Kommentar

De gule vestene har vakt til live en revolusjonær tradisjon i Frankrike. Protestene springer ut av en genuin frustrasjon over ikke å bli hørt. Maktdemonstrasjoner, som her med vannkanoner i Paris lørdag 12. januar, virker bare kontraproduktivt. Foto: Christian Hartmann/Reuters/Scanpix

Politiske makthavere i Vest-Europa overgår hverandre i fordømmelse av nasjonalisme. Den skal være forkastelig per definisjon, identisk med aggressiv sjåvinisme. Ifølge president Macron er den det motsatte av patriotisme – et fantastisk eksempel på orwellsk nytale. Her i landet er fordømmelsen ennå famlende, som når noen litt forsinket oppdager en internasjonal mote og ikke riktig vet hvordan man skal forholde seg. Så sent som ved EU-avstemningen i 1994 var motstand mot medlemskap åpent nasjonalistisk – det lar seg ikke bortdefinere. Det gjaldt å verne om sjølråderetten. I mellomtiden har mange lært at slikt sier man ikke høyt. Det må omskrives.

Spørsmålet i dag er ikke: Hvorfor nasjonalisme? Det er fordømmelse av nasjonalisme som må belyses. Mange slags faktorer kan trekkes inn, flere spesifikke for enkelte land. Her vil jeg fremheve noen av de mer allmenne, som jeg antar er viktige. EU står sentralt, men det er så velkjent at vekten legges andre steder.

Kort om den historiske rammen. Moderne nasjonalisme er primært anti-imperialisme. Mer eller mindre vellykte stater i Nord- og Sør Amerika, Asia og Afrika oppsto etter frigjøring fra de europeiske imperiene. Mer eller mindre vellykte stater etterfulgte Habsburg-imperiet i Europa. Den sterke norske nasjonalismen ble utviklet i frigjøring fra nabostater. Følgelig ble nasjonalisme inntil nylig sett som en historisk frigjørende kraft.

Faktor nr. 1: Vestlige nasjoners historiske skyld. Lidenskapelig kritikk av den vestlige sivilisasjon sto høyt på den intellektuelle dagsorden i siste halvdel av forrige århundre. Den aktuelle oppfølging er kunsten å erklære seg skyldig. Dette er velkjent, så det holder å minne om formelen: Vi er ikke flinke nok til … Nasjonen fremstilles som et stadig sviktende «vi». Vi må slutte å være som troll, seg selv nok. Det innebærer at vi må innordne oss. Tyskland har gjort en dyd av det. Tysk identitet skal være underordnet europeisk identitet, noe tysk elite presenterer som et innlysende forbilde. Alle land i Europa må følge opp, for alternativet er … En episode illustrerer hvor skjør løsningen er, også internt. I en stor demonstrasjon mot rasisme i Berlin 13. oktober i fjor bar en demonstrant det tyske flagget. I et intervju forklarte han at flagget for ham var et symbol på grunnlov og liberalt demokrati. Han ble intervjuet fordi andre i demonstrasjonen rev det fra ham og kalte ham nazi. For dem er nasjonens flagg et høyreekstremt symbol (Der Spiegel 17. oktober 2018: Ist schwarz-rot-gold okay?). Rapporten konkluderer at nasjonens flagg tross alt er okay. Såpass må man tåle.

Nazismen appellerte til tysk nasjonalisme, men var ikke dermed en litt spesiell nasjonalisme-variant. Nazi-regimet var imperialistisk og dets morderiske karakter sprang ut av ideer om andres folks mindreverd eller ikke-menneskelighet. Å se dette som en variant av nasjonalisme innebærer en grotesk alminneliggjøring.

Anti-nasjonalister har sjelden problemer med å anerkjenner nasjonalisme utenom den vestlige verden. Der har den beholdt noe av sin anti-imperiale glans. Også den skotske nasjonalismen er fredet her til lands. Fordi den søker uavhengighet fra imperiale England? Det rimer ikke, for skottene var overrepresentert i imperiets administrasjon. Det var britisk, ikke engelsk. Men vi sympatiserer umiddelbart med en mindre part i en union.

Det finnes mye nasjonalisme utenom den vestlige verden, men finnes anti-nasjonalisme der? Det som utvilsomt finnes, er separatistbevegelser og urfolks kamp for å få sine rettigheter anerkjent. Handler det da om nasjonal frigjøring? Noen vil vel umiddelbart si ja, selvsagt! Det ville være en levning fra nasjonalismens gylne tider. I mange tilfeller er det umulig å komme frem til et svar som er både entydig og veloverveid.

Faktor nr. 2. Nasjonale minoriteter i nasjonalstaten. Utviklingen i det multinasjonale Habsburg-imperiet er en viktig grunn til at 1800-tallet kalles nasjonalismens århundre. Nasjonale minoriteter har alltid eksistert i store stater, men problemet ble akutt i Habsburgs ruiner, for nå hadde president Woodrow Wilson erklært nasjonenes selvbestemmelsesrett. Hva så med de nasjonale minoritetene i de nye nasjonalstatene? Blir de per definisjon holdt nede? Bør de ha særrettigheter, i så fall hvilke? En stor slavisk stat virket lenge solid. Bare eksperter på Jugoslavia visste hvor skjør statsdannelsen var. Viser den blodige oppløsningen på 90-tallet at nasjonalisme typisk er aggressiv? Nei, den indikerer at en politisk ideologi – i dette tilfellet Titos variant av kommunisme – ikke kan holde en nasjon sammen.

Faktor nr. 3. Nasjonen som en historisk konstruksjon. Finnes nasjonen forut for kampen for den selvstendige nasjonalstaten? Er den ikke heller en konstruksjon skapt i den kampen? Hvor mange gamle tradisjoner er ikke oppfunnet i moderne tid? Slike spørsmål er ikke tatt ut av luften. I nasjonalismens århundre ble det i flere land skrevet historiske verker med sikte på å styrke nasjonal selvbevissthet. Datidens historikere så få eller ingen konflikter mellom vitenskapelighet og nasjonsbygging. Da ligger det an til at ubehagelige fakta nedtones eller forties. Et innflytelsesrikt verk i Norge var Ernst Sars’ «Udsigt over den norske historie», 4 bd., 1873–1891. Sars argumenterte for at et svakt norsk aristokrati førte til statens undergang, noe som la til rette for den frie norske bonde som bærer av demokratisk sinnelag gjennom århundrer. Det er en velkjent teori, men er dette en historisk treffende beskrivelse av norske bønder? Kanskje heller en oppbyggelig fortelling inspirert av Wergeland, Bjørnson og andre diktere? Her ligger det an til anti-nasjonalisme av den mer akademiske sorten, dekonstruksjon av etablerte enheter og strukturer.

EU skal nevnes som faktor nr. 4. I likhet med fortidens imperier motarbeider unionen all nasjonalisme, selvsagt. Fellesvalutaen ble innført for å tvinge frem stadig dypere integrasjon. Helmut Kohl brukte selv ordet «zwingen» i et senere intervju. Han så det som nødvendig fordi krigsgenerasjonen døde ut. Hva skulle hindre at europeere falt tilbake til nasjonalisme når de manglet personlige minner om krigens gru? Jo, euroen. For noen år siden så det ut til at tvangsmiddelet skulle gi EU banesåret. Det kan komme til å se slik ut igjen. Banesåret kan også komme fra prinsippene om fri bevegelighet. De medfører blant annet at rike land, med gode lønninger, tiltrekker seg kvalifisert arbeidskraft. Når fri flyt fører til at de rike blir rikere, har unionen ikke innfridd forventningene og må følgelig intensivere kampen mot nasjonalisme. Johann Wolfgang von Goethe er ikke kjent som politisk tenker, men har formulert det ganske treffende: «Lovgivere eller revolusjonære som lover likhet og frihet samtidig, er fantaster eller sjarlataner.»

Faktor nr. 5. Mistenksomhet og påpasselighet. På 50-tallet lærte norske barn at de svarte i Afrika kalles «negre». Lærerstanden viste sterk motstand mot nazifisering under okkupasjonen og var neppe preget av rasisme. Kommer en eldre fyr i dag i skade for å bruke ordet neger, må han regne med å bli oppfattet som rasist. Han blir bedømt som om han levde i Mississippi og mener «nigger». Ordet «fedrelandskjærlighet» er heller ikke å anbefale. Fedrelandet var jo for ikke så lenge siden «blendahvitt». På den tiden var det greit, om enn litt komisk, å klage over at allting var bedre før. Det er stadig tillatt, men man skal vokte seg for å si noe som noen kan oppfatte … De som hevder at det går utmerket med «integreringen», innskjerper også at vi må være påpasselige, for all del ikke glemme at innvandrere må inkluderes! Vil man noen gang merke motsigelsen?

I den store franske revolusjon ble demokratiske idealer knyttet til patriotisme, dvs. fedrelandskjærlighet. Båndet mellom fedreland og demokrati ble styrket ved flere revolusjonære prosesser og hendelser på 1800-tallet, fremfor alt i 1848. Det holder ennå stand, men er under press også fra teoretisk hold. Noen politiske tenkere antar at det gamle båndet kan og bør erstattes av demokrati som er godt nok bundet til seg selv, dvs. en nasjon definert ved prinsipper. Det kalles forfatningspatriotisme. Teorien om en rent prinsipiell stat fremmes av tyske filosofer. Så når en fransk president erklærer at patriotisme er det motsatte av nasjonalisme, er EUs tysk-franske akse tydelig markert. EU vil ikke klare å skape demokratisk oppslutning om en slike forestillinger.

Man kan si at den reflekterte nasjonalismen alltid har vært reaksjonær, siden den stammer fra romantikkens reaksjon på opplysningen. Det stemmer, men det er lenge siden man kunne avvise noe bare ved å kalle det reaksjonært. Den som ennå tror at det nye alltid er bedre, kan ta en titt på monsteret som skal huse det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Bygningen ser ut til å bli et passende monument over anti-nasjonalismen.

Faktor nr. 6. En statusmarkering. Paul Colliers siste bok, «The Future of Capitalism», er allerede grundig omtalt av Øivind Østberg. Collier fremsetter en teori som er særlig relevant her. Kortfattet: Tiårene etter andre verdenskrig var sosialdemokratiets glanstid. I de seirende nasjoner fantes selvsagt stolthet over seieren, noe som styrket folks tillit til staten. Lønnsforskjellene var relativt små, og alt ærlig arbeid ble verdsatt. Det som da ble fremhevet, var nasjonal identitet. Arbeidets karakter betydde mindre for respekt og selvrespekt. (Det sies såpass generelt, og blir dermed diskutabelt.) Slik er det ikke lenger, for forutsetningene er annerledes. I dag er det stor forskjell både på lønninger og arbeidets prestisje. Vi har fått diverse eliter som knytter sin identitet og selvrespekt til god utdannelse og god lønn i høystatusjobbene. Nasjonalitet er mindre viktig for dem. Nasjonalitet kan de med «drittjobbene» – et uttrykk preget av en fremtredende norsk sosialdemokrat – være stolte av. Å markere seg som anti-nasjonalist er et signal om at man tilhører den nye overklassen, skriver Collier. Denne sosiologiske teorien virker nokså primitiv, men kaster lys over saken.

Når nasjonalismen blir stemplet som reaksjonær, følger det at den er dømt til å havne på den berømmelige skraphaugen: Enten vi liker det eller ikke vil økonomiens og teknologiens krefter komme til å sprenge nasjonen og dens stat. Dette er også en prognose om at demokratiets epoke nærmer seg slutten, for et liberalt demokrati uten en nasjonalstat er pur teori.

Morsmålet gjør fedrelandet unikt (legg merke til kjønnsbalansen!). Fortrolighet er mer enn bekjentskap. Et hjem er mer enn et oppholdssted. Språk er mer enn informasjon. Dette står sentralt i nasjonalistisk filosofi. I den frodige jungelen av gruppeidentiteter bygger mange på sammenfallende interesser og omfattende saklig enighet. Det gjelder ikke for nasjonal identitet. Nettopp derfor er den viktigst for demokratiet. Det er diktaturer som alltid må ha nasjonal enighet bekreftet. Et fellesskap med gjennomlevde konflikter og fredelig uenighet om mangt og meget later til å være en forutsetning for liberalt demokrati. Det forutsetter med andre ord tradisjoner som ingen «forfatningspatriotisme» kan erstatte. Det har masseinnvandringen tydeliggjort. Anti-nasjonalisme skulle vel legge til rette for slik innvandring, men har styrket motstanden mot den, slik EUs anti-nasjonalisme har styrket motstanden mot EU.

Så det skal bankes inn i oss at nasjonalisme er forkastelig, at en nasjonalist er en aggressiv sjåvinist. Propagandaen kunne møtes med en enkel spørreundersøkelse. Man får en indikasjon på hva slags nasjonalisme som er utbredt hvis folk svarer på to personlige spørsmål: Har ditt eget lands nasjonalsang en spesiell plass i hjertet? Synes du det er irriterende eller provoserende å høre andres?

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!