Kommentar

”Kom deg ut av hagen vår
du er en skam for miljøet
Er du hypp på bank
det ser sånn ut
Vi er bare fem
og du er hele en
Vi skal få deg til å bli
frelst”

Jokke & Valentinerne (Frelst)

 

Forfatteren Karl Ove Knausgård skriver i siste nummer av Samtiden om en bølge av nymoralisme som går over Skandinavia for tiden. I fullt alvor, og med stor inderlighet, vurderes litterære verk ut fra om det de uttrykker er rett eller galt, godt eller dårlig – ikke ut fra kvalitet, men ut fra moral. Når hovedpersonen i Knausgårds romansyklus «Min kamp» går moderne og feminisert rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i sitt indre, får også forfatteren føle nymoralismen på kroppen. Forfatterskapet blir tildelt merkelappen «fascistisk», og Knausgård selv blir assosiert med en viss norsk massemorder. Hans unnskyldning er enkel: Jeg skriver ikke om livet slik det burde være, men slik jeg erfarer det, slik det er. Ondskap kan være så mye, sier Knausgård, men en akademisk øvelse er det i alle fall ikke.

Det frie ordskiftet

Knausgårds ønske om en fri skjønnlitteratur har overføringsverdi til den offentlige debatt. For det moderne krav om at det som sies og skrives skal fremme «det gode» og ta klar avstand fra «det onde» omfatter også denne. Ofte har jeg hørt selverklærte demokrater snakke om debattens «tone» som om den er et betydelig problem. Og ofte har jeg lest noen som maner til ytringsansvar under advarselen om at bestemte (onde) ord fører til bestemte (onde) handlinger – en påstand som jeg mistenker egentlig forsøker å innbille meg at det bør settes likhetstegn mellom det abstrakte (en tanke) og det konkrete (en handling). Slik kan jo også tanken til slutt forbys. Man trenger selvfølgelig ikke være utdannet filosof eller jurist eller sosiolog for å forstå at sammenstillingen ord=handling ikke kan dras særlig langt før den faller på sin egen urimelighet. Selv den mer sindige kritikken har handlet om at den såkalte nye høyresidens merkevare – kulturkampen – er for ensidig konsentrert om det negative og underforstått; de nye stemmene bidrar dermed heller ikke til å fremme de positive verdiene i samfunnet.

I sin glimrende demokratibok «Alle har ret» påpeker den danske journalisten og debattøren Rune Lykkeberg at demokratiet ikke bare er en verdi man skriver inn i et ideologisk program, men også et prinsipp som forutsetter at enhver av samfunnets vedtatte verdier kan settes under debatt og at enhver har rett til å utrykke sin mening om disse. – Jeg er skatteberettiget og derfor også meningsberettiget, og jeg har den ubegripelige mening at .., er alt den berusede deltakeren rekker å si før han blir kastet ut av borgermøtet i Ibsens «En folkefiende». Glemmer man at demokratiet faktisk er for amatører og brushoder, er det selvfølgelig lettere å omfavne den greske filosofen Platons ideelle samfunn. Der er det som kjent bare de som befinner seg utenfor hulen, de opplyste, som hersker.

Holdningsarbeid

Et eksempel på hvordan det jobbes med å få noen av disse huleboerne ut i solen, er postdoktor Lars Gule ved Høyskolen i Oslo og Akershus. I en tråd på nettstedet Verdidebatt skrev han for ikke så lenge siden at forsvaret av demokratiske prinsipper nødvendiggjør stigmatisering og fordømmelse av meningsmotstandere, i enkelte tilfeller må også rettsapparatet settes i sving. For enkelte holdninger, de andres, fører til Auschwitz. Under terrorrettssaken ble Gule innkalt som sakkyndig vitne og uttalte seg blant annet om forholdene på Internett – et medium utenfor kontroll, og som derfor kanskje ikke helt tilfeldig er blitt karakterisert som et sted der ondskapen befinner seg i dag. Gule hadde også regnet seg frem til at terroristen hadde et sted mellom 12.000 og 15.000 «meningsfeller» i Norge.

I essayet «Om redselens historie» forteller Peter Englund om en tysk kalkyle fra 1500-tallet der antallet smådjevler blir fastslått til 2.665.866.746.664. Hadde den svenske historikeren blitt hentet inn som vitne, hadde man kunnet se at det å gjøre ondskapen håndgripelig og å styre folks frykt i en bestemt retning, ikke er et typisk moderne fenomen. Herfra er det mulig å resonnere seg frem til at Lars Gule selv kan ha noe til felles med en skribent som Fjordman. Som så mange andre profeter synes de begge å være opptatt av katastrofe og undergang, og uansett hvor opplyste de oppfatter seg selv, risikerer de å miste viktige nyanser når verdispørsmål behandles kategorisk.

Det finnes selvsagt mange flere eksempler på moralister av Knausgårds beskrivelse, REFORM – Ressurssenter for menn, er et annet. REFORM går i en fersk rapport inn for å gjøre antifeministiske holdninger straffbare. Om regjeringen følger opp forslaget, har forfatteren god grunn til å bekymre seg.

Hvorfor denne nidkjærheten? Muligens kan den forklares i lys av den svart-hvitt-tenkningen som dominerte det kollektive tankemønsteret etter annen verdenskrig, der det å dele verden inn i «good guys» og «bad guys» ble ansett som en naturlig ordning. I boken «Norsk og moderne» skriver en annen fin filosof, Gunnar Skirbekk, om dette og om at man etter krigen valgte en strategi som gikk ut på å forsøke å marginalisere dem som ble oppfattet som den onde part (de andre) i stedet for å prøve å gå rett på sak ved å reflektere åpent og selvkritisk over motstridende oppfatninger og erfaringer. Skirbekk påpeker videre at den argumenterende rasjonalitet ble ytterligere svekket av den antiintellektuelle ml-bevegelsen som dukket opp på slutten av sekstitallet, og som fikk voldsom utbredelse blant norske kulturarbeidere. Han hevder også at påfallende mange av de samme aktivistene senere endte opp i sentrale stillinger i etablerte norske aviser, dvs. de stedene som hadde det offentlige ordskiftet under sin kontroll inntil Internett gradvis gjorde slutt på dette privilegiet.

Før og nå

Mye spalteplass brukes på å fordømme de forskjellige kommentarfeltene, for de er jo som offentlige toaletter å regne, der gørra tyter fritt frem. Ikke sjelden sitter jeg igjen med en følelse av at demokratiet aldri har bestått av flere, mer hatefulle mennesker enn i dag. En ettermiddag minnet en venn meg om at debatten kanskje ikke var så mye mer anstendig eller mindre polarisert tidligere. Blant annet viste han til noe forfatteren Hjalmar Christensen hadde skrevet, om statsminister Gunnar Knudsen:

«Gunnar Knudsen minder meg om en af disse gamle gjetebukke, som jeg vesterpaa har set høit tilfjelds i ensomme, næsten helt nøgne dalfører; det er alvorlige gutter, livsfjerne og stædige. Det er ikke let at faa tag i dem om høsten, naar de skal jages hjem. Undertiden er der ikke anden raad end at skyde dem. Men de har sin charme, de er i ethvert fald karakterfaste.»

Jeg må si meg enig med min venn i at denne vittigheten fra 1915 (som egentlig bunnet i dyp uenighet om norsk forsvarspolitikk) som jeg moret meg over da jeg fant den frem igjen, neppe hadde overlevd hos Verdidebatts moderator i 2013. Selv om debatten muligens var mer elegant, var «tonen» i den neppe noe bedre før.

Christensen var konservativ, for balansens skyld kan det tilføyes at anstendigheten nok heller ikke var bedre på den andre siden av det politiske spekteret. Henrik Gade Jensen har for eksempel minnet om at den kulturradikale danske avisen Dagbladet Politiken – hvis redaktør i dag er en ivrig fortaler for «ytringsansvar» – ble grunnlagt på spott, hån og latterliggjørelse i 1884. Og Edvard Brandes – en av avisens grunnleggere – skrev «Muhammed. Skuespil i tre Akter» i 1885. Her svines profeten til på en så stygg måte at selv den konstant drapstruede Lars Hedegaard antakelig kommer til kort.

Livet i demokratiet

Rune Lykkeberg skriver at konflikten mellom demokrati som folkestyre og demokrati som ideologi har vært en grunnleggende kulturkamp i Europa siden annen verdenskrig. På den ene side blir det sagt at det var demokratiet som seiret moralsk og at det var de antidemokratiske kreftene som tapte. På den annen side er det blitt påpekt at det tvert imot er de krefter som kontrollerer demokratiet som vant.

Demokratiet byr på sin egen problematikk, det har ingen fasit. For demokratiet er som selve livet i Knausgårds romaner: en kamp som ikke kan vinnes og som derfor heller aldri avsluttes, noe man hele tiden strever med å finne ut av hvordan man skal få til å fungere. Det blir derfor feil å tro at demokratiet (som livet) kan tilrettelegges og vedlikeholdes fra sentralt hold. Fordømmelse, stigmatisering, diagnostisering og utestengning av bestemte meninger og holdninger ender derfor opp som et ganske meningsløst demokratiforsvar. Like meningsløst som det ifølge Knausgård vil være å forsøke å kvitte seg med ondskap i skjønnlitteraturen. For begge, demokratiet og skjønnlitteraturen, er uløselig knyttet til det enkelte menneskets liv. Den danske filosofen Kai Sørlanders tanker om demokratiet som en etisk forpliktelse bærer bud om det samme.

Knausgårds litteratur avslører at vårt problem i dag kanskje er at vi ikke har vennet oss til livet i demokratiet. Derfor er vi stadig opptatt av å kjempe for det – som om det var et fotballag vi holder med og der verden er et mesterskap som demokratiet skal vinne. Demokratiets problem er vanskeligere og mer komplisert, sier Lykkeberg, for kampen foregår som sagt ikke utenfor, men i det.

For å vende tilbake til sangteksten innledningsvis: Demokratisk sett vil vi aldri kunne bli frelst. Som ellers i livet her på jorden byr denne kjensgjerningen både på problemer og på muligheter.

Les også

-
-
-
-
-