Kommentar

Av Sigurd Skirbekk

Innledning

Da jeg var tilstede på møtet i Humanismens Hus tidligere i høst og så ut over forsamlingen, lurte jeg på hva som var fellestrekket ved alle som var tilstede. Jeg kan heller ikke si at innleggene på møtet ga noe helt klart svar på dette spørsmålet.
Men det virket i alle fall som om mange mennesker hadde behov for et forum der de kunne diskutere prinsipielt om viktige samtidige spørsmål, uten å måtte stå til regnskap for organisasjoner med et bestemt ideologisk formål og uten å behøve å forholde seg til en pressedebatt preget av emosjonelle enkeltsaker, partikulære interessegrupper og et kulturliv der kritisk øyensynlig betyr anklagende beskyldninger om manglende demokratisk holdning hos alle som avviker fra det som til enhver tid er ansett som politisk korrekt.

Dette er i alle fall det bakteppet som fikk meg til å si ja til Hans Rustad da han ringte meg og spurte om jeg ville innlede om noe av det som jeg har drevet med i senere tid.

Sensur og «politisk korrekthet»

Og hva er det jeg har drevet med? Jo, jeg har i min pensjonisttilværelse skrevet et bokmanuskript med tittel «Velferdstat og nasjonalstat. En fortiet sammenheng», der jeg forsøker å vise at et identitetsmønster som særlig har vært utbredt på venstresiden i norsk politisk debatt – at en skal være for en omfattende og dyr velferdstat, men samtidig mot alle former for «nasjonalisme» – dette holder ikke i lengden. Sosialpolitisk solidaritet mellom sørlendinger og nordlendinger, mellom folk som ikke kjenner hverandre personlig, er bare mulig dersom de har en sterk nasjonal felles identitet.

Dette betyr ikke at alle former for «nasjonalisme» bare er av det gode. Men det betyr at vi kommer ingen vei ved å tabubelegge de funksjoner som nasjonalismen har tjent. – Det var dette jeg skrev et 130 siders bokmanuskript om, et manuskript som i nordisk sammenheng vel ligger nærmest danske Ralf Pittelkows bok Forsvar for nationalstaten, som i Danmark gikk i 4000 eksemplarer og nytt opplag allerede utgivelsesåret. – Jeg sendte mitt bokmanuskript til Universitetsforlaget og fikk til svar fra forlagsredaktøren for samfunnsvitenskap at «dette har vært uvanlig interessant og tankevekkende lesning», og «et velskrevne og faglig solide manus» Men «vi må takke nei til tilbudet om utgivelse av VELFERDSTAT OG NASJONALSTAT. En fortiet sammenheng. Grunnen til avslaget er at vi ikke finner et tilstrekkelig marked for boka». – Det skulle altså ikke være mulig å finne tusen lesere i Norge for en tematikk som første året solgte i fire tusen i Danmark- Jeg er ikke særlig i tvil når jeg sier: Dette er et eksempel på politisk sensur. Ralf Pittelkow har uttalt at han er sjokkert.

Jeg er heller ikke i tvil om at vi i vårt samfunn kan finne flere eksempler på politisk sensur innenfor nasjonalitetsproblematikken. Spørsmålet er heller hva det er ved det jeg har skrevet og satt fingeren på, som av noen oppfattes som så provoserende at medietilgangen blir forsøkt vanskeliggjort.

Det er for øvrig ikke bare jeg som har tøtsjet et tabuområde i seinere tid når vi har kommet inn på nasjonalitet og spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Formannen i språkrådet Sylfest Lomheim fikk gjennomgå da han mente at språkrådet burde godkjenne vanlig norsk språkbruk, der det skilles mellom innvandrere med norsk statsborgerskap og «etniske nordmenn». Politisk korrekte journalister og sosialantropologer var da straks på banen og fortalte at det var uttrykk for ideologi og politikk å godkjenne ord som ikke virket inkluderende, som gjorde forskjell på «vi» og «de». Folk fra presse, kulturliv og forsknings-institusjoner var straks på banen og uttalte med stor suffisanse at alle som hadde bodd i Norge en tid og som ville kalle seg norsk, var like norsk som andre; i alle fall dersom de hadde fått papirer på at de var norske statsborgere. Motsetningen skulle liksom være et statisk nasjonalitetsbegrep basert bare på tilskrevne egenskaper, med påstander om at Sylfest Lomheim skulle ha sagt at folk med utenlandske forelde aldri kunne bli norsk. Det kan være at han i første omgang hadde uttalt seg uforsiktig. Uttalelsene hans ga i alle fall motstanderne et lett spill med å omtale nasjonalitet bare som et spørsmål om personlig identitet, og om toleranse for det prinsipp at alle mennesker måtte kunne bestemme sin egen identitet.

Språk er et sosialt fenomen; en sosial identitet blir ikke befestet uten at kollektivet anerkjenner en subjektiv identitet. Her kunne Språkrådet stått på solid sosiologisk grunn, men nok kommet i motsetning til visse former for postmodernistisk konstruktivisme og sikkert i motsetning til en politisk ideologi som har satset på integrering gjennom en videst mulig inkludering,. Mange ville også utvilsomt hatt fordeler av at hele nasjonalitetsspørsmålet ble tabubelagt gjennom latterliggjøring, moralistisk fordømmelse og sensur av brysom opposisjon.

Jeg har som nevnt arbeidet en del med nasjonalitetspørsmålet, og ble i denne forbindelse oppringt av NRK, men da de forsto at jeg ikke hadde politisk riktige meninger, ble intervjuet med meg droppet. Jeg ville ellers ha framført tre prinsipper om språklig definering av «nordmann»: 1) Begrepet er sosialt, avhengig av bruk og kollektiv tillit, ikke noe hver enkelt kan subjektivt velge. 2) Begrepet kan teoretisk defineres både vidt og smalt. 3) Jo flere vi vil inkludere under begrepet, dess mindre får folk felles og dess mindre moralsk sammenbindende blir det mellom dem. – Dette kunne tilsier en funksjonell differensiering, ordet «nordmann» har forskjellig betydning i forskjellige sammenhenger. Til daglig kunne det være snakk om en balanse mellom det altfor omfattende og det alt for eksklusive.


Den tysk-franske striden om nasjonsforståelsen

Striden om nasjonalitetsbegrepet er ikke av ny dato, og den er ikke spesielt norsk. I moderne forstand kan vi si at begrepsstriden begynner på 1700-tallet, i diskusjonen om hva som skulle være det sammenbindende kjennetegn ved forskjellige nasjoner. Den franske oppfatningen gikk ut på at nasjonen skulle forstås som et rettighetsfellesskap, de som sluttet seg til den revolusjonære oppfatning om la Nation – i en strid med konge og kirke – de stilte alle med like lovbestemte rettigheter, og også like forpliktelser til lovlydighet, skattebetaling og deltakelse i folkearmeen. (På norsk har Øyvind Østerud skrevet oversiktlig om dette.) Den tyske oppfatningen, i stor grad preget av tenkere som Herder og Fichte, gikk ut på at nasjonen var en politisk ramme om et folk, en volksgeist, med nasjonalspråket som viktigste uttrykk. Folket kunne forøvrig forklares både kulturelt, politisk, religiøst og dels etnisk. Den franske og den tyske oppfatningen av folk har vært parallellført med et par greske ord for folk, demos og etnos, noen sier lakos. – På engelsk side finnes mange oversikter over disse tradisjonene, skrevet av kjente folk som John Stuart Mill og Anthony Smith.

Tyskere og franskmenn klarte ikke på 1800-tallet å bli enige seg i mellom om hva som var den riktige forståelsen av nasjonalitet. Den politiske striden om Elsass/Lothringen eller Alsace/Lorraine skulle forstås som tyske eller som fransk hadde sine akademiske talsmenn i den tyske historieprofessoren M. Mommsen og den franske sosiologen Fustel de Coulanges. Men i stedet for å bli enige om at vi her sto overfor forskjellige definisjoner med hver sine forutsetninger, kom de hver på sin måte til å støtte Bismarck og Napoleon II, og å bidra til en blodig krig på 1870-tallet.

Jeg skal ikke her holde en historieforelesning. Bare minne om det alle her vet, at tyskerne på 1930-tallet bygde opp en nasjonalisme uten særlig korrigerende rettslige perspektiver. På 1940-tallet gikk denne nasjonalismen over i en imperialisme, der mye av motivasjonsgrunnlaget var en oppfatninger om egen overlegenhet på et rasemessig grunnlag heller enn en oppfatning om nasjonene som utgangpunkt for statsdanne på et historisk-kulturelt grunnlag.

Både den tyske historikeren Peter Alter og den engelske historikeren Anthony D. Smith har framholdt at Hitlers politikk på 1940-tallet ikke bør kalles nasjonalistisk, men imperialistisk. Nasjonalisme er her blitt forstått som et program for at de stater fungere best der kulturelle og politiske grenser faller mest mulig sammen.

Det kunne i den forbindelse trekkes fram mange negative trekk ved stater som ikke har hatt en sterk nasjonal felleskultur. Slike stater kan bli avhengige av en truende fiende for å holde sammen, eller av en diktatorisk sentralmakt. På et møte i Prosalong ble det nylig holdt et foredrag om korrupsjonskulturen i et Italia, et land med mye kultur, men med lite moralbindende felleskultur. Italia er ellers kjent som det landet som først valgte en fascistisk diktator for å få orden på statsstyret. Slike diktatorer behøver ikke å være høyreorienterte. Jeg kunne her nevne Fridtjof Frank Gundersens karakteristikk av Jugoslavia i Jyllandsposten for noen år side: Titos Jugoslavia er et land bestående av fem folk, fire språk, tre religioner, to alfabeter og på tross av dette, eller nettopp derfor: ett parti. – Da dette partiet gikk i oppløsning, gikk også føderasjonen i oppløsning.

Men på tross av alt som taler for det nasjonale program – og da ikke minst på grunn av erfaringene fra annen verdenskrig, der russere og franskmenn, hollendere og nordmenn oppfattet sin motstandskamp som en nasjonal frigjøringskamp mot imperialistiske inntrengere – så er har utviklingen i media, kulturliv, politikk og næringsliv i senere år gått i en annen retning. Her er «nasjonalisme» blitt et tabu-ord, noe som fredselskende og progressive folk bør være imot.

Det problematiske ved den substansielle nasjonsforståelse

Det er ikke til å komme fra at den eller de substansielle former for nasjonsforståelse kan innebære problemer, ikke minst i en globalisert verden. Nasjonalitet blir en organisering på et mellomnivå mellom det familiært/lokale og det globale. Ikke alle funksjoner og heller ikke all identitet og lojalitet kan legges på det nasjonale. Men det betyr ikke at det nasjonale nå er blitt uten funksjoner, eller at en overnasjonal orientering kan overta alle nasjonens funksjoner.

En nasjon er en politisk enhet som gjerne er historisk framvokst innenfor en større sivilisatorisk enhet. Lenge ble det gjort et stor nummer av at det nasjonale kunne virke provinsielt og kunne stenge for det sivilisatoriske – det norske stengte for det europeiske, ble det påstått. Dette er det forholdsvis lett å tilbakevise på prinsipielt grunnlag. Allerede Garborg skrev om at det var mulig å være jærbu, nordmann og europear.

I dag er det først og fremst de substansielle og de formale nasjonsoppfatningene som står mot hverandre. Mange framhever her de problematiske sider ved en substansiell nasjonsforståelse, men fortier problemene med den formale nasjonsforståelsen.

Det er særlig Hitler som framheves som skrekkeksemplet på en substansiell nasjonsforståelse, som på 30-tallets Tyskland fikk en sterk rasistisk begrunnelse og som så gled over i en imperialisme på 1940-tallet. Mange tenker seg også at alle skiller mellom «vi» og «de» er noe som fører til en etnisk inndeling, med assosiasjoner til rasisme, og til den form for nazisme som førte til Holocaust. – Jeg har for øvrig argumentert mot holdbarheten av leddene i denne anti-nasjonale assosiasjonsrekka i boka Gode- Formål Gale Følger. Sosiologer kan argumenter for at ingen samfunnsdannelser kommer utenom diskriminerende skiller mellom vi og de, heller ikke moderne differensierte stater gjør det. Det nye er heller at vi har fått flere vi-dannelser enn tidligere, og at vi vet at de som vi er «de» med i dag, kan vi være et «vi» med i morgen. Derfor nøyer vi oss med svenskevitser heller enn med fiendtlige markeringer.

Det kan ellers være grunn til å minne om at den norske motstandkampen mot Hitler-styret hadde en sterk nasjonal motivering, og den var substansielt begrunnet. I 1946 gav den norske historikeren Arne Bergsgård ut boka Nasjonaliteten i europeisk historie, som skulle vise forskjellen på norsk og demokratisk nasjonalforståelse og den form for nasjonalisme som nazistene hadde propagandert for.

Bergsgård trakk fram fem dimensjoner som har vært med på å konstituere et nasjonalt fellesskap: •Målet eller språket. •Tro og religiøs tilhørighet. • Ætt og tilknytning til foregående og kommende generasjoner. • Identifikasjon med landet /fedrelandet. • Tilhørighet med en felles politisk historie .

Det er her grunn til å understreke at Bergsgård ikke levde i en postmodernistisk periode, der alt blir forsøkt redusert til individuelle forestillinger og identitetsmønstre. Det var de historisk framvokste kollektive strukturene Bergsgård var opptatt av. Nasjonalitet har å gjøre med forutsetninger for et moralsk fellesskap, og med lojalitet og tillit mellom folk på et høyere nivå enn familie, slekt og vennskap.

En substansiell nasjonsforståelsen er en forutsetning for at begrepet «et folk» skal få moralsk appell – og å muliggjøre et «folkestyre» gjennom representative organer Ikke alle statsdannelser har disse forutsetningene. Så har da heller ikke alle stater vist seg like velegnet til å bli velfungerende demokratier.

Det kulturelt substansielle kan som nevnt legge grunnlaget for et felleskap, men også for noe som skiller et folk fra andre folk. I dette ligger en viss ekskludering. Dette ble tidligere sett som naturlig og funksjonelt, Utvikling er basert på utvelgelse av funksjonelle enheter framfor mindre funksjonelle. Men dette kan støte an mot oppfatninger om at alle individer er like. Og, framfor alt, det vil støte an mot forestillingen om at vi gjør et fellesskap sterkt ved å være mest mulig inkluderende.

Folk som tror at toleranse er en oppskrift som kan løse alle kulturkonflikter, må operere med et nokså overfladisk kulturbegrep for å få dette til å virke troverdig. Ordspillet om at mennesker har føtter og ikke røtter er en lettvint talemåte for å komme utenom kulturproblematikken

Likefullt, dersom det substansielle defineres ensidig etnisk – som noe naturgitt, men ikke nødvendigvis rase-bestemt – så kan mange utvilsomt føle at de har få muligheter til å komme innenfor. En hovedinnvending mot den substansielle nasjonsforståelse er at den kan lett leder til forskjellige former for ekskludering av både innvandrere og avvikende innfødte.

Men også en betoning av de kulturelle sider ved en substansiell nasjonsforståelse kan innby til en hierarkisering av folk, etter hvor nær de lever opp til idealet for det kuturelt nasjonale. Samtidig kan en slik hierarkisering virke som et moralsk insitament for å strekke seg etter moralske mål. USA har i høy gard vært basert på en slik forskjellsbehandling, ikke minst gjennom sin bruk av bindestreks-amerikaner, og også gjennom en hierarkisering av ulike nasjonsgrupper som må ordne opp for å bli akseptert – jfr. presset på irsk-amerikanere og italiensk-amerikanerne, to som grupper som har lykkes i å bli integrerte. Amerikanerne kan ha atskillig å lære europeerne når det gjelder bruken av bindestreks-borgere i en integreringspreosess.

Dysfunksjonell etterkrigsutvikling

Den substansielle nasjonsforståelsen er ikke uproblematisk. Likevel vil det være min påstand at vi ikke kommer utenom en substansiell nasjonsforståelse og en lojalitet mot substansielle idealer. Problemene med alternativet, den rent formale forståelse, kan på sikt vise seg å være mye større. Det er her jeg antar at jeg har buttet mot det som mange mener at samfunnsforskerne i våre dager skal si.

I etterkrigsperioden, i alle fall etter 1950-tallet, har den nasjonsoppfatning som står fjernest fra den tyske, nemlig den franske tradisjon, blitt ansett som mest demokratisk patent. Dette ser vi ikke minst hos en skyldbetynget forfatter som Jürgen Habermas, som ville erstatte tradisjonell nasjonal lojalitet med det han kalte for en «forfatningspatriotisme». Men om han dermed unngikk visse typer av problemer, så fikk han til gjengjeld mange nye. En nasjonal lojalitet som begrenser seg til en viss lojalitet med en grunnlov, er ikke særlig sterkt som et emosjonelt og moralsk mobiliseringsgrunnlag. Et formalt begrep om nasjonalitet – «uavhengig av etnisitet, religion og kultur», som det så flott heter – viker unna for utfordringene med det moralske mobiliseringsgrunnlaget i moderne storsamfunn.

Det er ikke bare den sosiale kollektivfølelsen som blir for svak i samfunn som ensidig definerer4 seg på formale premisser. Den formale nasjonsforståelsen tilbyr heller ikke noe funksjonelt alternativ til en historiek identifikasjonen, mellom egen person og et fellesskap som peker ut over ens eget liv, en identifikasjon med fortidige generasjoner og en forpliktelse overfor livsgrunnlaget til kommende generasjoner. Dette siste er i senere tid vært uthevet av engelske Steven Grosby i hans introduksjonsbok fra Oxford om «Nationalism». På norsk har Kåre Lunden framholdt dette i flere tekster.

Innvendingen mot det formale nasjonsbegrep er altså ikke først og fremst av lingvistisk art – ordet «nasjon» kommer av latisk natio som betyr fødsel og som så er avledet til fellesskap i opphav. Den alvorligste innvending er at det funker for dårlig, både som moralsk felleskap for de etablerte og som insitament for integrering av nykommere.

Forsøkene på å redusere kultur til individuelle opplevelsestilbud og å gjøre nasjonstilknytning til et spørsmål om å tolerere en eller flere subjektive identiteter, de går utenom problematikken omkring identitet som et sosialt fenomen med en samfunnsmessig funksjon. Flere og flere har begynt å se at dette er korttenkt. I Tyskland er toleransepolitikken for det multikulturelle samfunn etter hvert blitt latterliggjort som naiv «multi-kulti». Også i Holland og Frankrike har skepsisen mot det flerkulturelle samfunn økt i senere år. Franskmennene har riktignok på det ideologisk plan hatt mange forsvarere for det syn at deres integrasjons- og assimilasjonspolitikk har vært vellykket, i den forstand at folk med ulik etnisk og religiøs bakgrunn snakker fransk og identifiserer seg som franskmenn. Men opptøyene i franske drabantbyer i år og i fjor tyder på at dette er mer ønsketenkning enn realiteter.

Det gis for øvrig flere definisjoner av det formale nasjonsbegrepet. En type teorier tok som nevnt utgangspunkt i tenkningen forut for den franske revolusjon, der nasjon var definert som et rettighetsfellesskap. Nedarvet kultur som ikke var rasjonelt begrunnet, ble her definert ut som fordommer. Resultatet ble en svakt moralsk motstand mot det bøllevelde som utover 1790-tallet endte i terror – les Victor Hugo. «1793». Deretter kom Napoleon, diktatoren som skulle bringe orden, og imperialisten som skulle bringe ære. Resultatet ble kriger som endte i blodbad og fransk nederlag. Dette kunne illustrere prinsippet om en indre oppløsning av samfunn der et utilstrekkelig moralsk fellesskap blir søkt kompensert med ytre makt. – Denne erfaringen var for øvrig utgangpunktet for Emile Durkheims sosiologi, som handlet om at også moderne samfunn er avhengig av moral og normativt fellesskap

Andre har pekt på at formale rettighetssamfunn ikke vil klare seg i konkurransen med mer brutale og livdsdyktige samfunn. Norske erfaringer i 1940 kommer her inn i bildet, også vi måtte også bli «nasjonalister» før vi kunne være med å slå tyskerne! I våre dager kan det skrives om en muslimsk trussel, og da ikke bare på grunn av en aggressiv muslimsk ideologi, men vel så mye på grunn av forskjeller i fødselsrater blant folk i Europa og i Midtøsten. Mens kvinner fra de opprinnelige tolv EU-landene er beregnet å få bare 1,4 barn i gjennomsnitt – på tross for at deres primære ønsker ligger på mellom 2 og 3 – så får muslimske mødre 3 til 4 barn i store deler av Europa.

I Midt-Østen og i Afrika ligger tallene enda høyere. I Jemen får kvinnene 8 barn i gjennomsnitt, ifølge FNs demografiske kontor. Det kunne ellers vise til femten land i Afrika og Vest-Asia der barnetallet ligger på over 6 pr kvinne i gjennomsnitt. Av hundre barn som blir født inn i denne verden i dag, fødes 57 i Asia, 26 i Afrika, 9 i Latin-Amerika, 5 i Europa, 3 i Nord-Amerika og 1 i Oseania, ifølge tall fra FN, gjengitt i den franske avisen Liberation.

Det er flere som har skrevet om dagens Europa som en moralsk svak enhet som ikke klarer konkurransen med folk fra andre sivilisasjoner, som kan forventes å gradvis ville overta Europa og å prege det i sitt bilde. Ikke bare Oriana Fallaci, men også hennes påståtte motstander – paven – har skrevet om dette. Jfr. Joseph Ratzinger og Marcello Pera: Without Roots .The West, Relativism, Christianity, Islam.

En omfattende islamisering av Europa legger likevel et stykke fram i tid. I nært perspektiv er det noe annet vi bør se nærmere på , og å se i sammenheng med nettopp den formale tilsidesettingen av substansielle begreper om norsk nasjon og europeisk sivilisasjon – og det er presset mot det «politisk korrekte».

Felles kultur – politisk pluralisme vs
flerkulturelt samfunn – politisk korrekthet
Tradisjonelt, det vil si inntil 1960- 70-tallet en gang, ble vestlige demokratier framholdt som bærere av stolte nasjonale tradisjoner og med en felles europeisk sivilisasjon, som riktignok hadde drevet med mye imperialisme, utbytting og slavehandel i før-demokratisk tid, men som likevel alt i alt var det beste menneskeheten hadde frambragt av moderne sivilisasjon.

Alle nordmenn ble forventet å feire jul og syttende mai på bestemte måter. Og om ikke alle la det samme i feiringen, så var det anerkjent at feiringen sto for noe substansielt, som noen hadde mer innsikt i enn andre. Liknende ting kunne sies om forholdet til norsk språk.

Oppfatningen var at det foreligger bestemte kulturtradisjoner som alle som kaller seg nordmenn må forholde seg til. Derimot var det ikke meningen at alle skulle mene det samme om politikk, som kunne ses som et partikulært og interessebestemt anliggende, og der det kunne være en fordel å ha et arsenal av forskjellige fortolkningstradisjoner til å forså og møte ulike utfordringer.

Politikken var pluralistisk, i alle fall i prinsippet. Staten støttet ulike partier, og mange forskjellige aviser. Også forskjellige forskningsinstitusjoner, som ivaretok varierende vinklinger, ble sett som en styrke ved vår kultur. Politikken var instrumentell og variabel. Kulturen var noe felles og foreliggende, noe som alle var preget av og som alle burde lære seg å forholde seg til.

Dette er blitt mer og mindre snudd på hodet i seinere tid. Nå blir kultur oppfattet som noe individuelt valg, som opplevelsestilbud som dels staten og dels det private markedet skal sørge for at er mest mulig variert. Kunst kan bli sett som overraskende formgivning. som enhver kan legge den mening han vil i. Samtidig framhodes det at alle mennesker er like, «uavhengig av tro, kultur, og etnisitet».

Kulturlivet snakker strengt og moralistisk om forskjellige former for totalitære trusler, men uten å balansere sine trusselbilder med anomiske utfordringer. Samfunnet blir sett som en sum av individer som konkurrerer om å framføre egne krav som mer berettiget enn andre. Folkevalgt politikk er langt på vei blitt en administrering av sytende grupper mer enn en styring av samfunnet.

I denne forvandlingen skjer det noe med den demokratiske frihet. Vi ender ikke i anarkiet, i alle fall ikke foreløpig. Vi viker tilbake for prinsipper som «hver mann sin religion, sin etikk og sine trafikkregler». Noe må være felles og likt, det mener til og med Thomas Hylland Eriksen. Men hva er så fellesskapets grunnlag i denne type samfunn? Det er her vi finner presset mot det politisk korrekt: Privat kan du mene og tro hva du vil, men offentlig skal du bekjenne deg til et bestemt sett av politisk riktige meninger. Det «politisk korrekte» betyr ikke lenger bare en hensynsfull språkbruk – som «innsatt» for «fange» – det er blitt et arsenal av riktige meninger. Og disse meninger skal ikke betviles, det ville være uttrykk for «grums». Vi skal bare slutte opp om det politisk korrekte, selv der dette ikke er begrunnet, og der vi kunne analysere oss til en rekke gale følger av de gode formål.

Alle som ikke vil tilhøre grumset, må være for demokratiet, og ikke bare demokrati i betydning respekt for flertallsoppfatninger, men et bestemt sett av meninger – blant sentrale mediekommentatorer omtales f.eks. Frp som et uttrykk for udemokratisk populisme, selv når partiet sier noe fornuftig og over 30 pst av den voksne befolkning sier at de vil slutte opp om partiet. Det kunne for eksempel gis bedre argumenter for dette partiets forslag om å utvikle en norsk litterær kanon i integrasjonens tjeneste enn hva de øvrige partier ville være i stand til å hoste opp av motforestillinger.

Norsk presse er nokså ensartet når det gjelder kulturforståelse. Vi har for eksempel ikke en eneste konsekvent kulturkonservativ dagsavis i Norge. Presse og kringkasting er preget av et bestemt sett av liberal-radikale meninger, som oppfattes som de patent demokratiske. Koblingen fritt demokrati og fritt marked er gjennomgående. Få har lest Amy Chuas bok World on fire : how exporting free market democracy breeds ethnic hatred and global instability.

Alle politisk korrekte må være for menneskerettene, og da ikke bare forstått som visse felles minimumsnormer over nasjonale og sivilisatoriske kulturforskjeller. Det er de tretti artiklene i FN-erklæringen av 1948, med tillegg, som skal oppfattes som universelle og udiskutable. – Dette til tross for at alles rett til å få så mange barn de vil, eller blir påtvunget til å ville, og alles rett til en levestandard etter sine behov, eller etter det reklame og kjøpepress definerer som «behov» – dette vil føre til både demografiske og økologiske kriser, som denne klode ikke kan bære over lengre tid.

Det liberale samfunn, med premisser om frihet som frigjøring fra forpliktelse vi ikke selv liker, kan få vansker med å hanskers med en gradvis moralsk utvanning i moderne samfunn. Det er ikke bare mange innvandrere som i denne forbindelse viser mindre moralsk lojalitet med skattemyndigheter og andre representanter for fellesskapet. Antall registrerte lovbrudd har økt jevnt og trutt med seks hundre prosent fra 1960 og til 2005, i følge politiet. Det later ikke til at vi klarer ikke å utvikle livsformer tilpasset et begrenset ressursgrunnlag. Vi vil heller produser og konsumere så langt økonomi og teknologi gir oss muligheter til det. Når vi ikke klarer å stille egne rekrutter til denne virksomheten, baserer vi oss på import av innvandrere, fortrinnsvis som «braindraining» fra U-land, som dermed får store vansker med å komme ut av fattigdomsfella. Vi tar imot mange innvandrere, men vi klarer bare delvis å gjøre dem til en del av våre samfunn, I stedet får vi parallellsamfunn i større byer. Her er det grunn til å merke seg at det er de liberale verdier, heller enn de tradisjonelle, som får mange innvandrere til å vende oss rygge, (Jfr. Meic Pearse: Why the Rest Hates the West)

I min bok Velferdstat og Nasjonalstat peker jeg på flere grunner til at en antinasjonal kultur ikke vil klare å opprettholde en adekvat moral til å møte de utfordringer den står overfor på et litt lengre sikt. – Jeg antar at det er dette som har falt forleggere og andre i maktposisjoner tungt for brystet, i og med at jeg gir leserne premisser som kan brukes til å underminere de virkelighetsbilder som disse ha bygd sin makt og sin prestisje på.

Men, det er også en mulighet til at det er et kapittel, der jeg viser at de ti vanligste antinasjonale argumenter i vår tids mediebilde ikke står til pålydende, som har vært anstøtelig. Men det vil her føre for langt å diskutere dette nærmere.

«Selskapet for ytringsfrihet» – 16.11. 2006