Kommentar

De som forsvarer Terry Jones’ rett til å brenne Koranen, må samtidig svare på om de er villig til å ta de konsekvenser det får, som drapene i Mazar-e Sharif. Man kan selvsagt vise til at det er mordernes ansvar, men man kan ikke oppheve eller bortforklare kausaliteten, hvor vill og hårreisende den enn måtte være.

De som hevder at man må krenke muslimene til de ikke lenger reagerer, bør begynne med seg selv. Eller mener de at de har rett til å utsette andre for eksperimentet?

Kjernen i dette er en ektefølt desperasjon over at våre samfunn er forandret på grunnleggende punkter, og at ytringsfriheten ikke lenger eksisterer ubeskåret.

Men det er et smertelig faktum: Våre samfunn er ikke lenger de samme.

Kan det være grunnen til at reaksjonene på drapene, og koblingen til Terry Jones, har vært relativt beherskede og forsiktige? Går det nå opp for Aftenposten, VG og NRK at noe er borte, at ytringsfriheten ikke lenger eksisterer som før?

Det kan godt tenkes. Det var lett å hudflette Kurt Westergaard og Jyllands-Posten og som Jonas Gahr Støre slå seg på brystet: – Vi er annerledes, vi vet å oppføre oss.

Men så oppdager man at «hensyn» og «anstendighet» ikke gjør inntrykk. Det spiller ingen rolle om du er troende eller ikke-troende, om du har dress eller skjørt, drept blir du uansett. Mobben gjør ingen forskjell. De reagerer ikke på noe de vet, men på noe predikantene forteller dem, om noe som har skjedd langt unna. De aner ikke hva det er, men de mener at det gir dem fripass til å gi utløp for alt sitt hat og sinne.

Det spiller derfor ingen rolle hvem du er eller hva du gjør. En gal pastor på den ene siden av havet og en gal menneskemasse oppildnet av hatefulle predikanter på den andre opphever alle mål og midler, alle styringsmekanismer. Den som ikke kommer seg unna, blir drept.

Det gjør selv de mest politisk korrekte tause og forstemte. Det hjelper ikke å være flinkeste gutten i klassen, også han blir hengt.

Det gir kanskje visse motforestillinger til endringene i vårt eget samfunn. Kanskje spøker det en tanke i bakhodet: Kan det samme komme til å skje seg her? Kanskje den dagen kommer når det ikke spiller noen rolle om man tilhører det ene eller andre syn, når det holder at man er norsk og ikke-muslim for å bli «hengt».

Slike betenkeligheter kan ha fått kommentarkorpset til å gå noe stillere i dørene enn ellers. Man kunne ellers forventet at drapene ville bli benyttet til å slå alle islam-kritikere i hodet, ikke bare rabiate som pastoren, men også de seriøse. Men det har ikke skjedd, og det er påfallende.

Begynner man å bli lammet av konfliktene som presser seg på, fra Mazar-e Sharif til Stockholm og julerushet en 11. desember 2010?

I så fall har både den politiske klasssen og opposisjonen som nekter å bøye seg for mobben, men forsvarer retten til å krenke, noe til felles: De nekter å innse at våre samfunn er endret for all fremtid.

Ytringsfriheten – og mange andre friheter – er ikke hva de var.

Den er blitt akkurat det Jonas Gahr Støre hevdet under karikaturstriden: betinget. Men forskjellen er at Gahr Støre gjorde det til en dyd, mens det pragmatiske «man» må konstatere at det skjer av ren og skjær nødvendighet.

Ganske enkelt fordi intet normalt menneske vil finne på å gjøre noe som setter andres liv i fare.

De «aktivister» som mener det, kan ikke være riktig «navlet», de må mangle grunnleggende samfølelse med andre mennesker. Den eneste man moralsk sett kan ofre, er seg selv. Folk som mener de har rett til ofre andre, er umoralske. Noe helt annet er hvis andre mennesker er innforstått med risikoen, eller hvis det fattes politiske vedtak om å ta risikoen fordi noe viktigere og større står på spill.

Men ingen vil finne på å ta en slik risiko på fellesskapets vegne for retten til å brenne hellige bøker. For pressefriheten derimot var et flertall av danskene villig til å ta en risiko, ganske enkelt fordi pressefriheten er en umistelig del av den demokratiske prosessen. Det er ikke brenningen av hellige bøker.

Er det riktig å bøye seg for slik galemathias? Ideelt sett nei. Men vi er pragmatikere: dvs. vi tar hensyn til virkeligheten slik den er. Vi kan ikke legge inn tilhengerne av en hel verdensreligion på galehus.

Fordi vi er pragmatikere, med plass til både common sense og idealer, er vi i stand til å ta hensyn, ikke for å vise hvor flinke og gode vi er, men av streng nødenvendighet, for ikke å sette menneskers liv i fare.

Derfor er ikke ytringsfriheten hva den er. Det har den ikke vært på lang tid, slik Sam Harris gir mange eksempler på i sin kronikk. Forskjellen er bare at mens opportunister, karrierister og fellow travellers til nå har trodd at de ville bli spart, og at de kunne ofre noen «islamofober» til krokodillene, så ser de nå at det ikke hjelper: Ingen vil bli spart.

Den brutale sannheten er at Vesten for sent våkner til at ytringsfriheten ikke kan bli den samme når Vesten står med soldater i muslimske land, eller handler med dem, eller når Vesten har importert millioner av muslimer og tror man kan skape en borgfred på premisser som tilfredsstiller begge parter.

Det sitter langt inn å innrømme at man må kompromisse, dvs. tilpasse seg dem! Men det er et av de nedslående hovedbudskapene til Christopher Caldwell i boken Betraktninger over revolusjonen i Europa. Europa er forandret. De sivile samfunn, alt blir forandret av islams og muslimenes entré. Skolebøkene skrives om, den offentlige samtalen, hvor du går i byen, hvordan jentene kler seg, hva man sier der muslimer deltar, hva kirken prediker, gymnastikk og svømming, menyen i kantinen, og selve forestillingen om frihet og ufrihet: Tvang blir beskrevet som frihet. Det er kanskje den mest grunnleggende endringen, en endring som skaper full forvirring i bevisstheten om hva som er hva.

Hva kan man gjøre?

Noen blir skuffet over at forsvarere av demokratiet kan gå inn for å ta hensyn, men slik er verden blitt.

Man må prioritere. Man må velge sine slag med omhu.

Det viktigste er å ikke miste evnen til å skille rett fra galt, frihet fra tvang.

Situasjonene der man kan gi uttrykk for dette verbalt eller skriftlig, er ikke lenger selvsagte. Vi lever alle på en eller annen måte med en form for sensur og knebling, forkledt som «hensyn». Visse ting kan medføre stor fare. Det er dette Olav Versto mente da han skrev at det var ting ved profeten Muhammeds liv som han ikke turde gjengi, og det er dette som ligger bak når Roar Hagen ikke våger å tegne Muhammed. Men begge har sagt fra på en måte som er instruktiv og opplysende.

Man må velge sine slag. Å brenne Koranen er ikke blant dem. Men Halvor Tjønns bok om Muhammed sett med samtidens øyne er det. Det er en uhyre viktig bok, og Tjønn har gjort ikke bare debatten, men det norske samfunnet en stor tjeneste.