Del 1

AI-generert illustrasjon: Img2Go.

Marxismen og islamismen har begge interesse av å rive ned den vestlige tradisjons­kulturen. Nymarxismen undergraver tilliten til institusjonene, mens islamismen undergraver mellom­menneskelig tillit med trusler og voldsmakt. I denne teksten er det fokus på nymarxismens bidrag ved postmoderne dekonstruksjon av virkeligheten.

Den gamle marxismens frigjørings­prosjekt begynte med den vestlige fabrikk­arbeideren, dernest med Vestens kvinner. Dagens nymarxisme handler ikke om industri­samfunnets klassekamp eller feministisk like­stillings­kamp, men om å oppnå likestilling mellom de kulturelle klassene i det globale samfunnet.

Nå er det «hele verdens undertrykte» som skal frigjøres.

Woke-kulturen finner ytterligere energi i indignasjonen på vegne av alle kolonialt undertrykte ikke-hvite befolknings­grupper som nå skal frigjøres fra de hvites åk.

Black Lives Matter og Antifa er inspirert av det media-estetiske oppsettet fra 1930-tallet. Under den spanske borgerkrigen kunne media portrettere de kvinnelige, unge, sexy, frigjorte, revolusjonære kommunistene med bukse, baskerlue og gevær. Disse var antitesen til Francos mannlige, disiplinerte fascister i militær­uniformer, støttet av Den katolske kirkens menn i prestekapper. Under den amerikanske kultur-borgerkrigen i våre dager, kan media igjen med revolusjons­romantikk portrettere bilder av uniformer og brennende objekter som skal representere Gatas Parlament og deres frigjøring av Folket mot Makta. Business går bra når media produserer click baits med følelses­triggende spenning og vold etter loven om at «all PR er god PR».

Religionssubstitutt

Kristendommens Jesus-skikkelse ble resirkulert med 68’ernes martyrbilde av Che Guevara og Black Jesus-varianten med rockeikonet Jimi Hendrix. Jesus i rollen «som den gode hyrde» ble ytterligere dekonstruert med «Piss Christ»-bildet fra 1980-tallet.

Den tidligere progressive nymarxismen henger derimot igjen i gamle samfunns­strukturer, registrerer ikke den totalitære faren den selv utgjør, og bruker ikke sin anti­autoritære punkete protester til f.eks. «Piss Mohammed» eller «Piss Surveillance Capitalists». Venstresiden retter ikke en slik oppdatert protest mot autoriteter i vår tid, pga. faren for egen personlige og økonomiske sikkerhet. De er ikke punkere som står opp mot Makta, de er med Makta.

Nymarxismen har impulser som fyller det sekulære Vestens religiøse vakuum. Venstresiden forlot gammel­marxismens ateisme, da den prioriterte muslimene i den nye underklassen av innvandrere som skulle frigjøres ved klassekamp. Fra å anse kristendommen som opium for folket som gjorde de troende føyelige for kapitalismens under­trykkelse, hoppet venstresiden over til islamismen. Denne ble ansett som motsatt av opiumbedøving av de undertrykte massene, og kunne således brukes i frigjørings­kampen mot kapitalismens undertrykkelse.

Nymarxistene kunne nå demonstrere sin overlegne sosiale status. I rollen som barmhjertige samaritaner, fra en økonomisk trygg og moralsk posisjon, kunne muslimen utnevnes til det største offeret som skulle frelses fra ulikhet. Palestineren ble tildelt den aller største offer­kapitalen og mediemakten.

Men i det islamismen ble en integrert del av den tidligere ateistiske marxistiske klassekampen, ble venstresiden en politisk aktør for en totalitær monoteistisk kultur.

Hedensk stammekultur erstatter sosial­demokratisk fellesskap

Woke-kulturen vil avkolonialisere akademia. Dette innebærer å avvikle den vestlige filosofiske tradisjonen fra den greske og romerske antikken, og den religiøse tradisjonen med kristendommen. Tidsånden har dermed utviklet et annet offernarrativ enn den religiøse, kristne forestillingen om at Gud ofrer seg for mennesket, ved at Gud lar sin sønn Jesus dø i fornedrelse for menneskenes synder.

Venstresiden er sekulær humanistisk, og kunne tidligere ofret seg for det sosial­demokratiske felles­skapet, men det politiske systemet er annerledes nå, og tidsånden har utviklet et annet offer­narrativ. Man utnevner sårbare grupper av ofre for lav sosio­økonomisk status som skal løftes opp til resultat­likhet (equity). Man ofrer ikke seg selv, eller de som er innenfor sin egen identitets­gruppe, men man er rede til å ofre andre som er utenfor sin egen gruppe, dvs. fungerer som en stammekultur (tribalisering). Nymarxismen ofrer ikke egen trygghet overfor de eksistensielle truslene fra islamismen og overvåkings­kapitalismen. Offer­handlingen blir i stedet til en selvopptatt sosial signalisering av moralsk overlegenhet, virtue signalling, «se hvor flink og rettskaffen jeg er».

Woke-kulturen har den implisitte trusselen om straff ved sosial utestengning, cancel culture, der man ofrer andre utenfor sin egen gruppe. Slik har den bibelske beskrivelsen av fariseerne funnet sin postmoderne form ved narsissistisk arroganse. Cancel culture kan tolkes psykologisk som en psykopatisk impuls tilsvarende; «Adlyd, eller brenn i Helvete». Den sekulære nymarxismen har således autoritære, irrasjonelle og religiøse undertoner av undergangs­stemning, der vi alle er på Titanic og ser Armageddon som et brennende isfjell med Dyrets tall 666 fra Johannes Åpenbaring i siktet. I en slik virkelighets­forståelse er ofring av mennesker en nødvendighet, for å sikre gruppens overlevelse.

Ensomhets- og fertilitets­krise

Venstresiden har fullført det gammel­marxistiske livs­prosjektet med å rive ned den gamle kapitalismens byggesteiner; fabrikkene, kristendommen og kjernefamilien. Makten og vanæren er forært til Folket med «sex, drugs & rock’n roll». Pride-kulturen innfører valgfritt kjønn med normalisering av lesbiske, homofile, bifile og transe-identiteter som skal frigjøre de streite hetero­normative A4-menneskene fra tradisjonelt kjønn, Volvo, viv og villa.

Faste grenser oppløses når kjønn og livsstil ansees  som en sosial konstruksjon. Feminismens siste stadium har ledet til kvinnenes selvmotsigende og forvirrende mannshat,  parallelt med deltagelse i «frigjort sex».

Dette miljøet produserer ideologien anti­natalisme, dvs. forestillingen om at det er negativt for den enkelte kvinne å føde barn, og negativt for samfunnet å produsere flere forbrukere i en syk, vestlig kultur truet av klimakollaps.

Barnefrihet ansees som et aktivt selv­realiserings­valg og et personlig offer til sin animistiske klimagud.

Irrasjonaliteten glir over i ufrivillig tragikomikk som svekker den tilkjempede seksuelle makten.

Hvis f.eks. en traktorlesbe og en transe gyngende til technomusikk i Pride-toget, utfører woke virtue signalling ved å rope «stopp islamofobien», og «ned med hvite menn som pusher femti», vil deres hylning av kulturen som truer dem, og angrepet på kulturen som beskytter dem, medføre at frigjørings- og protest­symbolene vil tape sin makt, og øke konflikt­nivået mellom wokerne, streitingene og islamistene.

De frigjorte følelsene, både positive og negative, er forvirrende, og har ikke ført til opplevelsen av feministisk triumf, men snarere til opplevelsen av kaos og tap av håp. Menn og kvinner finner ikke fram til hverandre, havner i ensomhet, angst og depresjon, og er ute av stand til å danne stabile relasjoner med familie og barn. Dette kan observeres på YouTube-kanaler som er opptatt av «the dating collapse in the sexual market place», der kommunikasjon mellom mennesker som søker hverandre, filtreres av algoritmer i dating-apper som favoriserer overfladiskhet og skaper avstand i stedet for nærhet.

Økning i psykiske plager og rus

Folk er opplært til å ha en livsholdning preget av nihilisme, – «når alt er gyldig, er alt likegyldig». Selv­opptatthet leder til fokus på egen nytelse, narsissistisk hedonisme. Man trenger jevnlige dopamin­kicks for å våkne opp fra nummenheten som oppstår ved kontinuerlig informasjons-overload. Det oppstår en avhengighet, og et behov for stadig kortere tid mellom dopamin­kicksene, for å unngå abstinens. Folk føler seg kontinuerlig stresset, blir engstelige, deprimerte og isolerte i sitt eget ekkokammer.

Styringssystemet ivaretar seg selv

I et politisk autoritært styrings­system, ønsker ikke myndighetene at mennesker skal være autonome med intuitiv selv­regulering av sine indre mentale prosesser. Folket skal styres av Makta, i stedet for at Folket skal styre Makta. De kulturelle endringene fra post­moderniteten til overvåkings­kapitalismen, skjer med det statlige teknokratiets lojale støtte. Et stresset, engstelig og selvopptatt Folk er lette for Makta å manipulere, og myndighetene kan beholde sitt styringssystem uten Folkets protester.

Psykoterapeutene får oppdraget å berolige Folket ved å gi støtte­samtaler og sette grenser for rusproblemer som oppstår ved Folkets selv­medisinering, når deres frigjørende livs­prosjekter mislykkes.

Det anomiske samfunn

Vestens demokratiske kultur er ferdig dekonstruert og nedrevet, og omgjort til et autoritært samfunn, når de frigjorte og autentiske menneskene sitter hos den biologiske psykiateren og søker råd om hvordan de skal leve sine liv. Den amerikanske psykiater­foreningens diagnose­manual DSM fungerer som en sekulær bibel og råder de trengende til å spise piller fra Big Pharma.

Der dette ikke skaper tilstrekkelig livsmening, kan folk fylt av nihilisme, narsissisme og troen på hedonisme, supplere med industriens nye satsnings­område: mikro­dosering av psykedelika som skal dempe depressive symptomer og øke kreativitet. Eventuelt kan man bruke legalisert cannabis, eller den gamle traveren alkohol, for å få en pause fra det hele. Der helse­vesenets medikalisering ikke er tilstrekkelig, vil det i tillegg finnes et illegalt marked for narkotiske stoffer som kan gi folk et øyeblikks fri fra virkeligheten. Folks behov for flukt fra ensomhet, indre kaos og tomhets­følelse, vil lede til et økt markeds­tilbud av eskapisme i kulturen som igjen myndighetene vil prøve å balansere med å «styrke» helse­vesenets behandlings­tilbud.

Makta i det sekulære, humanistiske, digitaliserte samfunnet påfører i økende grad Folket autoritær ytrestyring, framfor å dyrke folks intuitive indrestyring. Gradvis fullføres marxismens og post­modernismens mål om å rive ned tradisjonelle makt­strukturer, helt til Vestens frihets­kultur vil være avviklet. Islamistene kan stå rolig på sidelinjen og betrakte hvordan Vestens folk og samfunn ødelegger seg selv.

Sosiologen Emile Durkheim beskrev samfunns­tilstanden ved inngangen til 1900-tallet, med overgangen til moderniteten, avviklingen av gamle idealer og innføring av nye. Han viste at oppløste sosiale strukturer, anomi, førte til ensomhet, tap av mening og økt forekomst av selvmord. Denne sosiale responsen kan forventes av mange som ikke mestrer de nye idealene ved inngangen til samfunnet formet rundt overvåkings­kapitalismen.

Med det anomiske samfunn, klima­pessimisme, dopamin­triggende click baits i media, psykiske plager, rus og anti­natalisme i Vesten, dør befolkningen ut for egen hånd, i forsøket på å flykte fra virkelig­heten og meningstapet.

Slik fullføres nymarxismens og islamismens fellesprosjekt om avvikling av den vestlige tradisjons­kulturen.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!