Kommentar

Fritt Ord har nylig fått gjennomført en omfattende undersøkelse om befolkningens forhold til ytringsfriheten. I følge undersøkelsen mener de fleste at det er viktig å ivareta denne friheten, men langt færre støtter kontroversielle gruppers rett til å uttale seg. Ytringsfriheten er med andre ord lett å like, men vanskelig å praktisere. Det kan henge sammen med at vi i dag ser begreper som ytringsfrihet og demokrati mer som en del av et sett ideologiske verdier man skal bekjenne seg til, enn som praktiske prinsipper som gjelder for alle uavhengig av den enkeltes verdisyn.

Da jeg påpekte profetiske likhetstrekk mellom en forsker som Lars Gule og en skribent som Fjordman, bemerket Hans Rustad at Norges mest forhatte skribent, Peder Nøstvold Jensen, når som helst kan imøtegås med argumenter. I motsetning til Gule har han heller ikke tatt til orde for å sensurere sine meningsmotstandere, en vesentlig forskjell. Rustad viste til begrepet «agon», hvor man blant annet kan utlede det klassiske krav om at deltakerne i en kappestrid stiller likeverdige, og minnet dermed om at Jensen altså kan brukes til noe mer enn å personifisere ondskap slik det har gått sport i: Han er også et eksempel på hvordan vi forvalter ytringsfrihet i et demokrati.

Ytringsfrihet som prinsipp

John Stuart Mill har overført kappestridens ideal fra antikken til en moderne form for meningsutveksling. Det å undertrykke en meningsytring, sier Mill i sitt berømte essay om friheten, er på alle måter urettferdig. For mennesket er som Guttorm Guttormsgaard fremstilte det i trykket ”Bromennesker”; skjøre skapninger som vingler hit og dit og strekker seg mot noe utenfor dem selv, ganske annerledes det fast formede og forutsigbare underlaget de står på.

Friheten til å tenke fritt er i seg selv en nødvendig følge av sannhetens egenverdi, og sannhetssøken er en grunnleggende side av det å være menneske, skriver Georg Henrik von Wright i ”Humanismen som livshållning”. Selvsagt trår mennesket feil i sine tanker, det skjer hele tiden, men det gir meg likevel ikke rett til å undertrykke synspunkter som byr meg i mot. I en tale til svenske studenter i 1946 anbefaler von Wright at enhver akademisk borger leser Mills tanker om ytringsfrihet som kur mot humanismens forfall. For humanisme er dannelse, og Mill er antakelig fortsatt en av dem som har tenkt klarest om nettopp tanke- og ytringsfriheten som prinsipp – en av dem vi «bromennesker» bør strekke oss mot.

Når jurist og forfatter Anne Holt beskylder debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten for å utvise ”en klam omsorg for ekstremistene” tenker jeg at Holt nok ser ytringsfriheten som en nytteverdi, men at hun kanskje ikke forstår den som politisk eller filosofisk prinsipp. Betrakter man ytringsfriheten som noe mer grunnleggende enn en verdi som kan justeres i takt med moten, har man ikke behov for å rangere meninger som ”intellektuelt mindreverdige”, slik for eksempel Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg gjør i den pågående svenske rasistdebatten.

Bjørn Stærk har helt rett når han i sin lille, men velformulerte bok ”Ytringsfrihet” skriver at denne friheten er meget farlig. Han kunne imidlertid ha presisert at den som regel er farligst for de som forsvarer vedtatte oppfatninger av hva som er riktig og hva som er galt. For de har som kjent mest å tape når det gjelder definisjonsmakt.

Nikodemus og andre fariseere

Jeg kjenner flere personer som velger ikke å mene noe offentlig fordi de frykter at arbeidsgivere og andre kan bruke deres meninger mot dem. De orker ikke, og avstår fra sin demokratiske rett (noen vil også mene plikt) til å delta. De kompenserer ved å skjelle samfunnet huden full i enerom, eller de kommer som Nikodemus om natten til den som setter offentlige ord på deres meninger.

Denne erfaringen gjør at jeg irriterer meg – kall det gjerne antipati – over de som bekjenner seg til ytringsfriheten, men som egentlig misliker at folk benytter seg av den. Typisk snakker de om ”ytringsansvar” eller om ”polarisering av debatten”. Som om ikke en fri debatt betyr fravær av ytringsansvar og økt polarisering ved uenighet om grunnleggende verdispørsmål, egentlig ganske selvsagt i et virkelig demokrati. Jeg irriterer meg også over personer som skryter av all ytringsfriheten som omgir dem, og som høytidelig erklærer at ingen trues til taushet i dag. De skriver eller snakker som om konformitetspress og sosiale sanksjoner ikke eksisterer. Det er ikke så lenge siden samfunnsdebattanten Ole Jørgen Anfindsen skrev i Samtiden om at han ble presset ut av jobben sin på grunn av meninger han hadde.

Jeg er kort og godt skeptisk til den formen for humanisme som enkelte av disse menneskene opererer under. For her finner jeg fint lite som minner om det samfunn av frie italienske lærde som begrepet har sitt utspring fra, som gjenoppdaget antikkens dannelse og som hentet ut sine idealer herfra i form av konkrete, politiske prinsipper.

Demokratiets tapere

Samfunnsverdier er relative i den forstand at de kan justeres i tråd med definisjonsmakten i samfunnet, det være seg enkeltpersoner, grupper eller befolkningen som sådan. Prinsipper handler om spilleregler som gjelder likt for alle, og som det ikke er opp til noen utvalgte å diktere innholdet av. Når begreper som ytringsfrihet og demokrati forstås mer som et sett ideologiske verdier enn som praktiske prinsipper, går det gjerne ut over de som hevder rett etter disse ordene.

Demokratiets tapere, skriver Rune Lykkeberg i sin siste bok, er de som har formell adgang til å diskutere allting, men som oppdager at diskusjonen er et spill hvor de ikke klarer å gjøre seg gjeldende. De er ikke i stand til å omsette fornemmelser og ubehag til analyser og argumenter som godtas i det offentlige ordskiftet, det vil si i tråd med «demokratiske verdier». Demokratiet skaper dermed sine egne tapere. For det prinsippet som avviser privilegier, skaper nye privilegier – også når det gjelder muligheten til å bli tatt på alvor i den offentlige debatt.

Når demokrati og ytringsfrihet reduseres til verdier blir det heller ikke så romslig som vi liker å innbille oss at det er. Ettersom stuerenheten avgjøres av om man i tilstrekkelig grad bekjenner seg ”våre verdier”, er det for eksempel ikke bare greit, men også fornuftig å blande sammen ideologiske antidemokrater med demokratiske tapere. Arabiske salafister sammenliknes med konservative kristne fra Sørlandet, og det er en demokratisk dyd å finkjemme den såkalte høyrepopulismen for alt som kan minne om såkalt fascisme. Man overser at det er en vesentlig forskjell på det å ville avskaffe demokratiet og det å kritisere en demokratisk kultur fordi man selv ender opp som en taper i den. At det ligger stor urett i å sammenlikne så to ulike ståsteder bryr man seg tilsynelatende ikke om.

For å bevare det demokratiske «vi» tyr vi til karakteristikker i fall noen skulle forsøke å ta seg inn i den lune og trivelige dagligstuen mens vi dormer. Merkingen er både effektiv og nødvendig i et samfunn som i teorien forutsetter at også de uønskede stemmene blir hørt. For selv ikke demokraten per se er i dag forpliktet til å ta noe av det ”fascisten”, ”rasisten”, ”islamofoben”, ”homofoben”, ”antifeministen” eller ”den arabiske tullebukken” sier på alvor. Det kan avvises uten videre. Paradokset er bare at den verdibaserte demokraten ender opp som et større problem for demokratiske prinsipper, herunder ytringsfriheten, enn den marginale gruppen med virkelige anti-demokrater. Så lenge ideologien settes høyere enn prinsippene kan dette skuespillet holdes gående.

“Yet Freedom! Yet, thy banner, torn but flying, Streams like a thunderstorm against the wind”, kunne Lord Byron skrive den gang frihetsgudinnen ennå var ung og skjønn og gjenstand for en begeistret kultus. Selv om vi gjerne lever i troen, er kanskje ikke ytringsfrihetsfølelsen hva den engang var. Fritt Ords undersøkelse vitner på en måte også om det.

Les også

Antifakta -
Livet i demokratiet -
En ny Stockmann? -
Hipp hipp, hurra! -
Flørt med vold -
Rotmo og rasismen -
Hva skjer med demokratiet? -

Les også