Gjesteskribent

Abid Raja lytter til Lisbeth Hammer Krog som om det er han som er ordføreren og ikke hun. De er på plass da menigheten i Al-Noor Islamic Centre i Bærum samles til Eid på Thon hotel i Sandvika. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Jeg har bodd i Saudi-Arabia i fire år og i Indonesia i tre. Saudi-Arabia var – og er terrorisert av en brutal kongemakt og wahabismen. Mordet på Jamal Khashoggi demonstrerte at kongemakten, denne gang ved kronprinsen, ikke tåler kritiske ytringer, mens den strenge praktiseringen av sharia rutinemessig medfører at strenge straffer som pisking, lemlestelser og halshugging (med sverd) blir eksekvert på markedsplassene i de store byene på fredager, som regel i forbindelse med fredagsbønnen. Det er mye som tyder på at mordet på Khashoggi, på vanlig måte, vil gli pent inn i glemmeboken. Det som er langt mer interessant er at millioner av muslimske pilgrimer besøker Saudi-Arabia hvert år. Fraværet av boikott må bety at de fullt ut aksepterer wahabittenes praktisering av sharia, at de verdsetter at de to hellige byene Mekka og Medina er under Kongehusets beskyttelse («The Custodians of the Two Holy Mosques») og at de setter stor pris på at hele det gigantiske arrangementet organiseres og bekostes av vertslandet. Den nylig utkomne boken «Terrorens rike» av ambassadør Carl Schiøtz Wibye gir et utmerket bilde av Saudi-Arabia, wahbismen og dens utbredelse i Vesten.

Det har alltid vært tumulter på mange av Indonesias 17 580 øyer. Av landets 240 millioner mennesker er det overveiende flertall muslimer.  I årene før og etter år 2000 oppstod det en del venstreekstrem terrorisme (misunnelsesdrevet) rettet mot velstående kinesiske forretningsmiljøer, særlig i Jakarta. På noen av de større øyene har muslimene gradvis kommet i flertall og tatt over styre og stell fra kristne majoriteter (en portugisisk arv). Dette har medført borgerkrigslignende tilstander med utvisning av stor brutalitet fra begge sider. Den vanlige muslimske terroren var i disse årene, som årene før og etter, drevet av en drøm om kalifatet. Det var i og for seg stort sett en mild form for terror, som oftest bestod av angrep på kirker og ordensforstyrrelser (oftest rettet mot kristne minoriteter), men den kunne fra tid til annen ta form av store og alvorlige aksjoner. Terrorangrepet på Bali 2002 regnes som en av de verste terrorhandlinger i Indonesias historie. Den 12. oktober 2002 ble en selvmordsbombe og en bilbombe detonert i nærheten av to nattklubber i byen Kuta, som var meget populære blant utenlandske turister, særlig ungdom. En tredje bombe ble sprengt utenfor den amerikansk ambassade i hovedstaden. Den sistnevnte forårsaket mindre skade enn de to første. På Bali ble 220 mennesker drept og 209 mennesker skadet. Bombeangrepene ble utført av forskjellige medlemmer av Jemaah Islamiyah, som er en militant islamistisk organisasjon som blant annet har tilknytning til Al Qaida og Taliban. Aceh-provinsen streber etter en streng håndhevelse av sharia, og lykkes ganske godt med det, mens resten av Indonesia praktiserer religionen som en form for «islam light» (i alle fall i forhold til hvordan den praktiseres i Saudi-Arabia).

Etter den første verdenskrig ble Syria styrt av Frankrike under et FN-mandat. Paris styrte de syriske provinsene gjennom franske guvernører. Provinsene var i stor grad autonome. I Syria, som i resten av Midtøsten, levde minoritetene side om side som de hadde gjort under Det Ottomanske Rike (1229 – 1923). Hver minoritet hadde sin religion og utviklet sine spesielle ferdigheter. De levde segregert i fredelig sameksistens. For eksempel drev de eldgamle jødiske minoritetene en utstrakt handelsvirksomhet internt og eksternt på vegne av det større fellesskapet, mens jesuittene var de beste lærerne for piker og gutter fra alle religioner. I 1936 fant regjeringen i Paris ut at det var for tungvint å forholde seg til hver enkelt guvernør i Syria, og valgte å forholde seg til hele landet gjennom hovedstaden Damaskus. Alle minoritetene visste fra første øyeblikk at den minoriteten som kontrollerte Damaskus ville ta diktatorisk kontroll over de øvrige minoritetene. Alawittene (10% av befolkningen), med familien al-Assad i ledelsen, tok kontroll. Den har de fremdeles. Det grufulle resultatet er vel kjent!

En grunnleggende krigsårsak i den muslimske verden er striden mellom shia – og sunnimuslimer. Den er årsaken til uvennskapet mellom Saudi-Arabia og Iran, og danner for eksempel utgangspunktet for den brutale og blodige krigen i Yemen. Det ordet som beskriver forholdene i Yemen best er KAOS. Tall fra 2015 viste at de aller fleste moskéene i Oslo er sunni-muslimske, med unntak av syv shi’a-muslimske (med irakske, iranske, libanesiske og pakistanske medlemmer). I tillegg kommer en ahmadiya-forsamling (med flest pakistanske medlemmer). Av sunni-muslimske organisasjoner og moskéer i Oslo finnes 12 pakistanske, 6 tyrkiske, 7 afrikanske, 5 arabiske, 2 kurdiske, 1 kosovo-albansk, 1 bosnisk og 1 tjetsjensk. 

Utviklingen for jøder og kristne i Midtøsten og i Nord-Afrika har ikke vært god etter den annen verdenskrig. Stort sett har muslimene gradvis og med slag og spark fordrevet dem fra alle posisjoner. I dag må man lete med lys og lykte for å finne jødiske eller kristne minoriteter i muslimske land og regioner. Samtidig har forholdene i muslimske land blitt såpass utrivelige for muslimene selv at det kristne Europa har måttet motta millioner av dem. Saudi-Arabia og emiratene har ikke mottatt flyktninger. Man kan ikke se bort fra at disse landene mener at en muslimsk innvandring til Europa er tjenlig i et større scenario.

Det er en sund og god praksis for mennesker som rømmer fra et land til et annet at de tilpasser seg skikk og bruk i sitt nye land. Mange muslimer får det til, men et flertall svikter. De brer seg ut med sin religion og sine skikker. Prangende moskeer vokser opp som paddehatter, muslimske piker med norsk pass bruker ansiktsdekkende plagg, farlige guttegjenger driver omkring i gatene, forbindelsene til opprinnelseslandene synes sterkere enn forankringen til Norge, i enkelte miljøer praktiseres kjønnslemlestelse og tvangsgiftemål, mens æres-kulturen florerer. Dette er ikke unikt for Norge. Det erfares i mange andre land. I Sverige får man nå et islamistisk politisk parti, og i Frankrike føler jødene seg såpass truet at mange emigrerer til Israel. Etnisk norske velgere med bakgrunn i vår kristne kulturarv må ikke et øyeblikk tro at «virkelighetsbeskrivelsene» som strømmer ut fra våre topp-politikere gir et bedre bilde av virkeligheten enn for eksempel Oriana Fallaci og Hege Storhaug (les hennes bok: «ISLAM Den 11. landeplage»).

Våre topp-politikere har trolig én favorittrett: En eksotisk gryte der man «tager det man har», kaster det i gryten og serverer retten, spiseliggjort med salt, pepper og de kryddere man har for hånden. Denne oppskriften tror de også man kan anvende på samfunnet: Alle som bor i Norge og som har norsk pass, uavhengig av religion, kultur og hudfarge, kan kastes i samme gryte. Man tilsetter litt bunad og litt burka, det røres rundt under gradvis oppvarming. Rett før kokepunktet stiger så det nye multikulturelle menneske ut av gryten, vel tilpasset vårt nye totalistiske samfunn (les boken «Revolusjonens barn»). Dersom topp-politikerne skal lykkes i en slik utvikling må etniske/kristne nordmenn ikke bare akseptere å bli herset med: De må be om å bli hundset (ett av totalismens kriterier). 

Er det nå slik at vi etnisk norske som har røtter i vår kristne kulturarv skal like islam? Er det slik at alle forhold hos innvandrerne som er kulturelt og/eller religiøst begrunnet skal aksepteres av oss? Er det slik at vi ikke kan påpeke at en overhåndtagende innvandring av muslimer på et eller annet tidspunkt vil få begeret til å renne over? Svaret må være NEI! Personlig ser jeg ikke ett eneste trekk ved islam som tiltrekkende. 

Når det går over styr for en eller annen ekstremist eller åndssvak person og vedkommende tyr til vold, så er det en tragedie. Og voldsmannen fortjener ingen medlidenhet. PST må ha lov til å bruke alle tilgjengelige midler til å identifisere og luke ut potensielle voldsmenn før de begår voldshandlinger.  

Uavhengig av galmannsverk og tragedier, er det riktig mange som ikke er overvettes begeistret for islam slik vi ser den utfolde seg, og som gir uttrykk for det. Islam er en religion som fortjener mye kritikk! Det er også en religion som åpenbart trenger en reformasjon. Nå benytter venstremannen Abid Raja anledningen til å fremme forslag om at den som fremsetter kritiske ytringer om islam skal stemples som islamofob: altså et forsøk på å la muslimsk utfoldelse i Norge bli unntatt fra kritikk. Hans dårlige forslag må ikke tas til følge. Velgerne bør forlange at de partiene som får deres stemmer hegner om ytringsfriheten.  

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!