Kommentar

Rabalderet i den anglikanske kirken (episkopale kirken i USA) har brutt ut fordi folk er lei av dobbeltspill. Det går an å si at bråket kanskje også viser hvor vanskelig det er for kirken å forholde seg til virkeligheten med åpne øyne.
Søndag 2. november blir i sannhet historisk: da skal den første åpne homofile biskop vigsles i den anglikanske kirka, i New Hamshire, USA.
Biskopen i New Westminister i British Columbia (Canada), Michael Ingham, mener dette betyr at kirka begynner å forholde seg til virkeligheten: The Anglican communion, which stretches from the wealthy suburbs of the West to the poorest villages of Africa (is) suffering «a breakdown of the former way of doing things», sier han.

«The former way of doing things in the church was ‘nudge, nudge, wink, wink; don’t ask, don’t tell’,» Ingham told Reuters at a meeting of gay and lesbian Christians in Manchester, northern England (forrige uke).

-Vi vet at homoseksuelle par har fått velsignelse i generasjoner, og mange biskoper er homofile, sier han. Men Afrika har ikke har gjennomgått den samme transformasjonen i sitt syn på homoseksuelle som mange vestlige land, og dette er en kjerne i den anglikanske kirkens interne strid.
Inghams bispedømme ble i fjor det første i den anglikanske kirkens historie som åpnet offisielt for at homoseksuelle par kan få kirkelig velsignelse. Ingham sier det er et opprør mot mange hundre års falskhet – offisielt tar kirken avstand fra det som kalles «homofil praksis» (fryktelig begrep) men i det skjulte foregår både det ene og det andre innen kirkens og menighetens vegger.
«…as long as it was all under the table, as long as official policy was clear but we could ignore it in practice, people seemed happy,» he said.
«It broke down this summer because it was a modus vivendi based on duplicity and a lack of honesty.
Ingham said the crisis was a reflection of the way attitudes towards homosexuality had changed in wider society.
«There’s been a paradigm shift in the West over the past 40 years over homosexuality, and that’s not happened in Africa,» he said.
«It’s not that those on the two sides of the argument are trying to damage each other. It’s that they are trying to be true to themselves.»

Kirkene i Canada og USA går foran i den langsomme utviklingen i retning av å anerkjenne homofile på linje med heterofile. Å innsette en biskop som lever sammen med en annen mann, er revolusjon ovenfra. Den sterkeste motstanden kommer fra kirken i Afrika, der homoseksualitet er blitt sammenlignet med satanisme av Peter Akinola, leder for den anglikanske kirken i Nigeria.

Her i Norge er den katolske kirkens fremste kjendis, Janne Haaland Matlary, den som i det siste kraftigst har gått ut mot å akseptere homofile som likeverdige. I sin faste spalte i Vårt Land i august kom hun med et riktig ondsinnet angrep, kledd som et forsvar for «familien». Det mest ondsinnede var bruken av FNs Barnekonvensjon og menneskerettighetskonvensjon for å vise til generell enighet om at begrepet familie ikke omfatter homofile familier. (Personlig vet jeg at det finnes i alle fall katolske lesber med barn, sikkert homser også – men de finnes altså ikke etter den formelle definisjon.) I sin konsekvens går det først og fremst ut over barn i homofile familier, for de har ikke de samme juridiske rettighetene eller juridiske status i forhold til den av foreldrene som ikke er biologisk mor eller far. Til dags dato finnes det ingen dokumentasjon på at barn tar skade av å vokse opp med to foreldre av samme kjønn. Uansett er det et faktum at mange barn vokser opp i og lever i familier med to fedre eller to mødre. Situasjonen endres ikke ved at de offisielt usynliggjøres, men gjøres sikkert heller ikke bedre ved at de diskrimineres gjennom lovverk og kirke.
I spalten «Tanker om tingene» (papirutgaven av Vårt Land 26. august) skriver Matlary blant annet «Vatikanets publiserte retningslinjer om familien poengterer faren ved å la pressgrupper som vil omdefinere barns og familiens rettigheter sette den politiske dagsorden ved å finne på nye (sic) «mennskerettigheter» for seg selv i nasjonale fora.» Det er giftige formuleringer! «Pressgrupper», d.v.s. homofile eller homofiles talspersoner har aldri uttalt noe som kan omdefinere barns og familiens rettigheter. Det dreier seg om å utvide begrepet familie til å omfatte flere typer familier, og det gjelder ikke bare homofile. Enslige med barn kommer strengt tatt heller ikke under Vatikanets/FNs/Matlarys definisjon, som sier at familien består av mor, far og barn. Den omfatter formelt ikke skilsmissefamilien, men i praksis ser det ikke ut til å være noe problem på samme måten som for homofile. Det har heller aldri vært noen stor diskusjon om familieforholdenes juridiske status der heterofile par får barn på såkalt «kunstig» vis fordi en av partene er ufruktbar. Med andre ord dreier kampen om familiebegrepet seg om foreldrenes kjønn, ikke barns biologiske opphav og rettigheter, og heller ikke om «hva som er best for barna». Utvilsomt må det være best for barna å vite at de har juridiske rettigheter i forhold til sine to foreldre, enten disse er biologiske eller sosiologiske.

Matlary beskriver gjennomgående homofile familiers kamp/ønske om å bli inkludert i den offisielle og juridiske definisjonen som et forsøk på å ødelegge familien. I virkeligheten, om så, er den tradisjonelle kjernefamilien heller truet av heterofile skilsmisser, sidesprang og overgrep, enn av homofiles ønske om å bli akseptert og likestilt med heterofile.
Å male fanden på veggen er også en kunstart.

Sett utenfra er den katolske kirken, den ortodokse kirken og islam de mest tilbakestående kirkene/religionene m.h.t. synet på menneskerettigheter, og især aksepten for homofiles likeverd. I sommer ble en prest i den russisk-ortodokse kirke fratatt kappe og krage fordi han velsignet partnerskapet mellom to menn.
Generelt handler kampen mot aksept av homofiles eksistens og samliv egentlig om kirkens og religionens kamp mot tiden; mot den uunngåelige moderniseringen av samfunnet; om samfunnskontroll, kontroll med familieinstitusjonen og om å beholde makten til å definere. Å kunne definere hvem som er familie eller ikke, er eksempel på det. At hele minoriteter defineres som syndige (feilprodukter) i øynene på den som antas å ha skapt dem i utgangspunktet, skulle tilsi at kirkens og islams representanter likevel ikke har den store troen på Guds ufeilbarlighet.

Striden er når det kommer til alt «av denne verden»; en fortsettelse av maktkampen mellom kirken og den moderne (verdslige) stat som begynte for fire-fem hundre år siden. Nå kan det se ut til at striden for alvor har begynt i kirkesamfunnene som ennå er overnasjonale. Det handler om kirkens posisjon i globaliseringens tidsalder. Temaer som abort og prevensjon inngår i den samme overordede konflikten mellom religiøs kontroll over mennesker kontra verdslig makt, der i alle fall deler av den vestlige verden legger vekt på liberale verdier, demokrati og menneskerettigheter, og mindre vekt på samfunnregler som antagelig var fornuftige for to til fire tusen år siden.
For to tusen år siden var det helsemessig fornuftig ikke å spise svinekjøtt, på grunn av faren for sykdom og smitte. I dag tjener reglene mot å spise svinekjøtt stort sett rent symbolsk religiøse hensyn, som uttrykk for tro. Hygienemulighetene og -hensynene er helt andre i vår tid.
I gammeltestamentlig tid var vernet om familien (den jødiske slekt) noe av det aller viktigste for overlevelsens skyld. I dag trues ikke akkurat menneskearten av utslettelse. Men åpenbart er det noen som mener at en del av den godt kan holdes nede uansett.

Det er fristende å legge til at store deler av Bibelen inneholder skildringer av hendelser uten moralsk hensikt. Døtrene til Lot fikk barn med sin egen far etter ødeleggelsen av Sodoma; en slags tidlig versjon av «Garp»s unnfangelse. Teksten kunne sikkert brukes, om en ville, som bibelsk belegg for atdet ikke er galt for foreldre og barn å lage nye barn sammen, men det gjør man bare ikke!
Så tvilsomt er det å trekke slutninger, særlig evigvarende slutninger, av hendelser og begivenheter som beskrives i Bibelen, eller Koranen, for den saks skyld.

Når Matlary bruker FN-konvensjoner for å argumentere for sitt (og den katolske kirkens) syn, snur hun realitetene helt på hodet. Det er nemlig Vatikanet og islamske land som framfor alt hindrer at det skjer formelle endringer. Amnesty International meldte i april i år at homofile menn og kvinner må vente minst et år til før «deres» menneskerettigheter blir anerkjent i offisielle FN-dokumenter, på grunn av motstand fra Vatikanet og muslimske land.

«A coalition of Islamic nations, with the support of other countries
apparently under pressure from the Vatican, blocked approval in the UN Commission on Human Rights this week of a resolution sponsored by Brazil calling for guarantees to protect gays, lesbians, bisexuals and transsexuals. Friday, as it wrapped up its annual sessions, the Geneva-based Commission, the maximum human rights authority at the UN, put off debate on the text until next year

Det hører med at debatten ble regelrett sabotert og trenert av muslimske representanter. Fiendtligheten mot homoseksuelle er så sterk at homofile ikke engang blir hørt, heller ikke gjennom representanter i FN som vil ha homofile (inkludert transseksuelle) inkludert i FN-dokumentene. De som mest av alt er mot dette ved siden av Vatikanet, muslimske land, begår overgrep mot homoseksuelle i lovens navn. Derfor er det tale om «protection», men Vatikanet stiller seg solidarisk med overgripere.

«The rights of homosexual, bisexual or transsexual men and women have never been officially recognized by the United Nations, despite the fact that international laws on the issue began to emerge at the close of World War II, noted Canadian jurist Douglas Sanders. And no homosexual organization to date has obtained «consultative status», which the UN Economic and Social Council (ECOSOC) grants certain non-governmental organizations, said Sanders, professor at the University of British Columbia. «Millions of people across the globe face imprisonment, torture, violence, and discrimination because of their sexual orientation or gender identity,» Melinda Ching, spokeswoman for the London-based human rights watchdog Amnesty International, reiterated during Commission sessions this week.

Det er stor forskjell på «rett til liv» som det er snakk om i land der myndighetere forfølger, torturerer, og dreper homofile qua homofile og retten til å inneha stillinger f.eks. i kirken – men SYNET som sier at homoseksuelle ikke kan inneha vigslede stillinger er i realiten en nedvurdering av homoseksuelles menneskeverd som homofile (=som «syndige») og gir signal om at overgrep og trakassering mot homofile egentlig ikke er så galt. Overgrep mot mennesker på grunnlag av spesielle egenskaper, henger som regel sammen med at en gruppe er utelukket fra fulle rettigheter eller nedvurdert på annen måte.
Det er også et faktum at Vatikanet har et ganske realitivt syn på menneskerettigheter, noe som kommer til uttrykk ikke minst i at Vatikanet aldri har reagert på forfølgelse mot og drap på homofile (Islam er et kapittel for seg). Tvert i mot har Vatikanet funnet velkomne samarbeidspartnere nettopp blant disse landene. Janne Haaland Matlary, som sitter i Pavens råd, er Vatikanets forlengede arm her i Norge mer enn den katolske kirken selv. Som spaltist i Aftenposten og Vårt Land har hun ganske frie hender til å presentere og argumentere for Vatikanets syn både når det gjelder utenrikspolitiske temaer (Aftenposten) og såkalt «moralske» temaer som synet på homofile (Vårt Land). Hun titulerer seg professor i statsvitenskap og dr.philos, som hun har rett til, men spørsmålet er om det er professoren eller Pavens rådgiver som taler. Mitt inntrykk er at det ofte er det siste.
Det pussige med hennes angrep i Vårt Land, er at hun tyr til FN-konvensjoner, ikke til Bibelen, når hun skal søke støtte for Vatikanets syn.