Walid al-Kubaisi har en høy stjerne i Norge med sin irakiske bakgrunn, sin mestring av det norske språk og sin kritikk av islamistene. Men hans syn på terroren og Irak er til å bli schizofren av.

I en kronikk i Dagbladet 4. august tar al-Kubaisi opp alle disse temaene på en gang. Bakgrunnen er at selvmordsbomberne er kommet til London. Al-Kubaisi sier det muslimske miljøet er «besatt av frykt for at majoriteten skal mistenke dem for å være terrorsympatisører». Al-Kubaisi kjenner sikkert miljøet bedre enn undertegnede. Men likevel: hvorfor er da avstandstaken fra terror preget av så mange forbehold?

Al-Kubaisi er selv angrepet av den samme «sykdommen» som gjør at muslimer flest er ute av stand til å se terroren for hva den er. Han likestiller nemlig selvmordsbomberne i London med det amerikanere og deres allierte gjør i Irak.

Å kreve at imamene skal ta avstand fra terror i Europa uten også å ta avstand fra terror begått av europeere i Irak, er det samme som å kreve at Carl I. Hagen – om han hypotetisk representerte en norsk minoritet i Irak – skulle ta avstand fra terror begått av amerikanske soldater mot sivile irakere!

Sammenligningen med en norsk minoritet i Irak er så søkt at den bare forvirrer. Derimot nevner al-Kubaisi et annet viktig moment for å forstå muslimers passive holdning til terror:

Norske imamer lever i tillegg mellom barken og veden. Ifølge islam må de være lojale mot muslimene i andre land. De vet at mer enn ni tusen sivile muslimer, mellom dem 50 spedbarn, og 1281 barn mellom 3 og 16 år, er blitt drept av amerikanske og engelske soldater i Irak. Kobler imamene imidlertid terror i London til Irak, blir de mistenkt for å støtte terroristene. Gjør de det ikke, er de illojale mot sitt eget folk. Derfor kommer de med en tvetydig, upresis og vag, men likevel ikke upolitisk erklæring.

Det er forståelsen av denne lojaliteten som er noe av problemet, for muslimer flest har en opplevelse av seg selv som ofre, til tross for at de er involvert i væpnede konflikt med omgivelsene, indre og ytre, i et titall land. Fra Filippinene til Indonesia, Thailand, Afghanistan, Iran, Saudi-Arabia, Egypt, Libanon, Syria, etc… Det er den manglende evnen til å «step back» og leve frakoblet andre muslimer, som mangler.

Denne blinde, emosjonelle lojaliteten har gjort det mulig for terrorister å kidnappe muslimer over hele verden, og kan, hvis den ikke stanses, lede verden ut i en katastrofe.

Kristenheten representerer den motsatte ytterlighet: Kristne land som de i Norden gir stort sett blaffen i hvordan kristne i andre verdensdeler behandles, f.eks. kopterne i Egypt, kristne i Kina, eller i Indonesia.

Waldi al-Kubaisi kjøper at det er urettferdigheten som er drivkraften bak muslimenes raseri. Dermed godkjenner han en forklaring som rasjonaliserer og legitimerer terroren. Da hjelper det lite at han i neste omgang går i rette med islamistene.

Kronikken har en nyttig informasjon. al-Kubaisi får frem at imamene som fordømte terroren gjorde det med de forbehold som vi er vant til fra tidligere, men som norske medier ikke fikk frem:

Hvert av de elleve punktene har en tvetydighet i seg som enhver muslim lett kan oppfatte meningen med. Velorienterte muslimer er også svært klar over forbindelsen mellom krigen i Irak og terroren i London.

PUNKT SJU gir for eksempel støtte til motstandsbevegelsen i Irak, og tar avstand fra de amerikanske overgrepene: «Vi er imot overgripere og for ofrene, uansett hvilke religion, nasjon eller gruppe han/hun måtte tilhøre.» står det. Ikke et ord står det om London.
Punkt åtte forsterker sammenhengen: «Uansett hvor enn i verden mennesker er ofre for krig, undertrykkelse eller okkupasjon, er det menneskers grunnleggende rettighet å kjempe for frihet mot overgripere.» Dette punktet rammer Palestinerne, irakerne og afghanerne, men verken England eller USA.
Slike uttalelser kan enhver muslim, også Bin Laden, si seg helt enig i. Men de er også et skrik om rettferdighet, et uttrykk for frykt, avstandstaken fra bomber i London, Sharm el-Sheikh og truslene mot Danmark og Norge.

Kvalifiseringen av fordømmelsen gjør erklæringen verdiløs. Det er nettopp ambivalensen som er problemet. De greier ikke fordømme helhjertet, for de ser hele tiden handlingen opp mot urett begått mot muslimer andre steder.

Men deres hukommelse er selektiv: de er ikke opptatt av undertrykkelsen av muslimer i Kina, Usbekistan, eller Russland, og var det heller ikke da Saddam styrte, for ikke å snakke om den totale taushet når det gjelder barbariet i Saudi-Arabia og diktaturet i Iran.

Al-Kubaisi marginaliserer seg selv gjennom sitt resonnement. Han kritiserer at Vesten legger seg åpen for ekstremister som Yusuf al-Qaradawi. Men hvilken rolle spiller det når han slutter seg til Osama bin Ladens tankegang:

Men som også Bin Laden understreket i sin videouttalelse: «Hvis dere angriper våre byer, vil vi angripe deres byer!». Terroren er en reaksjon på urettferdig terror som blir begått av den siviliserte vestlige amerikanske verden. Men islam blir brukt som mobiliserinsgideologi i denne terroren.

Dert er utelukkende det siste punktet al-Kubaisi ser ut til å beklage. Men det drukner i larmen av krigen han forstår.

Al-Kubaisi sier at bare møter mellom mennesker kan gi reell integrering. Fint sagt. Men nettopp derfor er det dobbelt deprimerende at en innvandrer fra en annen kultur som mestrer de formelle grepene, har forstått så lite av de dypere sammenhengene.

Imamenes erklæring og den nye terrorbølgen