Edvard Munch (1863–1944), portrett av Friedrich Nietzsche (1906), olje på lerret, 201 × 160 cm, Thielska Galleriet, Stockholm. Foto: Wikimedia Commons (utsnitt).

Friedrich Nietzsche (1844–1900) er en beryktet filosof. Han lanserte begreper som senere er blitt knyttet til nazismen, noe som beror på misforståelser. Nietzsche foraktet samtidens antisemittisme og nasjonalisme. Han foraktet svært mye og utviklet seg til en mester i hånlig polemikk. Jeg tror den lidenskapelige stilen, som noen ganger virker bare pinlig, bunner i avsky for den åndsforlatte, selvtilfredse besteborgerligheten i Bismarcks rike. Nietzsche er en tragisk skikkelse. Følgende sitat viser hvorfor han uansett er en aktuell tenker.

Karakteristikken «god» stammer ikke fra dem som er blitt vist «godhet»! Snarere er det «de gode» selv som føler seg og sitt virke som godt, altså de fornemme, mektige, høysinnede og overordnede, de som betrakter seg selv som førsterangs, i motsetning til alt det nedrige, lavsinnede, tarvelige og pøbelaktige. Gjennom denne avstandens patos har de tillatt seg retten til å skape verdier og til å benevne disse verdiene.

Sitatet stammer fra verket «Moralens genealogi», utgitt i 1887. Det er lenge siden, men dette er ikke akkurat foreldet. Disse «gode» er stadig virksomme. Nietzsche hevder ikke at de skryter av sin godhet. Det trenger de ikke. Takket være maktposisjoner kan de sette sitt stempel på alt med status som moralsk verdi. Deres godhet blir sikret av språket selv.

Vi har å gjøre med skillet mellom «herremoral» og «slavemoral». Det kan lett misforstås. Tanken er ikke at herrer og slaver skal bedømmes etter ulike moralske standarder, f.eks. slik at noe er tillatt for samfunnets mektige («herrer») og forbudt for den gemene hop («slaver»). Det dreier seg om et sosialpsykologisk perspektiv. Poenget er at moralske forestillinger er knyttet til ulike posisjoner i samfunnet. Sitatet ovenfor er en karakteristikk av herremoral. Samfunnets eliter regner seg som gode. Godhet er det de står for. De lavtstående, pøbelaktige og tarvelige blir med et mildere ord kalt «dårlige».

Slavemoral blir tilsvarende å forstå som moralske forestillinger utviklet av pøbelen. De regner seg også som gode, det vil her si ydmyke og saktmodige, mens herrene blir å forstå som onde undertrykkere. Kort sagt: For herrene er slavene dårlige, for slavene er herrene onde. Det er ingen tvil om at Nietzsche foretrekker herremoral. Slavemoralen er skapt av ressentiment, dvs. hat, nag og tørst etter hevn. Den er ikke åpen, ærlig og selvbekreftende som herremoralen, men søker makt ved fordekt sluhet.

Nietzsche visste meget vel at dette er grovt, han erklærte at han filosoferte «med hammeren». Det som hamres mest iherdig, er den jødisk-kristne tradisjon, som er gjennomsyret av slavemoral. I den er Gud en uunnværlig støtte for alle verdier, og med Guds død er Europas skjebne nihilisme.

Nietzsche, professor i klassisk filologi, viser hyppig til fjern fortid. Både herremoral og slavemoral har sin sosiale basis i antikkens førkristne verden. Men Nietzsche erklærer også at kristendom har ført til slavemoralens seier. Herremoral er ikke av den grunn forsvunnet. Evne til å kommandere, spontanitet, ærlighet, storsinnethet, sans for hierarki og egen posisjon øverst, samt forakt for de som sogner til slavemoralen – alt er stadig virksomt. Nietzsche legger ikke skjul på sin beundring for sterke makthavere og enkelte andre fremragende personligheter i Europas historie. Europa fremstår som en vedvarende kamp mellom de to moralsystemene, der det opprinnelige, fornemme Roma hevder seg mot det seirende Jerusalem. De maktglade, kunstelskende renessansepavene illustrerer.

Det kan jo hevdes at den ekte og sanne kristendommen, den som søker et rike som ikke er av denne verden, aldri har kommet til noen slags verdslig makt. Det ville være en selvmotsigelse. Men dette er ikke Nietzsches posisjon. Han blir ikke trett av å understreke at all religion og all moral uttrykker «vilje til makt». Jeg kommer tilbake til uklarheten i dette uttrykket.

Nietzsche så klart at Vesten på hans tid var på vei mot mer demokrati, liberalisme, sosialisme, feminisme. Ifølge ham er alt sammen senvirkninger av kristen slavemoral, som krever nivellering på alle områder. I mellomtiden har disse moderne ideologiene vunnet frem. Vi holder fast på demokratiet, ikke minst når vi mener at det er truet. I den vestlige verden finnes knapt noen makthaver som åpent forkaster demokrati. De vil heller omdefinere det.

Kampen mellom moralsystemene er blitt utydelig, vanskelig å få øye på. Jeg tror det skyldes at elitene i Europa har etablert en hybrid. De dyrker en moral som viser forakt for de mindreverdige (i dag f.eks. populister og nasjonalister), men som samtidig har tatt opp i seg elementer fra kristendom, dyder som ydmykhet, medlidenhet, villighet til å bekjenne skyld og synd. Dagens elitemoral forstås best som en slik hybrid. Siden den er en moral for mektige, vil den herremoralske komponenten dominere, men typisk i det skjulte, fordekt. I dag er noe «innafor», noe annet «utafor». Det gjelder også personer. I dette skillet er hybridens herremoral ikke til å ta feil av.

Eliter innen økonomi, politikk, skole, kirke og media har utviklet hybriden som en felles politisk-moralsk plattform. Et fremtredende nytt element er hyllest til «mangfold», et stikkord som dukker opp overalt. Det understreker verdien av å slippe andre frem, ingen tradisjon skal dominere. Et annet nytt innslag er velvillig innstilling til ideer om strukturell rasisme og den hvite rase som roten til alt ondt i verden. I hvert fall det meste. Vi i Europa skal være oppmerksomme på våre privilegier. Det er samfunnets mektige som forkynner dette budskapet. Dagens eliter demonstrerer sin godhet ved å være sterkt imot all elitisme.

De som er uenig i noe av dette, kalles ikke onde – det er stadig et ord herrer ikke vil bruke. Nei, de som stritter imot, er å forstå som mennesker med en svak moral. De fortjener en viss forakt. Den som tilhører eliten, eller ønsker å gjøre det, må lære seg kunsten å uttrykke forakt på en passende måte. Det må gjøres med finesse, gjerne akademisk, fremfor alt ikke vulgært. Da risikerer man å assosieres med de foraktelige.

Toleranse er et nøkkelord. Å tolerere andres meninger betyr at man regner dem som mindreverdige, men tillater at de kommer til uttrykk. Det gir mening bare hvis man har makt til å undertrykke disse meningene. Derfor er toleranse en dyd for mektige, men en dyd som moralister i dag ønsker å innskrenke: sensur av sosiale medier, no-platforming. Sjefer våger ikke å beholde ansatte som har uttalt seg dumt på Facebook eller i andre medier og er avslørt av rasistjegere.

Hybridmoralen vil typisk fremstille krav om moralsk renhet som et nødvendig forsvar for svake personer og grupper. Som kjent tar § 185 sikte på å bringe de mest vulgære til taushet. Staten har ingen mulighet til å fastslå at en ytring er «hatefull», til forskjell fra rasende eller fortvilet, men man får i hvert fall uttrykt størst mulig forakt for den dømte. Selvsagt for å forsvare de sårbare.

Hybriden har vist seg som en vinnerformel. Den blir akseptert av store deler av befolkningene i den vestlige verden. I lovverket antas at bare minoriteter kan utsettes for kriminelt hatefulle ytringer, noe majoriteten later til å godta. Der står vi i dag. Alternativet er kort sagt mer gammeldags toleranse og gjenreising av idealet om objektivitet, ikke moralisme, i historieskriving.

Nietzsche er strengt tatt utafor. Det han skriver om den slu jødiske slavemoralen, kan utvilsomt kalles antisemittisk. Det finnes kvinnefiendtlige og rasistiske ytringer hos ham. Hva er Metoo og BLM i Nietzsche-perspektiv? Der handler i begge tilfeller om nag, bitterhet og hevn, dvs. om slavemoral. Det er en av idéhistoriens paradokser at en til de grader politisk ukorrekt filosof er blitt verdsatt av teoretikere på den radikale venstresiden. Man bygger da på ideen om «vilje vil makt». Alle former for idealisme i det eksisterende samfunn skal avsløres som fordekt maktvilje.

Nå blir det tale om de mest omstridte begreper hos Nietzsche. Det er relativt klart at makt ikke tenkes primært politisk. Gjør man likevel det, er det et kort skritt til identitetspolitikk. Man forstår seg da som medlem av en gruppe, og alle grupper har vilje til makt for å styrke egne interesser. Hvis det viser seg gunstig å ha status som undertrykt og sårbar gruppe, er man etter en runde med stolthet og selvsikkerhet tilbake i slavemoralen.

I sine senere skrifter søkte Nietzsche nærhet til biologi og annen naturvitenskap, som han hadde dårlig kjennskap til. Jeg tror vilje-til-makt er tenkt som grunnleggende for alt liv. En organisme kan kort sagt bevare seg selv bare ved å vokse, bli sterkere. Hvis denne diffuse tanken politiseres, beveger man seg farlig lett i retning av mer «Lebensraum» som livets eget imperativ.

Nietzsche ga de troende rett på ett vesentlig punkt: Guds uunngåelige død fører til nihilisme. En nihilistisk kultur vil være sentrert om velvære og underholdning. Artistisk raffinement vil ha høy status i eliten. Man vil utvikle en dekadent sans for det morbide og grufulle. Det var ingen dårlig prognose. Nihilismen overvinnes bare av fremtidens «overmenneske». Dette beryktede vesen er ikke en hensynsløs utgave av herren. Det er tale om å legge all moral bak seg, men da slik at hele herre/slavemoral-komplekset samt hybride utgaver overvinnes.

Hvordan? Overmenneskets prinsipp er Amor Fati – elsk din skjebne – og det så radikalt at livet som leves nå, med glede kan leves igjen uendelig mange ganger («ewige Wiederkehr des Gleichen»). Overmennesket er uten moral fordi det er ukjent med alle moralskapende emosjoner, slavens nag og bitterhet, men også herrens egenkjærlighet, stolthet og forakt. Slikt er fremmed for et vesen fylt av spontan, skapende glede. Medlidenhet er mulig, men da som uttrykk for overskudd, ikke plikt. Ingen politikk kan legge til rette for et slikt liv. Ikke bare samtidens nivellerende tendenser er forkastelige for Nietzsche. Individualismen er for sterk til å sette sin lit til noen politisk bevegelse. Han avskyr alt kollektivt og står bare av den grunn fjernt fra nazi-ideologi. Den ensomme individualisten tenkte i stigende grad ut fra sin heroiske ensomhet. (Vi andre kan muligens ane enkelte hverdagslige innslag av «overmenneskelighet» også hos skrøpelige mennesker.)

Nietzsche ønsket ingen disipler, følgelig er det en dårlig idé å kalle seg «nietzscheaner». Man kan i stedet gjøre bruk av enkelte av hans skarpe, analytiske innsikter, uten å glemme at denne filosofien også rommer visjoner og profetisk tale. Grunntonen i alt han skrev er smerte ved livet slik det nå arter seg.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂