Kommentar

Sprer norske akademikere fordommer om muslimer? Det mener Dag Herbjørnsrud i dagens Aftenposten. Innlegget blir fremhevet av avisen med nettdebatt.

Tesen er at en teolog på kronikkplass, Terje Tvedt og Sigurd Skirbekk (flere nevnes ikke) har pekt på at land preget av tradisjonell islam har vanskelig for å utvikle moderne demokratier, en ikke særlig dristig påstand.

Det er feil, sier Herbjørnsrud, og påpeker at halvparten av verdens 1,4 milliarder muslimer bor i demokratier.

Den største svakhet ved artikkelen er hans omgang med begrepet demokrati. Når han sier at Indonesia «innførte demokrati i 1998» er det riktig i formell forstand, men saken er litt mer komplisert. Det var to generaler som stilte mot Megawati. Hæren står fortsatt sterkt, det er ikke tatt noe rettsoppgjør med Øst-Timor. Men landet er på vei! Hvis DH hadde sagt at utgaven av islam som finnes i Sørøst-Asia er annerledes, mer moderat og pragmatisk enn i Midtøsten, hadde jeg vært enig. De ekstreme islamistene har synkende oppslutning i både Malaysia og Indonesia.

Ut fra formelle kritierier skulle også Russland tilhøre demokratiene. Vi vet at de siste valgene ikke var frie, og at tendensen går i gal retning.

DHs omgang med begrepene og det altfor store grepet: sammenligningen mellom Hviterussland og Kirgisistan (hvem er mest undertrykkende?), gjør artikkelen utflytende.

Man får mistanke om at DH er ute etter å bevise en tese, ikke dokumentere. Eksemplet Mussolini er avslørende:

DH skriver:

Hun (Janne Haaland Matlary) avslutter slik: «Mussolini, som jeg ellers aldri siterer, sa til en saudisk prins som ville ha en moské i Roma: «Utmerket idé, la oss åpne den samme dag som en kirke i Mekka.» Moskeen i Roma er åpnet for flere år siden, men det finnes ingen kirke i Mekka . . .»

Men her bommer både Mussolini og Matlary: For det første er det riktigere å sammenligne Mekka med Vatikanstaten enn med Roma, for Vatikanstaten har en lignende religiøs rolle som Mekka, og det finnes ikke moskeer i Vatikan-staten. For det andre bør Roma heller sammenlignes med Kairo, og i Egypts hovedstad er det dusinvis av kirker for landets millioner av kristne, som utgjør omtrent 10 prosent av befolkningen.

Her er det DH som bommer, og det ettertrykkelig. Det er ikke bare i Mekka det ikke finnes en kirke. Det gjør det ikke i Saudi-Arabia overhodet. De amerikanske soldatene som var utstasjonert der måtte ikke feire jul, og de måtte ikke bære noen kristne symboler, les: kors.

DH berører her det som er kjernen i dagens negative oppfatning av muslimer, ikke bare i Vesten: intoleransen, den sterke demarkasjonen i forhold til andre.

Han unngår i hele artikkelen å ta stilling til wahhabismen, som Saudi-Arabia har spredt med hundrevis av millioner rundt om i verden, deobandismen, og det muslimske brorskap, khomeinismen og al-Qaida. De utgjør en islamsk revival-movement som er kontrarevolusjonær i forhold til moderniteten. Dette vet DH godt.

Det er et uheldig utslag av den norske debattformen at enkeltstående muslimer holdes ansvarlig, hvis de våger å stille opp i en TV-debatt. Oftest har de ikke forutsetninger for å gjøre det. Men å kalle dette stigmatisering, er klynke-argument. Når muslimer tar såpass til motmæle som de vitterlig gjør, er det fordi de kommer fra flertallskulturer. De føler de har en naturlig rett til å utfolde sin kultur, og det blir for vanskelig for dem å forklare forholdet mellom hva som skjer i Allahs navn ute i verden, tradisjonell islam og livet i Norge.

Det verste ved DHs artikkel er når han sammenligner muslimers liv i Norge med jødenes i 30-årene. Her bør han besinne seg.

Norske akademikere sprer islamfrykt – Aftenposten Nettutgaven