Gjesteskribent

Charles de Gaulle under en pressekonferanse i Paris

Ser man lenger enn den euforiske stemning 68’er-bevegelsen hensatte seg selv i, kastet den de vestlige samfunn hodekulls inn i full oppløsning, idet den satte alle tradisjonelle verdier på anklagebenken: Familie, autoritet, arv og fedreland.

I dag vet vi. Vi vet at mai måned ’68 blott var et snedig trekk i historien. Vi vet at de unge revolusjonæres svulstige marxisme ikke var annet enn en forvridd måte å spille etter markedets regler på. Siden har man lest Régis Debray helt fra 1978 og Luc Ferry siden midten av 80-tallet. Før dem igjen kjente man Christopher Lasch, og alle som skulle følge. Vi vet at «sivilisasjonskrisen», som beskrevet av Georges Pompidou, først og fremst er en formmessig endring av kapitalismen, som gikk fra å være et system grunnlagt på frembringelsen av goder, driftighet, flid og sparsommelighet til å være et økonomisk system grunnlagt på den forbruksrettede mentalitet, ytelsen av tjenester og opptagelsen av gjeld.

Vi vet at selv «generalstreiken», fagforeningsfolkets sekulære drøm, er forlist på lønnsforhøyelser – like raskt slukt av devalueringen av landets valuta i franc og dernest inflasjon – og overfloden av bensin på bensinstasjonene til å forsyne påskens helgetur.

Man vet at den velutviklede slagordskunsten, fremstilt på arbeidsrommene ved Sorbonne, er blitt omsatt til fortjenstfull kunnen hos dagens PR-bryåer. Man vet at kjønnsdriften til de studerende ved Nanterre, som ønsket seg tilgang til pikenes sovesaler, har forvandlet seg til å bli driften til å forbruke. Man vet at deres utopiske universalisme har lagt alt til rette for det globale marked av kapital og salgsvarer.

Vi vet at deres overøsende antirasisme har skapt flerkulturelle samfunn vest i Europa, hvor hver og én følger egen sed, skikk og religiøse lover. Vi vet at maoistenes mannhaftige strenghet er kullkastet og knust av nytelsessyk feminisme fra MLF og homobevegelser.

Vi vet at mai 68 begynte før mai 1968. Med annet vatikankonsil kollapset den katolske praksis. Eller at befolkningseksplosjonen i samme år tok slutt i 1965. Eller legaliseringen av pillen. Eller raseopptøyene i Los Angeles, eller demonstrasjonene mot Vietnam-krigen, eller fremveksten av «politisk korrekthet», eller det rabiate forsvar for minoriteter.

Vi vet at mai 68 ikke var noe eksklusivt for vårt land, men et helhetlig vestlig drama (Italia, Tyskland, Amerika), og selv europeisk (Praha), endog globalt (Mexico). Vi vet at mai 68 imidlertid har vært den franske måte å drepe lyden av historiens revolusjonære trommehvirvel på ved iverksettelsen av den endelige revolusjon for lystens skyld. En endelig revolusjon, men uten død og drap, eller nesten i alle fall. En revolusjon satt ut i live og gjennomført av et folk utgått fra borgerskapets utakknemlige sønner.  Såsom i 1789 og i 1848. Og som vanlig, som da også Marx selv skrev om i 1848, gjentar historien seg; først som tragedie og deretter som farse. Mai 68 bestod i farse og bløffmakeri.

Oppløsningen av familien

Generalen de Gaulle hadde spilt rollen både som Richelieu og Louis XIV: opprørerne fra Sorbonne spilte så de rasende mengder fra 1793. Skyteskiven var høyst idéell. De Gaulle, han var mannen som alt på samme tid var den siste fader blant barnevognsrullende fedre, den siste leder blant bestyrere, nasjonens siste kjødelige stedfortreder overfor nasjonens oppløsning, den siste mann overfor de feminiserte ungkarer. Målskiven var bare perfekt, og av lite betydning kunne det være at den selv hadde gjort klar bane ved de tallrike «frigjøringsvennlige» tiltakene, som innrømmelser overfor dem som kom til bordet i den hensikt å styrte det hele ad undas. Hans bortgang i 1970 sammenfalt med opphevelsen av loven, som gav særlig makt til familiens mannlige overhode.

Balzac skrev selv at henrettelsen av kongen under giljotinens blad, var like mye henrettelsen av alle landets fedre. Med de Gaulles død gjorde historien en reprise. Fedre var ikke lengre annet enn pappaer, og som sådan i annen rekke overfor mødre. Den faderlige familie ble underlagt matriarkatet, hvorfra menn flykter fysisk (eksplosjon i antall skilsmisser eller enslige forsørgere), eller i ånden. Den revolusjonære likhetsmani gikk sin seiersgang overalt, mellom kjønnene, men også mellom foreldre og avkom, og selv blant de ulike seksualiteter. Det ble forbudt å forby. Alle like, alle sin egen herre, og alle skjenket rettigheter.

Ikke lengre var vi en familie med en far, en mor og barn. Nå «dannet» man familie av individer, fullstendig jevnbyrdige i rettigheter, og med hver sin seksuelle orientering. Familien er ikke lengre noe sted for videreføring av kulturelt eller fysisk arvesølv, men en anledning for individets frie blomstring. Det er knutepunkt for de krav markedet nå stiller – å bli en forbruker –, og forener hermed den gamle revolusjonens drømmerier om helt å gjøre det av med familien. Der hvor liberale og libertarianske finner sammen. Der hvor feministbevegelsen slår følge med homoseksuelle. Der hvor de seksuelle minoritetene slår seg sammen med etniske minoriteter. Med én felles fiende: Vestens hvite heteroseksuelle mann.

Blant slagordene i mai 68 lød ett av dem: alt er politikk. Og det var ikke tomprat. Virkelig alt: Familie, skole, Kirken, partiet, fagforeningen, kjønn, nasjon – alle de hierarkiske og vertikale strukturene skulle settes over ende og legges i grus. Det skulle jevnes med jorden. Alle identiteter skulle føres for anklagebenken. I frihetens navn fantes ikke annet enn rettigheter. I likhetens navn hadde ikke samfunnet annet enn plikter. I markedets navn var individet sin egen majestet, for hvem det var forbudt å forby. Men etter den gamle marxistiske kanons ord utgjør vi alle «jordens fordømte», som er pålagt å avtvinge våre gamle mestre hva de har tilranet seg: faderen, læreren, sjefen, presten, embetsmenn, og mer generelt mannen, hin hvite, hin franske. Majoriteten er kalt til å legge seg flat og underkaste seg minoritetene.

Gjenoppdagelsen på 80tallet av Tocqueville, ansett av de revolusjonære marxistene fra 60-tallet som en grusom, liberal aristokrat, åpnet for igjen å forstå demokratiets eldgamle forbannelse: For Tocqueville hadde med klart sinn forstått og beskrevet at faren var at det kunne oppstå et diktatur over minoritetene, og dettte flertallstyranni måtte forhindres med alle tilgjengelige midler. I menneskerettighetenes navn gav man derfor dommerne makten til å oppheve enhver begrensning, den minste «diskriminering» av den minste minoritet. Demokratiet var ikke lengre folkets makt, fra folket og for folket, men dommerens makt, i menneskerettighetenes navn, for minoritetene. Resultatet lot ikke vente på seg: i den nye religion av menneskerettigheters navn styrket det opphøyede prinsipp om «ikke-diskriminering» dommerens og minoritetenes tyranni. Ettertrykkelig og med beveget stemme har man døpt dette «rettsstaten».

Gamle dagers revolusjonære kunne sin Marx og husket at jus overhodet og menneskerettigheter især, ikke var annet enn borgerskapets redskap for egen bestyrkelse og forskansning mot proletariatets stormløp, de tok nå sin kappe og vendte mesterlig om, og ble dagens mest iherdige fortalere for menneskerettighetene.  Det ble deres nye sekulære religion etter kommunismen. Etter forsvaret av proletariatet kom forsvaret for minoritetene. Etter kampen mot kapitalismen, kampen nykolonialismen. Etter kommunismen,  antirasismen. En religion hvor nye har funnet sin plass som dens presteklasse. Religionen er endret, men inkvisisjonens kjetterbål har aldri manglet vedbærere. Gårsdagens fascister kalles i dag bare rasister.

Eksistensialismens triumf

Den konservative tenkning har i lange tider holdt frem at en nasjoner ikke er annet enn en familie av familier. Det var uunngåelig at oppløsningen av den ene størrelse førte til forvitringen av den andre. Den konstruktivisme som ble født i hodene på franske teoretikere – Deleuze, Guattari, Foucault – er kommet for å hjemsøke oss, idet de siden 60-tallet har steget ned på amerikanske campuser med en glorie, som skinner som aldri før. Intet var naturlig, alt var sosialt. Intet var biologisk, alt var kulturelt. Det var den fulle og nådeløse seier for Sartres eksistensialisme. Man fødes ikke kvinne, man blir det. Eller ikke. Man fødes ikke menneske, man blir det. Eller ikke. Man fødes ikke franskmann, man blir det. Eller annet.

Alle tidligere midler for assimilasjon – fornavn, bekledning, språk, skole, historie, kultur, matkultur ble avvist av hensyn til respekt for andre kulturer og «mangfoldets» selvbilde. Den å så franske sammenføringen av likhet og frihet, av liberalisme, men også den gammelmarxistiske doktrine, kan også på dette punkt vise til sine herjinger. Gitt fritt spillerom til å etterleve og å innføre sin opphavelige kultur, tradisjon, religion, uansett hvor mye det skulle være i motstrid til Frankrikes hjemlige kultur; men like, alltid like, på vegne av den så pinlig omhyggelige respekt for prinsippet om «ikke-diskriminering».

Dette dobbelte bud er og betyr nasjonens endelikt som ikke lengre er annet enn et historieløst lappeteppe, hvor forskjellige og mangfoldige samfunn bor side om side i «multikulturens» latterlig selvmotsigende navn. Men det er også målet. Daniel Cohn-Bendit sa dengang, mange år etter hans «bedrifter» i mai 68: «Det franske folk eksisterer ikke; og selve tanken om et folk eksisterer ikke.» Vi leser her mai 68s mest vaskeekte arv, i denne villede, uttenkte og innførte destruktivitet hos individer, familier, folk og nasjoner. Denne autoritetshatende nihilisme blomstrer og sprer seg under vingene på en totalitær universalisme, nedarvet fra marxismen og ført i ekteskap med markedsliberalismen, og som ikke har annet for øye enn å se offerets blod renne fra det til enhver tid omdefinerte proletariatets alter, en blodtørstighet som først og fremst er rettet mot de europeiske folk, for nemlig deres blod skal fukte jorden hvorpå den nye og blandede menneskerase skal blomstre.

Det er lang tid siden mai 68 gikk av med seieren. Opprørerne har styrket sin makt og er establishment. En makt som utgir seg som den evige opposisjon. Og behandler sin opposisjon som konservative. Mens de konservative er dem selv. Men opprøret brygger opp og ulmer. Det er motsetningsfylt, sprengt i stykker og splittet. Manif pour tous [som ved to anledninger har samlet hundretusener mot homofilt ekteskap og kunstig befruktning] står mot homofilt ekteskap. Det er lys på horisonten for en identitetsbevisst katolisisme, som har forstått islam. Men det er også i forstedene et ofte svært aggressivt islamsk patriarkat, som lever som en motsetning til det øvrige samfunnets feminisme. Det vokser også frem, om så de selv ikke har forstått seg på det, en gryende nypuritanisme fra feminismen, som i kvinnerettighetenes navn rammer sekstiåtternes sedvanlige libertinske hedonisme, om man finner dem som filmprodusenter, fotografer eller som politikere. Det er til slutt kun i øst av Europa at man finner en allianse av folk som forstår å hegne om hva godt de har på samme tid som de forsvarer det nasjonale fellesskap og sine kristne røtter.

Men ikke alle av disse opprørene vil være i stand til å hevde seg. De er ofte antinomiske, og selv innbyrdes fiendske. De er alle produkter av samfunnsoppløsningen i kjølvannet og forlengelse av mai 68, av alle de vestlige identitetene – individuelle, familiære, religiøse og nasjonale.

På ruinene av mai 68, skal vi være nødt for å rekonstruere.

 

 

Etter Odin Fredrik Rustads oversettelse.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.