Kommentar

Alexandr Gerasimov Stalin og Vorosjilov ved Kreml (1938)

Det fantes en tro på menneskets evne til å skape et fullkomment samfunn eller i det minste enkelte fullkomne individer. Det kan nok kalles kjernen i heroisk vestlig idealisme. Den politiske heroismen sto sterkt i det lange 19. århundret: 1789 – 1914.  

Marxismen var den ideologisk mest fasttømrede og historisk mest skjebnesvangre varianten. Jeg nevner bare noen hovedtanker. Basis for historisk endring er  produktivkreftenes utvikling og eiendomsforhold knyttet til dem. Klassekamp preget av eiendomsforholdene har eksistert i alle samfunn vi kjenner til. Men kapitalismens proletariat eier et så stort frigjørende potensiale at den sosialistiske revolusjon vil bane vei for et klasseløst samfunn. Der vil frihet realiseres for alle. 

Denne visjonen ga oppgav til den totalitære stalinismen. Det ble en tragisk fasit for modernitetens sterkeste heroisme. 

Det ble også et sår i den vestlige idealismen, som vet å verdsette frihet. Det lønner seg nå å ta et skritt tilbake, til inspirasjonen Marx fant i filosofien. Det dreier seg om den såkalte «tyske idealismen», Europas intellektuelle kraftsentrum flere årtier etter 1800 og ennå et skattkammer for tanken. Inspirasjonen kommer klart til uttrykk i et tidlig verk (Feuerbach-tesene). Marx fastslår her at den største svakheten ved all materialisme hittil er at virkeligheten bare blir sett som objekt, og erkjent ved betraktning av objekter. Det som mangler, er virksomhet, praksis, subjektivitet. Mangelen røper en sannhet, nemlig fremmedgjøring. Mennesker er blitt objekter, styrt av økonomiens anonyme krefter. Syn og sans for subjektivitet finnes i den idealistiske filosofien. Det kan kortest mulig sies slik: Et objekt er noe vi har bevissthet om. Bevissthet er ikke et objekt, derimot subjektiv spontanitet, aktivitet,  handling. Og det subjektive objektiveres. Det er et stort tema i politikken.  

For Marx må dette uttrykkes politisk og materialistisk. Da vil det lyde slik: arbeiderens arbeidskraft blir en vare som omsettes på et marked. Det beste hos Marx er denne tidlige idealisme-impulsen. I forsøk på å skape anti-autoritær marxisme i det 20. århundre ble det stadig grepet tilbake til dette temaet. Det gjaldt å frigjøre subjektiviteten fra nye fremmedgjøringer. Men også den mykere marxismen er utmattet av trang til doktriner og dogmatikk.    

Det fantes også en innadvendt heroisme, først orientert mot det estetiske. Dersom vi ikke kan skape et fullkomment samfunn, så kan vel noe fullkomment oppnås i et stort kunstverk. Kan tilværelsen selv gis mening ved kunsten? Friedrich Nietzsche skriver: «Bare som estetisk fenomen er tilværelsen og verden evig rettferdiggjort.» 

Nietzsches filosofi er blitt sett som en forløper for nazismen. Det er feil, men helt grunnløs er mistanken ikke. Estetisering av det politiske var et dominerende trekk ved nazi-regimet. Ideen om renhet, renselse, kulten rundt det vakre forstått som det sterke og sunne, er uttalt også hos Nietzsche. Dette er det viktigste berøringspunktet. Nazistene foraktet alle som kom til kort i henhold til nazi-idealene, noe som til slutt medførte ufattelige grusomheter. Det ikke-estetiske måtte kort sagt vekk. Det Nietzsche bekjempet, var moralsk hykleri. En antisemitt var han ikke. Men også han dyrket forakt, og det kan ikke være helt uskyldig.   

Stalinismen virkeliggjorde Marx’ profeti om «proletariatets diktatur». Stalin tok konsekvensen av synet på menneskerettigheter som «borgerlig ideologi». Ideen om det fullkomne viste seg politisk dødelig. Den heroiske teknologien demonstrerte med atombomben hva den var i stand til.    

Det finnes hos Nietzsche, som hos Marx, en åpning for noe annet. Det beryktede «overmennesket» er faktisk ikke en hensynsløs bølle. Det overmenneskelige livet er uten klare konturer, men det er i hvert fall tenkt som et fritt liv uten fiksering på nytte, og viktigst av alt: et liv uten nag og hevnbegjær, som ifølge Nietzsche er de dunkle krefter bak moralen. I Zarathustra-verket finnes en vakker passasje som gir et hint om overmennesket: «Uskyld er barnet og en glemsel, en ny begynnelse, en lek, et hjul som ruller frem av seg selv, en første bevegelse, et hellig ja.» Barnet er forut for godt og ondt. Overmennesket har lagt det bak seg. 

Hvor gjenkjennes denne sorgløse tilværelse, om ikke i hippitidens blomsterbarn? Også de  foraktet borgerskapets moralske hykleri og jaget etter sosial status. Planmessig arbeid skulle vike for happening. Det var et historisk nytt uttrykk for det opprinnelige og autentiske jeg’et, en ren og fri spontanitet. En heroisme vender lekende tilbake, men lykkes ikke, den løper ut i noe fjollete. Dette er enda et sår i idealismen, og det gjentar seg. Flere reformatorer og fornyere har sviktet, budskap om frihet løper ut i noe parodisk. Idealismen blir politisk impotent.   

II

I Douglas Murrays veldokumenterte Europas underlige død finnes et kapittel kalt «Tretthet».  Vi har vært her før. Dekadansen på slutten av 1800-tallet var preget av tretthet. Murrays rekapitulerer og oppdaterer: troen på Gud svant hen, det gjorde også troen på perfeksjonerende fornuft. Tiltro til politiske ideologier med løfter om et renere, friere, klasseløst samfunn forsvant særlig grundig. 

Den siste oppdateringen hos Murray gjelder troen på «en liberalisme med muskler», slik den ble praktisert av George Bush jr. og Tony Blair. De mente at den vestlige verdens militære kapasitet  burde settes inn i Midt-Østen. En brutal diktator eller to blir fjernet, og der man før bare hadde kjent despoti, ville det vokse frem et fredelig demokrati, vennlig innstilt til vestlige verdier og interesser. Flere trodde på denne drømmen. Man kan si som Zhou Enlai skal ha sagt om den franske revolusjon: Det er for tidlig å mene noe sikkert om dens betydning. Men etter den siste, mislykte intervensjonen i Libya har man overlatt Syria til andre makter. Man orker ikke mer. Damned if you do, damned if you don’t. I Afrika er Kina blitt en viktigere aktør enn noe vestlig land.  

Dekadansen rundt 1900 var en kulturell kraft i en tid da Europa behersket verden som aldri før eller siden. Sultanens rike var moden for undergang. De europeiske imperiene virket solide. Men det fantes en stigende mistanke om at imperialismens ideelle ideologi, den «siviliserende misjon», var en bløff. Liberalismen ble av mange ansett som en ynkelig filosofi uten fremtid. I dag kan vi se at anti-liberalisme var og er en begynnende lengsel etter det totalitære. 

Dekadansen var en sak for kunstnere og intellektuelle. Mange av dem var begeistret over krigsutbruddet i 1914. Det er uhyggelig å lese hva Thomas Mann, senere humanist og anti-nazist, skrev i anledning krigen. Han så det slik at den tyske kulturen endelig overvant sin tretthet og sto opp for sin sak, truet på livet som den var av fransk og engelsk sivilisasjon. Idealismen har gjentatte ganger vist seg krigersk. Ikke bare for Thomas Mann, også etter siste verdenskrig har idealisme vist seg som en dårlig veiviser for krig. 

Denne historien gjelder en minoritet på kloden. For 90% av menneskeheten blir dette en beretning om eksotiske folk i en liten, tidligere mektig verdensdel. For mange gjelder stadig en heroisk gudstro. For verdens fattige har økonomisk fremgang naturlig nok en heroisk status. Kinesisk heroisme handler åpenbart om å gjenreise gammel storhet etter et par århundrer med ydmykelser. I Russland er antakelig  bitterheten over tapt status mer akutt.    

III

Jeg har forsøkt å påvise idealistisk impulser hos to sentrale tenkere som sammen viser spennvidden i moderne vestlig heroisme. Historien driver impulsene inn i det grufulle (det totalitære) eller det latterlige (blomsterbarna). Mer solide heroismer innen økonomi og teknologi har klart seg vesentlig bedre. 

Vestens idealisme såret seg selv ved en høyt oppdrevet heroisme. Når frihet ses som nær identisk med det gode, er det tale om en fatal forherligelse. Den kan radikaliseres til en enda mer fatal kobling mellom frihet og fullkommenhet. Dette gir oppskriften på moderne tyranni: En frihet som ikke fører til et fullkomment samfunn, må være en forrådt frihet. Nå gjelder det å identifisere og eliminere forræderne. 

Den vestlige idealismen har ikke lenger noe heroisk oppdrag. Men den forsvinner ikke, den inderliggjøres. Det finnes en urokkelig visshet om frihet. Jeg er sant nok et objekt for påvirkninger. Mine handlinger er påvirket av alt mulig, men i siste instans er de mine valg. Alle kausale faktorer underordnes den frihetens spontanitet som gjør handlingen min og ansvaret mitt. Den garanterer ikke at handlingen er god.   

Til alle tider har despotiske regimer betrakter sine undersåtter som bruksgjenstander. Deres oppgave er å tjene staten og hylle makten. Den uunngåelige objektiveringen av det subjektive opptrer nå i langt mildere former. Vi har begynt å se oss selv som mottakere av statens gode gaver. Jo oftere staten anklages for å svikte sitt overordnede ansvar for oss alle, desto mektigere blir staten.  

 Motstand mot objektivering er i dag særlig kjent som en feministisk kampsak. Ingen trakassering, ingen uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er rimelig å forvente at problemet i sin verste form, voldtekt, vil øke med stor tilstrømming av unge, enslige menn. Stemmer forventningen? Svaret er ikke lett tilgjengelig. Spesielt grove hendelser i Tyskland, Sverige og England er blitt kjent i offentligheten, siden de ikke lot seg skjule. Er fortielser bare et ondsinnet rykte?  

 Murray påpeker at vest-europeere har tapt fornemmelsen av livets og kulturens sårbarhet, omtalt som «den tragiske livsfølelse». Det later til at særlig makthavere ikke forstår hvor såret idealismen er. De tror frihet er universelt overbevisende. De har iverksatt en ny heroisme, knyttet til masseinnvandring av hittil ukjent omfang. Makthavere later til å mene at toleranse demonstrerer styrke. Ved å vise at vi godtar mye fremmedartet vil innvandrere bli overbevist om at våre idealer er de beste. De fleste forstår i hvert fall at de forventes å bli imponert. De fleste forstår også at det lønner seg å gå inn i rollen som staten har tilrettelagt for dem: svak minoritet med behov for beskyttelse.    

Selvsagt blir mange ikke overbevist. Når frihet mangler en dyp forankring, virker den fort bare frustrerende. Den garanterer ikke et godt liv. Menn fra patriarkalske kulturer forstår at de har mye å tape. Øvrigheten mener problemer må løses av oss, for det er vi som har skapt dem. Det er vi som må fjerne skillet mellom «oss» og «dem». Som om distinksjonen mellom fredens religion og krigens hus er noe vi har funnet på.  

Det blir betont at vi må være tolerante. Det ser ut til at en begrepsmessig manipulasjon ofte er i aksjon.   

Toleranse innebærer ikke anerkjennelse av det som tolereres. Toleranse forutsetter at noe mislikes av en med makt til å forby eller forhindre, i det minste skape ubehag for andre. Toleranse betyr overbærenhet med det som mislikes. Ytringsfrihet er et paradeeksempel. Man skal tillate ytringer som mislikes i høyeste grad, som også kan være krenkende for noen.  

Toleranse er utvilsomt en dyd, men er politisk en dyd i tvil. Finnes det muligens gode nok grunner til (strafferettslige) forbud mot alkohol? marihuana? søndagsåpne butikker? prostitusjon? nikab i det offentlige rom? casinoer? Svarer man ja, blir det et spørsmål om toleranse. Svarer man nei, er toleranse irrelevant. 

Toleranse krever ikke at man slutter å mislike noe. Den krever at staten ikke forbyr noe med mindre det er svært gode grunner til å gjøre det. At en privatperson er tolerant, vil si at vedkommendes antipatier (hvem er uten?) ikke blir truende for noen. Det er ingen grunn til å akseptere, som et prinsipp, at en krenket person per definisjon er en truet person. 

Toleranse er en viktig men også beskjeden dyd, den står langt fra nestekjærlighet og barmhjertighet. Toleranse er viktig nok til å sette all slags misnøye i et dårlig lys. Man kaller den rett og slett intolerant. Det er en begrepsmessig manipulasjon. Toleranse skal gi rom for den ubehagelige, frekke,  provoserende friheten, ikke innskrenke den. 

Staten ønsker oppslutning om det flerkulturelle idealet. Fortsatt masseinnvandring, nå ved familiegjenforening, skal også aksepteres. Landets sjefer, særlig de statlige, må sørge for at de ansatte oppfører seg. Kritisk holdning til annen politikk er selvsagt i orden. På området innvandring gjelder andre kriterier. Hvis noen ytrer noe uønsket om det emnet, går det ut over «omdømmet». For da er det straks mistanke om rasisme og annen elendighet. En variant av det objektiverende blikket har fått ny aktualitet: Er dette noe som skader institusjonens omdømme? 

Hvor omfattende er fremmedgjørende selvsensur i dag? Umulig å vite. Men det er liten tvil om at friheten blir skadelidende også ved denne siste statlige heroismen.