Kommentar

Det er ikke mye som skal til for å parkere en politisk motstander. Kall ham fascist, og han er brennmerket for lang tid. Det er ingen røyk uten ild, og når noen er villige til å bruke et så belastet begrep, må det ligge noe bak, tenker nok de fleste. Eller, mer presist: De som bruker ordet vet å spille våre betingede reflekser.

Interessant nok er dagens «fascister» de som opponerer mot den ideologiske utviklingen, de som hevder at forskjellene finnes, at det er motsetninger i religioner, ideologier eller kjønn som vi ikke kan overse. Den faste skribenten i Klassekampen, Asta Beate Håland, hevdet for eksempel den 7. desember at leketøysbutikkene bygget opp under kjønnsfascismen ved å merke leker med «for gutter» eller «for jenter». I følge dagens politisk korrekte er vi selvfølgelig hverken gutter eller jenter med ulike egenskaper, det er gammeldags forståelse av kjønnsroller og egnet til å bli kastet på den ideologiske skraphaugen. Du er kjønnsfascist om du skulle mene noe annet.

Men hardest medfart får de som mener at det er uoverstigelige forskjeller mellom islam og vestlig kultur.

Forrige uke hadde avisen Dagen et lengre intervju med Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman. Ikke uventet avviste Nøstvold Jensen at islam er kompatibel med vestlige kristne og humanistiske verdier, han mener at de ikke kan leve sammen, at muslimer derfor bør nektes adgang til Europa.

Den vanligvis så sindige historikeren Bård Larsen sier til Dagen at synspunktene til Nøstvold Jensen er ekstreme, at de beveger seg i retning av fascisme:

Å ville dumpe menneskerettane og nekte muslimar å søkje asyl, gjer at han går seg i retning av ein fascistisk ideologi.

bård-larsen
Bård Larsen, foto: Twitter
 

På spørsmål om hva som er fascistisk i Nøstvold Jensens utsagn, sier han:

Han vil skape eit nasjonalt fellesskap der demokrati og menneskerettsprinsipp ikkje gjeld. Han seier ikkje noko om styreform, men implisitt ligg det eit fascistisk gen når han går inn i den demokratiske strukturen og vil endre på den. Han vil ha eit nasjonalt felleskap der ein ekskluderer menneske på bakgrunn av tru.

Det er påfallende at Bård Larsen ikke gir demokratiet rett til å forsvare seg mot krefter som i seg selv er udemokratiske og som angriper tradisjonelle menneskerettigheter. For Larsen forholder seg ikke til islam, men til Nøstvold Jensens syn på selvforsvar, og det sier mye om tidsånden. Dagens fascister er blitt de som mener forskjeller finnes, og som mener at demokratiet, hvilende i retten til pluralisme, må kunne forsvare seg mot en storstilt innvandring av grupper som forkaster ideen om frihet, de som ikke deler troen på det multikulturelle Utopia. Det er som Armenia i demokratiets navn skulle la seg bli invadert av tyrkere, at det armenske holocaust ikke skulle vært et gyldig argument i debatten.

For mange kan dette fremstå som et paradoks; at man vil forsvare friheten med å nekte noen den friheten man vil gi seg selv. Men det er nettopp her arven til den klassisk demokratiske historien viser seg: For demokratiets forkjempere har alltid avvist troen på et Utopia som utgangspunkt for praktisk politikk. Man respekterte det samfunnet innbyggerne til enhver tid skapte, Utopia var forbeholdt demokratiets motstandere. Blodbadet fra den franske revolusjon var ikke noe å trakte etter, man blir ikke fascist om man vil forhindre de man oppfatter som fascister å bosette seg i eget land. Men ting endrer seg, i dag snakker demokrater om Det nye Vi som om det er paradis på jord. Frihetens forsvarere er blitt deres fiender.

Men paradoksene oppstår

Vårt Land kunne den 7. desember fortelle at muslimer i Florø vil bygge moské med penger fra private givere i Saudi-Arabia. Jonas Gahr Støre sier til avisen at han er kritisk til slike gaver ettersom de representerer et land som forfølger religiøse minoriteter, uten at Gahr Støre synes å forstå konsekvensene av det han sier. For det er ikke mulig å si ja til mennesker med en gitt tro, men nei til finansiering av deres gudshus. Det er menneskene som utgjør en trussel, ikke pengene. Penger lukter ikke, for å sitere keiser Vespasian.

Når muslimene i Florø vil finansiere moskeen med saudi-arabiske midler, så innebærer det at de går god for Saudi-Arabias praksis av islam, og det er selvfølgelig dette som ligger bak Jonas Gahr Støres motstand mot finansieringen. Han frykter wahabismen, ønsker den ikke hit, men han kan ikke si det, og har ingen skikkelige våpen i kampen mot den, eller som han sa til VG for fem år siden, da han også sa nei til penge-støtte fra Saudi-Arabia:

Eg har merka meg at den saudiske retninga har eit profilert syn på islam, men eg vil ikkje vere dommar for kva skular eller retningar i islam som etablerer seg i Norge. Vi har religionsfridom. Dette handlar om kva lover som fins i landet der pengane kjem frå.

Staten Saudi-Arabia blir imidlertid ikke en del av Norge ved sine pengegaver, slik Jonas Gahr Støre synes å tro, men wahabismens tilhengere er her allerede, invitert av Jonas Gahr Støre og co, et paradoks hverken norsk presse, eller politikere, vil se. Da er det lettere å sette fasciststempelet på dem som mener at det er demokratiets rett å si nei til mennesker som vedkjenner seg en tro hvis mål er undertrykkelse av annerledes troende. For hva Jonas Gahr Støre akter å gjøre den dagen våre wahabister krever å leve slik man gjør i Saudi Arabia, leve ut religionen slik man gjør der, sier historien ingenting om. Vil Gahr Støre da nekte dem den religionsfriheten han setter så høyt?

Hvem sa du?

Peder Are Nøstvold Jensen ønsker å stanse muslimene ved porten til Europa, Jonas Gahr Støre ser at det finnes finansieringskilder som kan bidra til en religiøs praksis han ikke liker, og vil stoppe pengestrømmen. Problemet til Jonas Gahr Støre er at han, i sin tro på religionsfrihet, er bundet på hender og føtter. Hans frihet blir hans slaveri, den gjør ham maktesløs i møte med troende vi vet er våre fiender. At Nøstvold Jensen blir stemplet som ekstremist, mens Gahr Støre fortsatt hylles som en stor humanist, viser hvilken retning dagens ideologiske vinder blåser.

Når Bård Larsen hevder at Peder Are Nøstvold Jensen har et fascistisk gen, er det brudd med klassisk forståelse av fascisme. Peder Are Nøstvold Jensen står i en demokratisk tradisjon når han peker på det nasjonale fellesskap og enkeltindividets ukrenkelighet. Demokrater har derfor alltid vært avvisende til politiske grupperinger på ytterste venstre – eller høyrefløy, av den enkle grunn at de vet at demokratiet og menneskets frihet må beskyttes mot autoritære krefter. For fascismen avviser folket og troen som et normativt utgangspunkt, for en fascist er «alt i staten, og intet menneskelig eller åndelig eksisterer, og enda mindre har det verdi, utenfor staten». Jeg har til gode å se uttalelser fra Nøstvold Jensen som kobler ham til slike tanker, men det er lett å koble de samme tankene til islam, bortsett fra at der er Allah alt og mennesket ingenting.