Huset til William Shakespeares (1564–1616) familie i Stratford-upon-Avon ble på 1800-tallet restaurert til en tidsriktig, mer enn to hundre år gammel stil. Det kan sies å ha vært reaksjonært, men var det egentlig galt? Foto: James Brooks / AP / NTB.

Hvem ønsker å bli kalt reaksjonær? Politiske partier skyr betegnelsen som pesten. Men ordet sier bare at det reageres på en tilstand i nåtiden og vises til et forbilde i fortiden. Da kommer det an på hvilken tilstand og hvilket forbilde det er tale om, og hvordan man tenker seg forbildet realisert under nye omstendigheter. Likevel skal det reaksjonære være prinsipielt forkastelig, hvorfor?

Den korte forklaringen er at fremskritt antas å være historiens tendens. Utvikling betyr fremskritt. Tilbakeslag kan forekomme, men de er midlertidige. De reaksjonære vil «skru tiden tilbake», dvs. annullere fremskrittet. De som ønsker det, må være folk som har mistet sine privilegier. Begrepet «reaksjonær» ble skapt i den franske revolusjon for å brennmerke revolusjonens fiender. Det første reaksjonære programmet var å gjeninnføre monarkiet, noe som faktisk skjedde etter Napoleon. På samme tid oppsto den såkalt «hellige allianse» mellom Østerrike, Preussen og Russland for å motarbeide den revolusjonære innflytelsen. Denne utvilsomt reaksjonære alliansen gjorde hva den kunne for å slå ned tendenser til demokrati i Europa. På slutten av 1800-tallet ble marxismen en selvsikker autoritet i spørsmålet om det reaksjonære, og stadig gjaldt det motstand mot revolusjonære fremskritt.

Også etter den engelske revolusjon og Cromwells styre ble monarkiet gjeninnført. Det skjedde i 1660, da det reaksjonære ennå ikke var et etablert politisk begrep. Ordet som ennå brukes om Charles II og hans regime, er «Restoration». Det er ikke negativt ladet. Hvem vil kalle det et tilbakeskritt å restaurere en vakker men forfallen bygning? Det er en modell som åpner opp for revurdering av andre forsøk på å «skru tiden tilbake».

Historiske fremskritt handler om vesentlig mer enn styreform og statsoverhode. En objektiv indikasjon på fremskritt i et samfunn er økt levealder. Og gjennomsnittlig levealder i Vesten har økt jevnt og trutt i mer enn 100 år, parallelt med økt industrialisering, gjennombrudd i medisin, mindre fattigdom og bedre hygiene. Bare drømmere kan ønske seg tilbake til jordbrukssamfunnet. Hvis noe slik blir forsøkt iverksatt med politisk makt, har resultatet vist seg å være grufullt. Pol Pots regime kan ha vært det mest reaksjonære noen gang. IS og andre radikale islamister vil tilbake til den ideelle livsform som ble etablert av Profeten selv. Slikt gjør det forståelig at det reaksjonære ikke har et strålende rykte.

Troen på fremskritt er utpreget moderne. I gresk-romersk oldtid fantes et annet syn: Menneskenes beste tid ligger langt bak oss, det har skjedd et stødig forfall. Det tidligste vitnesbyrd om denne visjonen i Europa finnes hos den greske dikter Hesiod (ca. 700 f.kr.) Ifølge ham var menneskehetens første tid en gullalder. Da levde vi i samvær med gudene, i dydig fred og lykke og uten slit, for moder jord ga av seg selv alt vi trengte. Så gikk det nedover, gjennom sølvalder og bronsealder til vi endte der vi nå er, i jernalderen, preget av sult, sykdom og krig. Forfallets avgjørende hendelse er klarere markert i oldtidens andre store fortelling om menneskehetens tidligste historie, den bibelske beretning om syndefall og utdrivelse fra paradis.

Politisk gjenopprettelse (restaurering) er ikke utpreget moderne. Octavian, senere kjent som Augustus, ville konsolidere riket etter borgerkrigen ved å innskjerpe gamle romerske dyder og styrke troen på gudene. Han ble landsfader, og etter sin død belønnet av Senatet med guddommelig status. Dette er et klassisk forbilde for en relativt fredelig reaksjonær politikk, som typisk er autoritær. Når en katastrofe har rammet, må gjenreisningsarbeid være det viktigste for landets ledere, og god moral må styrkes. Det er så ukontroversielt at man ikke kaller det reaksjonært – før moralen eventuelt blir kontroversiell.

Tanken om å gjenskape fortidens storhet forbindes gjerne med de «sterke menn». Motivet er sentralt i fascismen. For Mussolini var romerriket det opplagte, noe ambisiøse forbildet, mens den tyske nazismen var mer diffus på det punktet. Det tredje riket ble ikke tenkt som en gjenopprettelse av det første eller det andre. Vekten lå på den ariske rases gloriøse fremtid. Men begge bevegelser idealiserte fortidens sterke ledere, og ville knuse alt de så som dekadent kultur. De var ideologisk reaksjonære og teknologisk hypermoderne.

En mild variant av reaksjon finnes hos Jean-Jacques Rousseau, som i 1750 ble berømt for å hevde at moderne vitenskap og kunst ikke sto for fremskritt, tvert om bidro til å korrumpere samfunnet. Med dette synet er Rousseau mer av en romantiker enn en opplysningstenker. Men det vage idealet Tilbake til Naturen er ikke nytt. Den kyniske skole i gresk filosofi betraktet sivilisasjon som forfall. Den har ledet oss bort fra et godt liv – ikke i en fjern gullalder, men i nærhet til natur – og skapt alle slags unødvendige bekymringer. Hvor mange av dagens utallige psykiatriske diagnoser ville vært aktuelle uten sivilisasjonen? kan en kyniker spørre i dag. Denne filosofien har navn etter det greske ordet for hund, kyon. Sannsynligvis har noen ment å håne kynikerne, og som så ofte blir et skjellsord adoptert. Den mest berømte kyniker er Diogenes, han som ifølge legenden ble oppsøkt av Alexander den store. Fortellingen gir et minneverdig glimt av det kyniske idealet. Flytt deg, du skygger for solen, skal Diogenes ha svart da Alexander spurte om han hadde et ønske. Oldtiden må ha verdsatt en så suveren forakt for denne verdens makt og herlighet, for det hører med til legenden at Alexander var full av beundring og kommenterte: Hvis jeg ikke var Alexander, ville jeg ønske å være Diogenes.

Men den gamle tanke at sivilisasjon tar oss bort fra det gode, naturlige livet spiller stadig med. Naturvern var opprinnelig en konservativ hjertesak. Verdens første naturpark, Yellowstone, ble etablert i 1872. I dag er det snakk om andre og langt mer omfattende statlige reguleringer, noe venstresiden naturlig nok oppfatter som sin hjemmebane. Ikke desto mindre kan politisk korrekthet sperre for fornuftig tenkning om miljø. På 60- og 70-tallet ble befolkningseksplosjonen fremhevet som en alvorlig trussel mot klodens bærekraft. Nå er det praktisk talt taust om den saken. Sannsynligvis henger det sammen med at befolkningsøkningen kommer i Afrika (og India). Det blir langt flere svarte, de hvite blir færre både relativt og absolutt. Problemet kan med andre ord kalles rasistisk. Da blir det stille. Opplyste afrikanere innser farene ved at befolkningene fortsetter å øke i samme takt, og de vet at løsningen ikke er migrasjon til Europa.

I flere år har vi nå levd med en politisk kultur basert på rasisme-anklager, som endelig ser ut til å møte motstand – også fra ikke-hvite. Et aktuelt eksempel er britiske Tony Sewell, leder av en regjeringsoppnevnt kommisjon som nylig fastslo at landet ikke er strukturelt rasistisk. De gode og rettferdige er naturligvis opprørt over en så forrædersk og erkereaksjonær sannhet.

Flere partier som tidligere var kjent som konservative, har oppgitt konservatismen. Angela Merkels CDU og Erna Solbergs Høyre har oppgitt den særlig grundig. Hva da med velgere som ønsker konservativ politikk? I Tyskland er AfD blitt det største opposisjonspartiet, i Norge har Senterpartiet fått stor fremgang. Dette er reaksjonære partier som ellers har lite til felles. Under Merkel og Solberg kan konservative vanskelig unngå å bli reaksjonære. Riktignok var denne betegnelsen mer alminnelig før, i dag snakkes det mer om populister. Alltid gjelder det å sette en passende merkelapp på folk uten evne til å forstå eller innrømme at makthaverne er på parti med fremtiden, noe som garanterer fremskritt.

I tråd med engelsk språkbruk kan Brexit omtales som 1) et krav om å restaurere britisk selvstyre. Brexit kan også kalles 2) en reaksjonær avgjørelse. Begge er treffende. Forskjellen er at 1) angir en begrunnelse for at avgjørelsen var riktig mens 2) er en karakteristikk uten begrunnelse. Karakteristikken er sannsynligvis ment avvisende, men er ikke av den grunn feil. Når noe (med rette) kalles reaksjonært, er det et åpent spørsmål om det er forkastelig eller ikke. Det kommer helt an på hvilken tilstand i fortiden som gjøres til et forbilde.

Bruddet med en konservativ holdning er særlig tydelig i fordømmelse av nasjonalisme. Den skal oppfattes som en destruktiv, krigersk kraft i historien, en kraft som legger til rette for fascisme. Sant nok har gamle stormakters nasjonalisme i høy grad handlet om stolthet over erobringer i krig. Det gjaldt nasjonens ære, og aristokrati og kongehus var viktige støttespillere. Nasjonalisme var kort sagt et tema for høyresiden, og anti-nasjonalisme ble et trekk ved den marxistiske venstresiden. I Norge var det som kjent annerledes, det handlet om nasjonal suverenitet etter århundrer dominert av nabolandene, og bruddet på unionen i 1905 ble drevet frem av partiet Venstre. Har dagens nordmenn forkastet politisk nasjonalisme?

Massemedia har tatt hånd om saken. Nasjonalisme hører hjemme i internasjonal konkurranseidrett. Det får holde. I 1972 og 1994 var «forsvar nasjonal sjølråderett» en seirende parole, men det er lenge siden. Siden da har man støtt og stadig fortalt oss at sjølråderett i bunn og grunn er illusorisk. Om EU skal intet ufordelaktig sies, derimot kan det godt understrekes at Brexit har skapt problemer for oss.

Det er liten tvil om at nasjonalstaten er den eneste troverdige ramme for liberalt demokrati. Dagens nasjonalisme er et konservativt og derfor reaksjonært forsvar for dette demokratiet, som legger avgjørende vekt på individers rettigheter, plikter og muligheter i et velordnet fellesskap. Hvis et regime ønsker å svekke nasjonalismen i landet, kan det med fordel iverksette masseinnvandring og deretter fremheve og styrke etniske og religiøse gruppeidentiteter. Hvorfor vil så mange norske politikere svekke norsk nasjonalisme?

Jeg tror ideen om humanitær stormakt paradoksalt nok spiller en viktig rolle. Makthaverne virker permanent ruset på forestillingen om Norges storhet, manifestert i tanken om landets ansvar for verden. Den som våger å påpeke mangel på edruelighet, vil fort bli omtalt som nasjonalist, dvs. en som svikter våre moralske forpliktelser. Norsk utenrikspolitikk pendler patetisk mellom stormannsgalskap og husmannsånd. Eksempel på det første er fortellingen om hvor viktig det er at Norges har en plass Sikkerhetsrådet, eksempel på det siste er fortellingen om hvor snille EU-landene er, som lar oss få av deres vaksiner.

Det er vanskelig å tenke seg et mer manipulerende ord enn «kritisk». I dagens politiske offentlighet er kritiske holdninger høyt verdsatt, hvem vil ikke smykke seg med dem? Varsellampene bør blinke. Før i tiden var «kritisk tenkning» basert på individets selvstendighet. Men selvstendighet er for lengst blitt et tegn på privilegert status, ikke tilfeldig fremhevet av hvite mennesker, som kjenner seg trygge nok til å være individer. Følgelig må det kritiske knyttes til standpunkter og programmer som bidrar til å avskaffe privilegier. Kritisk er for eksempel den som setter den vestlige sivilisasjon på tiltalebenken og innkaller andre sivilisasjoner som aktoratets vitner. Den kritiske vet at det norske samfunn er rasistisk og at nasjonalisme er forkastelig. Det vil være naivt å tro at skolen vil forskånes for den orwellske woke-ortodoksien som nå har vunnet innpass i akademia: kritisk = ukritisk. Forstandige lærere vil forhåpentlig klare å fastholde det gamle ideal om selvstendighet, dvs. formidle et reaksjonært menneskesyn.

Denne bruken av ordet reaksjonært er fremmedartet. Det finnes neppe noe europeiske språk i dag der ordet har en positiv eller nøytral aura – et hint om hvilken enorm innflytelse den franske revolusjon har hatt på moderne tenkning. Det hører med til historien at de første reaksjonære mistet sine hoder under giljotinens falløks.

Tilliten til norske myndigheter er ennå ganske stor. Politikken tærer på gammel tillit, slik monarkiet tærer på Kongens Nei. Naturen er enda mer slitesterk. Glede ved norsk natur, syn og sans for naturens skjønnhet er i dag en solid basis for reaksjonær norsk fedrelandskjærlighet.

 

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.