kan observere at skuta er truffet midtskips, men i neste øyeblikk late som om seilasen kan fortsette som før.

Sinnet deler seg i flere biter. Det grunnleggende spørsmål: Hvordan kunne Ap svikte sitt ansvar – totalt. Et sterkt ord.

Deretter forklaringen som er todelt: dels at faren ble avblåst da muren falt, dels at det ikke ga velgeruttelling å prioritere beredskap, som er dyrt og ikke synlig.

Det Strand beskriver er en konsensus, om at «slik er verden». Men det er kommet mange varsler underveis om at verden ikke er slik. Det kraftigste kom 9/11. Likevel skriver Strand: Det var ikke lett å se nye fiender. For USA var det ganske enkelt. De gikk til invasjon av to muslimske land, det første med FNs velsignelse. I dag pågår det kriger over store deler av verden som springer ut av konfliktlinjen mellom den muslimske og ikke-muslimske verden. Fra Vest-Afrika, Mali, til Somalia og Sudan til Thailand, Filippinene. I tillegg kommer sekterismen i kjølvannet av den arabiske våren, islamismens fremmarsj, og spenningene mellom muslimer i Europa og den øvrige befolkning.

Det går an å late som om disse konfliktene ikke finnes. Da blir terrortrussel noe teoretisk. Det er slik konsensus i Norge har behandlet den. It can’t happen here. Nå avdekkes manglene på løpende bånd. Men grunnen til at beredskapen ikke ble skjerpet var fordi det ville være en innrømmelse – også overfor en selv – av at man anså trusselen fra radikale muslimer som reell. Og det ville man ikke. Hverken utad eller innad ville man iverksette slike tiltak, det ville vært et brudd med dialoglinjen. Det ville være det samme som å si at dialogen ikke fungerte. Deri lå svikten. En effektiv beredskap ville slått bena under den politikken man bygget hele det nye Norge på.

Nå er man i vånde. Man vil gjerne ha i pose og sekk: man vil ha beredskapen, men uten å tenke gjennom hvem den er rettet mot. Høyreekstremisme er velkomment som fiende. Den rettferdiggjør mange tiltak. Men hvordan skille på ekstremistene? Kan man gå hardt inn på høyreekstremister og mer varlig frem overfor islamister? Trolig kan man det, og muligens gjør man det. Av praktiske, ressursmessige og politiske grunner. Men innerst inne vet man at dette er en farlig gamble. For hva hvis angrepet kommer fra et annet hold neste gang, og det viser seg at man nok en gang har feilbedømt?

Tilbake står den enkle konstatering: beredskap vil si å være forberedt på alle eventualiteter. Men da må man legge noen politiske kjepphester døde, og det sitter langt inne.

Les også

En epoke er over -
Svikt -
Ras -
Hemningsløs presse -
Krigen -
Vi er blitt advart -
En ny rolle for NATO? -

Les også