Kommentar

Lars Akerhaugs Jihad på norsk er så god at den neppe vil få den oppmerksomhet den fortjener før begivenhetene tvinger oss til det. Temaet og opplysningene er for ubehagelige.

Akerhaug har forutsetningene for å beskrive radikaliserte norske muslimer: Han har en fortid på ytterste venstre fløy, blant Internasjonale Sosialister, som ikke var fremmed for voldsbruk. Dessuten har han studert i Midtøsten og snakker arabisk. Det gjør ham i stand til å forstå fenomenet radikalisering, hva det er som gjør at unge mennesker forlater sine omgivelser for noe helt nytt.

Men det er ikke en prosess som 68’er-generasjonen vil kaste lys over, til tross for at omvendelsene på 60-tallet er en klar parallell. Også voldsretorikken har AKP (m-l) og islamistene felles. Man hadde væpnet revolusjon som mål. I dag skryter man av at Norge også på den revolusjonære fronten var annerledes enn resten av Europa. Det stemmer ikke. Jeg kjenner folk som var med på å grave ned stjålet dynamitt. Man ville være forberedt. Just in case.
Bak disse «forberedelsene» lå en kampberedskap og en trossing av borgerstaten. Man skulle ikke bli tatt på senga. Samtidig var beredskapen et uttrykk for avvisning av den borgerlige staten. Man anerkjente ikke parlamentarismen, men satset på konfrontasjon og et utenomparlamentarisk oppgjør. Da man omsider ville inn i Stortinget, var det for å bruke Stortinget som talerstol og avsløre spillet.

Fremdeles har partiet Rødt i sitt program et punkt om avvæpning av borgerskapet. Dette er overvintret 70-tallsideologi, vil noen si. Men danske Enhedslisten står i samme tradisjon. I partiprogrammet fra 2003 går de inn for avskaffelse av politi og forsvar.

Det er viktig å forstå forskjellen på venstreekstremisme og det radikale venstre. SV er et parlamentarisk parti. De vil spise kirsebær med de store. Deres protest strekker seg til å stå på plenen foran Stortinget.

Rødt står for noe helt annet: en unnsigelse av den borgerlige staten, en delegitimering av det borgerlige demokratiet. Det er en vesentlig forskjell. SV kan ha det i munnen, men er reformister når det kommer til stykket. Rødt står i en revolusjonær tradisjon. Dvs. en beundring for det heroiske, selv når det kommer i islamistiske gevanter. Gutfeelingen er der. Akkurat som man satt på Parkteatret og klappet når man så amerikanske helikoptre bli skutt ned, kjenner man noe av det samme når man ser bilder av mujahedin som rammer amerikanerne i deres høyteknologiske krigsmaskiner. Derfor vekker droner så stor motvilje. Man sympatiserer med the underdog. Selv når underdog-en anvender terror mot sivile.

For hva er sivile? I teorien er man mot angrep på sivile, men når det gjelder israelere, er nok sannheten at man ikke blir så veldig opphisset når sivile israelere sprenges. Det er noe spesielt med israelere. Hvor ofte og lenge skal de trosse verdenssamfunnet?

På papiret er man mot terror, men underteksten er en annen. Det offisielle Norge har de siste tiårene gått inn i Mascalero-syndromet: Man tar avstand og fordømmer, men i realiteten betyr det ikke så mye. Man forstår både terroren og hatet.

Israelerne drar kjensel på dette. De har merket det offisielle Norges kjølighet, selv om Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide indignert har benektet dette. Det er en del av Mascalero-syndromet at man lever i twilight mellom benektelse/fortrengning og bekreftelse.

Dette har ikke minst betydning når verden forandrer seg så hurtig som den gjør, og det med vold som en viktig drivkraft.

Ett eksempel: Aftenposten har i dag plukket opp historien om den 18 år gamle palestinsk-danske Yahya Hassan, som har skrevet en bok der han tar et oppgjør med foreldregenerasjonen som la på røret da de kom til Danmark. De gadd ikke integrere hverken seg selv eller barna. Det eneste de kunne, var å slå barna. De ville ikke bli danske, og lot som de var muslimske, samtidig som de forsynte seg av alkohol og kvinner. Var det noe rart at barna ble asosiale?

Kjernen i Hassans oppgjør er det personlige ansvar. Det er det han anklager foreldrene for å ha sviktet. Men Aftenposten vrir det umerkelig til å handle om en vanskelig bakgrunn og vanskelige forhold i Danmark. Det gir en liksom-sympati, som i virkeligheten er å svikte Hassan. Han vil gjerne bli tatt på alvor og være seg selv. I stedet har Aftenposten hentet inn veltilpassede norske muslimer som har den samme synes-synd-på-holdning. Dermed ender man opp helt andre «steder».

Rania Al-Nahi er iraker. Det bor ca 30.000 irakere i Norge.

Irakere er overrepresentert i barnevernet, ifølge Integrasjonsdirektoratet.
..
– Nå øker antallet barnevernssaker markant i deler av den store og mangslungne irakiske gruppen, sier Rania
Al-Nahi.

Både hun og direktoratet anfører patriarkalske tradisjoner og krig og traumer. Men ingen anfører vold, at vold er måten man løser konflikter på. Det offisielle Norge later fortsatt som om det var amerikanerne som brakte volden til Irak.

Det ville vært ubehagelig å påpeke dette, og man måtte ha gjort det fra starten av. Nå er det vanskelig. Ikke-vestlige tar den norske snu-seg-bort-humanismen for gitt.
Det gjør at Al-Nahi kan få seg til å si:

– I Norge føler jeg at det er nesten kriminelt å være troende muslim. Det samme tror jeg mange minoriteter og norske irakere synes er vanskelig: det å skape en balanse mellom to kulturer. Man kan føle seg marginalisert i samfunnet og dermed søke seg til kriminelle gjenger som aksepterer deg slik du er, sier hun.

Det er med andre ord Norges skyld at muslimer blir kriminelle eller radikaliseres.

Al-Nahi har bodd 27 år i Norge og vokst opp på Bygdøy, det mest beskyttede eksklusive stedet i Oslo. Selv hos en person med et slikt utgangspunkt er det offerrollen og selvhevdelsen som dominerer.

Grunnforestillinger

Dette er utgangspunkt og bakteppe for Akerhaugs bok: forestillingen om utenforskapet, om at det norske samfunn er mot muslimer og ikke vil slippe dem til eller la dem være slik de er.

Det er visse grunnforestillinger som høy og lav, moderat og radikal, deler. Det gjelder synet på det norske samfunnet, og holdninger til f.eks. antisemittisme, synet på ytringsfrihet, frafall, USA osv. Det er et spørsmål om grader, grader som kan gi kvantesprang, som jihad til Syria. Men utgangspunktet, at islam er under angrep, er felles.

Lat som ingenting

Disse motsetningene er totalt fraværende i den norske offentligheten. Man har malt seg inn i et hjørne og fratatt seg selv muligheten til å forstå hva som foregår.

Skal man forstå, må man ha adekvate begreper. Når man abonnerer på en ideologi som utelukker dype kulturkonflikter av prinsipp, sier det seg selv at virkeligheten blir problematisk.

Spesielt når Midtøsten har kommet til Europa. Vi kan således observere det merkelige fenomen at for hver terroraksjon spretter europeiske politikere og journalister opp og sier at det ikke har noe med islam å gjøre.

Det grelleste eksempel er David Cameron, som ved to anledninger – slaktingen av soldaten Lee Rigby på åpen gate i Woolwich 22. mai og under angrepet på Westgate handlesenter i Nairobi – ytret at «terroren ikke har noe med islam å gjøre».

Man kunne være fristet til å tro det var flåsete politikersvada for å berolige britiske muslimer. Men det er uttrykk for noe mye dypere: Cameron driver besvergelser. Han vil mane vekk spøkelsene på veggen, for hvis det er en forbindelse, er han og landet han leder ille ute. Han glemmer eller klarer ikke ta inn at slaktingen av en av hans egne soldater foregår noen kilometer unna og at de som gjorde det, stoppet en buss for å fortelle passasjerene hvorfor. Han ignorerer samtidig en av politikkens klare lover: Han tar ikke inn hvordan briter flest opplever terroren. Han er mer opptatt av å berolige muslimene, som er det samme som å berolige seg selv.

Denne psykologiske mekanismen er noe av hovedforklaringen på at Europa glir, tilsynelatende uforklarlig, mot svært urolige tider.

Komplementær

For det komplementære til Camerons besvergelser er ikke muslimer som marsjerer i tusenvis gjennom Londons gater under slagordet «Not in my name». Det ville ha kunnet bekrefte at det Cameron sier, er en politisk realitet.

Det utfyllende er muslimske aktivister og talsmenn som hyller terroristene. Også i Norge.

Lars Akerhaug forteller at flere kjente norske jihadister hyllet slaktingen.

Mohyeldeen Mohammad skriver på Facebook-siden til Profetens Ummah:

Kvalmt å lese at noen muslimer kan ta avstand fra en så vakker handling som broren i London utførte på en skitten kafir, må Allah gi oss flere slike løver som terroriserer kuffar, for kuffar forstår ingen andre språk enn dette, skriver Mohammad.

Det er lett å avvise dette som kvalmende voldsretorikk. Men når personer fra det samme miljøet drar til Syria og Waziristan og poserer på bilder med Kalasjnikov, kan det være at det fortjener noe mer alvor.

Det er heller ikke ett miljø, men mange. Pressen har fokusert på de mest ytterliggående, men gjort lite for å forstå dem. Arfan Bhatti var lenge en mediekjendis. Han var gjest på SKUP-konferansen, etter at han hadde vært med på å organisere demoen på Universitetsplassen. Men plutselig var han varg i veum, en utstøtt. Man undres om det er fordi det offisielle Norge ikke vil forholde seg til radikaliseringen og det at Norge har hjemmeavlede ekstremister. Det er lettere å skyve dem ut, men dette er ikke en holdbar strategi. Det har hisset opp jihadistene.

Pakten

Lenge valgte det offisielle Norge å late som om radikaliseringen ikke eksisterte. Så sent som i 2007 skrev PST i sin årsrapport:

Det foreligger i dag ingen indikasjoner på at radikalisering av personer bosatt i Norge representerer en vesentlig faktor for det norske trusselbildet.

Skyldes det politiske hensyn, fordi man i så fall må begi seg inn i miljøene rundt moskeene, og derved lett vil komme i konflikt med muslimske representanter? Disse har klokelig innledet samarbeid og forståelse med myndighetene. Hvis myndighetene respekterer muslimene, skal de respektere norske lover. Dette er den pakten som muslimer kan inngå når de lever i de vantros land. Bare forestillinger om noe slikt er fremmed for norske skolebøker, medier og «opplyst» debatt, til tross for at det er en kjenning i muslimske miljøer. Akerhaug kommer stadig tilbake til pakten i sine samtaler med islamister og jihadister: Hva skal til for at de bryter pakten? Den er betinget, og det er muslimene som bestemmer om de vantro har brutt den.

Krysses

Det er lett å si at man respekterer den sosiale fred i Norge, men hva når norske soldater deltar på oppdrag i muslimske land? Det viser seg at en av de største moskeene i Oslo, International Cultural Center, overlater talerstolen til Talibans tidligere helseminister, Abdul Rauf Mohammad, som har fått opphold i Norge med et stort antall familiemedlemmer og slektninger. Mohammad våknet til liv og er ledende i radikalisering av unge muslimer, og forsvarer angrep på NATO-soldater i Afghanistan. Er ikke dette problematisk? spør Akerhaug imamen, Mahboob ur-Rehman. Han spør direkte om det betyr at det er lov å angripe norske soldater i Afghanistan.

– Afghanistan, dette er afghanernes land. Hvorfor skal de ikke forsvare seg?

Akerhaug tolker det som et ja og har trolig rett.

Den sosiale fred, pakten, som hersker innad i Norge, brytes dermed når norske og muslimske interesser krysses i utlandet. Men dette er knapt tema i norsk offentlighet. Det vil man ikke ta inn over seg. Også i Afghanistan er det NATO som har gjort feil.

Norske medier og norske politikere vil ikke se tegningen. De henviser til uttalelser og meningsmålinger som viser at norske muslimer ikke går inn for sharia. Men stiller man flere spørsmål, blir bildet mer nyansert og komplisert.

Problemet er at slik er ikke verden. Når imamen i ICC støtter Taliban, støtter han også væpnede angrep på norske soldater. Virkeligheten krysser hverandre. Når han tillater Abdul Rauf Mohammad å bruke moskeens talerstol, er det et tydelig signal om konflikt, ikke dialog, med det norske samfunnet. Til slutt veier lojaliteten til hjemlandets idealer tyngst. Islamske lover står over norske lover.

Mahboob ur-Rehman er imamen dronning Sonja har besøkt og latt seg avbilde med. Han sitter i det europeiske fatwarådet, som ledes av Yusuf al-Qaradawi, Brorskapets åndelige leder.

Suverenitet

Slik er Norge nå vevet inn i den islamske og den muslimske verden, og vi har ikke lenger herredømme over rammebetingelsene til nasjonen. Dette er også en form for avståelse av suverenitet som pressen og politikerne ikke omtaler.

Kan ironisk nok rettsliggjøringen av politikken innebære en avståelse av suverenitet i en helt annen betydning? Nemlig islamisering?

I Gahr Støres språk het dette at innenrikspolitikk var blitt utenrikspolitikk og omvendt. I praksis betød det at domprost i Oslo, Olav Dag Hauge, dro på canossagang til Qaradawi etter at Vebjørn Selbekk var blitt tatt til nåde av Hamdan, bror til Hizbollah-leder av samme navn, for å be om nåde på nasjonens vegne for krenkelsen Magazinet hadde påført muslimene ved å trykke karikaturegningene. Slik signaliserer man underkastelse, og når dialog blir underkastelse, har man ødelagt også dét ordet.

Den tilpasning til den muslimske verden som Norge har foretatt de senere år, er et uttrykk for en slik innordning.

Man later som man ikke forstår karakteren til pakten hjemme, samtidig som man tilpasser seg ute. Man svekker systematisk sin egen posisjon, og den mentale beredskap mot terror og vold svekkes tilsvarende.

Akerhaugs bok rommer et vell av materiale om norske muslimer som er radikalisert og om norske konvertitter. Her er mye ny informasjon. Akerhaug har på imponerende vis hatt tilgang til personer som har fortalt om sine erfaringer og sitt syn. Han må ha oppnådd en viss fortrolighet, samtidig som han klarer å bevare en viss distanse.

Boken gir innblikk i en verden som er totalt ukjent for de fleste. Men den er en del av det nye Norge, og de som interesserer seg for fremtiden, bør snarest stifte bekjentskap med den.

omslag.akerhaug

Lars Akerhaug
Norsk Jihad. Muslimske ekstremister blant oss.
286 sider
ISBN 978-82-489-1324-5
kr. 399,-