Kommentar

Illustrasjon: Thomas Knarvik

Snillhet er den skandinaviske kardinaldyd, hevder filosofen Gunnar Skirbekk sitt essay «Snille skandinavar». Den utgjør selve kron-juvelen i de tre kongeriker med det sosiale hjertelaget, skriver han.

Hva vil det så si å være snill på den skandinaviske måten? Skirbekk mener det handler om hvordan vi definerer legitime former for aggresjon. Å være snill betyr å temme aggresjonen sin. Særlig dreier det som om å avstå fra å rette aggresjonen sin nedover, mot de som er svakere. Nordmenn har alltid hatt sans for underdogen.

Regionale variasjoner til tross (bergensere er for eksempel mer tolerante overfor uhemmede aggresjonsutbrudd enn mange andre), skal vil tro Skirbekk er det grunn til å konkludere med at den skandinaviske aggresjonsterskelen jevnt over er svært høy, og at den derfor skiller seg fra mange andre samfunn.

Skirbekks poeng er ikke å kritisere snillhet, tvert imot priser han denne egenskapen. Ikke bare kan snillheten demme opp for en permanent mengde aggresjon, antyder han, men også minske aggresjonsnivået absolutt sett, hvilket er bra. Men han ønsker heller ikke å underslå at alt har sin pris. Også snillheten.

For ett eller annet sted må også de snille og gode gjøre av faenskapen sin. Og hva er da mer frigjørende enn å erfare at andre er aggressive mot svakerestilte?

For da står ein sjølv i den situasjon at ein ikkje berre har rett, men til og med plikt – ei frydefull, heilag plikt – til å la all eins oppdemte aggresjon fløyme over den utpeikte aggressor! For alle oss som har lært å vere snille, frå barnsbein av, som har fått det inn med morsmjølka, slik at det sit som eit grunnfjell langt inni oss – for alle oss, kva er vel betre, meir ei lise for vår sjel, enn å kunne vere moralsk foruretta? Da blømer vi opp, i polemikk og politikk, og vi dømmer de vonde makter nord og ned.

Vi oppdras i en overbevisning om at vi både har rett og plikt til å være moralsk forurettet på andres vegne. Kan ikke den offentlige debatten og moralismen over andres rasisme nettopp bli sett i lys av dette? spør Skirbekk. Han kaller det «snillskapens dialektiske vending til moraliserande villskap», en type rasjonalisert raseri som er en mindre tiltalende side av den skandinaviske humanismen.

«Snille skandinavar» ble publisert første gang i Dagbladet i 1984.* Er analysen fortsatt relevant, nå, mer enn tretti år etter?

Jeg tror det. Den kollektive antipatien som norske medier daglig møter USAs president med, kan forstås i lys av det samme fenomenet. Det samme gjelder den rettferdige harme som rettes mot bestemte politiske partier og politikere som ikke oppfyller den skandinaviske væremåtens krav til anstendig opptreden vis a vis grupper som er definert som svake eller utsatte. Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet er alle gode eksempler i så måte.

Skirbekk synes å begrense virkningen av den skandinaviske kardinaldyd til «overproduksjon av harme». Men kan det finnes andre og mer grunnleggende problemer knyttet til den skandinaviske snillhet, enn bare oppdemt aggresjon?

For eksempel kan det hevdes at den moraliserende villskap som Skirbekk setter fingeren på, også visker ut skillet mellom moral og politikk. Antakelig har det, over tid, gjort oss i vesentlig dårligere i stand til å takle politisk uenighet på en sivilisert og anstendig måte.

Moralens kjerne er skillet mellom godt og ondt. Det ligger i sakens natur at den er nært forbundet med det menneskelige, det å leve, å være til. Når politikken spilles ut i moralens register ender også politiske spørsmål opp som et valg mellom det gode og det onde, mellom det menneskelige og det umenneskelige.

I dette perspektivet har viktige detaljer og nyanser en tendens til å forsvinne. Bildet blir gjerne sort/hvitt, det gjelder å holde seg på den riktige siden med god margin. Vi klarer ikke lenger å diskutere komplekse problemstillinger på en fornuftig måte.

Det som i realiteten, statsrettslig sett, er legitime politiske motsetninger – enten de utspiller seg i den offentlige debatt eller i familieselskapet – ender da i stedet opp som eksistensielle trusler. Frontene blir nødvendigvis både harde og uforsonlige, for det handler ikke lenger bare om demokratiske valg, det står om livet selv.

Da glemmer man at politikk først og fremst handler om reelle interessemotsetninger og ikke bare om rett eller galt i et moralsk perspektiv. Motstanderen er ikke lenger en meningsmotstander i form av en konkurrent, men en fiende som må bekjempes med alle midler.

Oppsummert kan man derfor si at den særegne skandinaviske formen for humanisme – snillhetens grunnlov, som Skirbekk kaller den – ikke bare har sørget for overproduksjon av rettferdig harme: Det er grunn til å tro at den også har beredt grunnen for en dypere politisk splittelse som vi i dag ser vokse frem i de skandinaviske samfunn.

* «Snille skandinavar» er inntatt i Gunnar Skirbekks essaysamling «Undringa», Universitetsforlaget 2002

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!