Hvorfor er det idétørke på venstresiden? Hvorfor taper sosialdemokratiske partier oppslutning, og hvorfor er det ingen som kan forklare hvorfor «høyrepopulistiske» partier stadig øker sin popularitet selv om de møtes med massiv fordømmelse? En mulig forklaring på disse spørsmålene finnes i en tynn, liten bok av den belgiske filosofen Chantal Mouffe; «Om det politiske» (2005) – nylig utgitt på norsk under Cappelens upopulære skrifter. Tiden som er gått har gjort at hennes analyse fremstår som enda riktigere: Et samfunnsprosjekt som gjør politikk til et spørsmål om moral mangler egentlig begrep om det politiske, hevder forfatteren. Det er dømt til å mislykkes.

chantal_mouffe

Det nye «vi». Felles verdier. Dialog. Anstendighet. Du har hørt dem før, disse kodeordene som streber etter enighet blant venner og forsøker å lukke munnen på andre. Chantal Mouffe (bildet) starter i motsatt ende. Innledningsvis påstår hun at det politiske ikke baserer seg på et inkluderende felleskap, men på konflikt, strid og uvennskap. Den typen liberalisme som forfektes av ledende akademikere i dag, hevder hun, erkjenner ikke at politikk handler om hegemoni og maktkamp og om uenighet som det ikke finnes noen rasjonell løsning på – konflikter som slett ikke lar seg innordne i en sosialdemokratisk dialog. Grunnen er at politiske konflikter nettopp forutsetter et «vi» i motsetning til et «dem».

Jernlov

Liberalismen overser noe som kan minne om en jernlov, nemlig at lidenskapen og kollektive identiteter aldri vil forsvinne fra demokratiet ettersom de er grunnleggende for menneskets måte å eksistere på. I følge Mouffe finnes det to dominerende, delvis ulike liberale paradigmer. Felles for dem er at de på hver sin måte oppfatter demokratiet som rasjonelt og konsensusorientert:

ANNONSE

Det første paradigmet, iblant kalt «aggregativt», tenker politikk som etableringen av et kompromiss mellom ulike konkurrerende krefter i samfunnet. Individet blir betraktet som et rasjonelt vesen som maksimerer sine egne interesser og som handler i den politiske verden på en grunnleggende instrumentell måte. Her blir markedet anvendt på politikkens domene, som blir forstått ved hjelp av begreper hentet fra økonomien.

Det andre paradigmet, det «deliberative», er blitt utviklet som en reaksjon mot den instrumentelle modellen, og tar sikte på å skape en forbindelse mellom moral og politikk. Dets talsmenn vil erstatte instrumentell rasjonalitet med kommunikativ rasjonalitet. De presenterer politisk debatt som et spesialfelt for anvendelse av moral, og tror det er mulig å skape en rasjonell moralsk konsensus i politikkens område ved hjelp av fri diskusjon.

Liberalismens krise er blitt sosialdemokratiets krise. Politikk fra både høyre og venstre spilles ut i moralens register – en velkjent sak også fra vår egen debatt. Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, uttalte for eksempel nylig at de høyreradikale er demokratiets uekte barn. Hun benyttet seg, skal vi tro Mouffe, av et simpelt triks:

I en typisk liberal manøver kunne man etablere et politisk vi/dem-skille, samtidig som man benektet dets politiske karakter ved å presentere det som et moralsk skille. De gode demokratenes identitet kunne dermed oppnås ved å utelukke de onde høyreekstremistene, men uten at man satte spørsmålstegn ved tesen om at konfliktmodellen for politikk var overvunnet.

Høyrepopulismens hemmeligheter

Når liberale politikere og kommentatorer har problemer med å forklare fremveksten av såkalte høyrepopulistiske partier i Europa på en overbevisende måte, skyldes det at de overser eller benekter politikkens antagonistiske natur:

Når det gjelder hjemlig politikk, vil jeg hevde at «anti-establishment»-partienes sterke appell skyldes at de etablerte demokratiske partiene ikke klarer å framlegge tydelige alternativer, og at vi bare kan forstå dem i lys av den konsensuelle formen for politikk som dominerer i dag.

Disse partiene kjennetegnes blant annet ved at de spiller på «folket» som motsats til «etablissementet». I følge Mouffe ser liberalistene denne retorikken som utslag av en foreldet kollektiv forestilling og «arkaiske krefters gjenkomst». Derfor blir skjellsord som «høyreradikal» og «høyreekstrem» så effektivt. Sverigedemokraterna er et godt eksempel. Partiet møtes fortsatt med beskyldninger om fascisme, selv om det ut fra partiets prinsipprogram å bedømme vanskelig kan sies å tilby noe annet et demokratisk alternativ til det liberalistiske hegemoniet.

nrk.øyvind.nyborg

Foto: NRK-reporter Øyvind Nyborg er et klassisk eksempel på en venstreorientert journalist som bruker statskanalen til uhemmet tendensiøs dekning. Alt presenteres gjennom et filter som skal fortelle hvem som er ond og hvem som er god. Til folkemøtet på Bornholm i juni er den «høyreekstreme» politikeren Geert Wilders invitert, kunne han nylig fortelle. Det skaper store sikkerhetsproblemer og Nyborg snakker med tidligere innvandringsminister Bertel Haarder som mener folkemøtet kan bli ødelagt. Folk tør ikke komme. Wilders får skylden for at noen truer ham. I flere innslag har Nyborg orientert om det forestående valget: Helle Thorning Schmidt opplever stigende aktelse blant folk, forteller kommentatorer. I dag var det om Venstres Lars Løkke Rasmussen som ser ut til å kunne vinne valget, men det er på tross av sitt rulleblad som ifølge Nyborg handlet om økonomisk misbruk, dyre sko, dyre reiser. Fyren hørtes ut som en kjeltring. Danskene velger m.a.o. feil person. Den som lar dette blafre forbi tenker kanskje ikke over at Nyborg unnlater å snakke om hvem som truer Wilders, og fullstendig fortier hva som foregår i det danske samfunn. Bertel Haarder er av de som mener at de som trues har seg selv å skylde. Eller som Laila Dam skrev under karikaturstriden:
Man indrømmer truslen, men i stedet for at gøre noget, gemmer man sig i hensyn. I stedet for at gøre noget ved dem, der truer, symptombehandler man de truede. Vi tillader dermed, at trusler er en del af demokratiets spilleregler – som er effektive og har vidtrækkende effekt!

 

Appell til lidenskapen

Ekstremist-karakteristikkene er likevel ikke bortkastet. De fremkaller lyden av støveltramp og følelsen av 9. april og gir inntrykk av at kampen på ny står mellom det gode og det onde. Det paradoksale er at «de gode» spiller på de samme strengene som de fordømmer andre for; man appellerer til den samme lidenskapen som man ellers ikke nøler med å underkjenne. Under merkelappen «inkludering» opprettes det et nytt oss/dem-skille.

Denne formen for politikk forkledt som moralisme bidrar til en ytterligere polarisering, mener Mouffe:

De tradisjonelle partienes svar på høyrepopulismens framvekst har utvilsomt bidratt til å forsterke problemet. I stedet for å se på de politiske, sosiale og økonomiske årsakene til dette nye fenomenet, har de raskt avvist det nye de representerer ved å kalle dem «høyreekstremister». På denne måten kan de unnlate å spørre om høyrepopulismens særpreg og årsaker, og la være å undersøke hvorvidt de «gode demokratene» kanskje hadde et visst ansvar for folks avvisning av de etablerte politiske institusjonene.

Den gode følelsens puritanisme

Politikken står i fare for å redusere seg selv til det François Flahault omtaler som «den gode følelsens puritanisme». Man snakker utførlig om å gjøre det gode, man sympatiserer med ofrene og uttrykker indignasjon over de andres ondskap. Når Kirken ender opp som politisk aktør i det godes tjeneste, kan det ses som utslag av denne formen for selvidealisering. Det kan rett og slett være Kirkens måte å unnslippe fra sin egen middelmådighet.

Vi finner det samme også hos Fredrik Skavlans indignasjon i møte med Jimmie Åkesson og i Ervin Kohns påstand om at selve toleransen er rasistisk fordi det betyr at man ser ned på det man tolererer. Denne virksomheten har en ubehagelig slagside, minner forfatteren om, for når stridighetene utkjempes som en kamp mellom det gode og det onde, står kampen i fare for å bli grenseløs og umenneskelig. Som medisin foreslår hun at politiske aktører behandles som likeverdige parter som deltar i en kappestrid (agon). Dette vil igjen kunne utfordre det liberalistiske hegemoniet og revitalisere både demokratiet og en politisk venstreside på tomgang.

Utilstrekkelig

Mouffes prinsipielle tenkning virker overbevisende når hun anvender den på hjemlige forhold, der hovedaktørene allerede opererer innenfor det liberale demokratiets rammer. Vanskeligere blir det å følge henne når hun mot slutten av boken leter etter oppskriften for en fredeligere verden, og overfører sine analyser til internasjonal politikk.

Mouffe antyder for eksempel at internasjonal terrorisme er konsekvensen av en unipolar verden og et verdihegemoni med USA i spissen. Hun mener at en «agonistisk» modell vil kunne demme opp for slike voldshandlinger. Er det virkelig så enkelt? Som en del andre på venstresiden synes også Mouffe å mangle en dypere forståelse både av sivilisatoriske konflikter og jihadismen som globalt fenomen. Det prinsipielle strekkes så langt at skillet mellom innbilte og virkelige ekstremister nærmest viskes ut, noe som også gjør at deler av Simen Andersen Øyens etterord til den norske oversettelsen blir pinlig lesning. Her er det mulig tiden har løpt fra boken (fra 2005).

Om det politiske er likevel dagsaktuell og uansett et så viktig bidrag til å forstå politikkens mekanismer at dens svakheter ikke bør tillegges avgjørende vekt. Boken er herved anbefalt.

 

Chantal Mouffe
Om det politiske
Cappelens upopulære skrifter
Cappelen Damm 2015

mouffe-cappelen

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629