Kommentar

 

Naturen er ikke lenger hva den var, heller ikke vår naturforståelse. Den gang Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) tenkte seg tilbake til naturtilstanden og menneskets plass i den, var det for å unnslippe kulturens, tenkningens og sivilisasjonens uttørring av de spontane livskreftene i sinnet. Det preget dessverre samtiden på en idylliserende og sentimental måte, ja i en slik grad at det fikk negativ virkning på ettertidens kunst og tenkning. Rousseaus skjønnmalte naturforståelse ga egentlig grunnlaget for en kulturfiendtlighet som etter hvert viste seg å bli fatal for europeisk kultur og politikk. 

Denne kulturfiendtligheten går som en rød tråd gjennom 1800- og 1900-tallets naturoppfatning og gir drivstoff til alskens venstreradikale aktivister. Selv når de marsjerer under fremskrittets faner er utopiene ladet med en naturoppfatning der alle folk og nasjoner er blitt fratatt sine kulturelle tradisjoner og sin historiske forankring. Helt siden midten av 1800-tallet har venstresidens kulturfiendtlighet vært drivkraften i samfunnskritikken. Selv da de venstreradikale ble kulturelite på 60-tallet, fortsatte kampen mot de kulturelle tradisjoner i et naturalistisk spor, nå som kulturrelativisme og multikulturalisme.

For en naturfokusert filosof som Peter Wessel Zapffe (1899-1990) var ikke kulturen noe problem. Den store synderen i skaperverket var mennesket, homo sapiens, som systematisk hadde ødelagt den naturgitte orden ved sin rasjonelle tenkning. Zapffes radikale løsning på denne menneskeskapte uorden var at mennesket begikk kollektivt selvmord, på sikt. Synspunktet er selvsagt tenkt ut fra et naturalistisk grunnsyn som ikke gir rom for annet menneskelig enn kropp og makt, sanselighet og politisk hegemoni. Denne dobbeltheten i den naturgitte orden er glimrende tematisert hos den svenske kunstneren Anders Zorn (1860-1920).

Naturalismen blir av mange oppfattet som en motreaksjon til romantikken. «Tilbake til naturen», som Rousseau sa ved inngangen til romantikken, var et opprør mot opplysningstidens idealer og fornuftsdyrking. Naturen blir også naturalistenes store forbilde, men de skreller vekk romantikkens sentimentalitet. Nå skulle man derimot skildre virkeligheten objektivt og sant. Man utviklet «heslighetens estetikk» der virkeligheten blir skildret rått og usentimentalt. I dette universet er mennesket kun et produkt av arv og miljø og dets handlinger er determinert av drifter og begjær. Sett i en slik sammenheng er naturalismen romantikkens ytterste konsekvens, men avkledd dens følelsesmessige patos og sentimentalitet.

Anders Zorn var i sin tid en av Sveriges mest anerkjente og dyrkede malere. Zorn vokste opp i fattigdom og enkle kår, men ved hjelp av sitt kunstneriske talent arbeidet han seg opp til å bli en svensk askeladd. Han ble prinsen som vant rikdom, ære og berømmelse både i sitt hjemland og i internasjonale miljøer. Han ble overstrømmet av oppdrag, ikke minst fra USA, der han hadde en høy stjerne blant rikfolk og maktmennesker.

At Zorns kunst fremdeles har appell og vekker slik beundring, selv i dag, er forståelig. Hans teknikk er blendende og virtuos, og de frodige motivvalgene appellerer umiddelbart til betrakteren. Livskraften og sanseligheten i natur og mennesker er fremstilt med en suveren kunstnerisk sikkerhet. Den vekker umiddelbart lystbetonte følelser og fører oss inn i en naturtilstand som virker befriende frisk og utemmet, særlig på oss moderne, siviliserte mennesker.

Helt siden Zorn slo igjennom, har han vært gjenstand for en uforbeholden dyrkelse og beundring. Han representerer en kunstnerisk idealtype hvis verker det ikke finnes noe betenkelig ved. Bildene synes å uttrykke en så uskyldsren naturlighet at de befinner seg hinsides kritikk.

Det er allikevel noe urovekkende ved denne nesegrus dyrkelsen av Zorns kunst, ikke minst fordi motivtypene har visse betenkelige sider ved seg. Hva motivtypene angår har det sjelden kommet kritiske innvendinger ut over det at Zorns kunst til tider hadde et innsmigrende og mondent preg. Leser man samtidige anmeldelser av hans kunst, slår det en at kritikken, med få unntak, konsentrerer seg om hans tekniske og maleriske suverenitet.

Reflexions (1889)

Men det urovekkende skyldes ikke bare motivene og den naturalistiske formgivingen som sådan, og her blir Rousseau igjen aktuell, for naturalismen har sin forankring i en naturforståelse der mennesket med sin unike tenkning og kultur ikke har noen særstatus i skaperverket. I naturtilstanden er mennesket en naturbestemt skapning på lik linje med alle andre arter i naturmangfoldet, som primært blir styrt av drifter og tilfeldige impulser. Det er dette naturalistiske menneskesynet som vibrerer i bakgrunnen av Zorns motiviske valg.

Zorns motiver kan deles inn i to hovedtyper, i portrettarbeider og nakenbilder av kvinner i uberørt natur. Det er særlig den sistnevnte motivtypen han er mest beundret for. Anders Zorn befinner seg midt i den naturalistiske kunstoppfatningen som oppsto ved inngangen til modernismen. Naturalismen var en livsanskuelse med særlig utbredelse i 1880- årene innen kunsten og i det intellektuelle liv. Den var et opprør mot den borgerlige dannelse og de akademiske tradisjoner som var fundert i metafysiske og åndelige størrelser. Naturalismen forkastet alt slikt som overtro, og forklarte alt ut fra naturen og dens lover. Naturen ble ikke forstått ut fra noen bakenforliggende mening eller et iboende vesen, men reduserte alle åndelige prosesser til naturlige funksjoner.

Women bathing in the sauna (1906)

I forlengelsen av Rousseau og hans utsagn «tilbake til naturen», blir naturen det store og eneste forbilde for datidens kunstnere. «Naturen ligger på bunden av all Kunst og i alle våre Forestillinger», hevdet Gerhard Munthe. Dette kunstnersitatet forteller oss at menneske og natur er uløselig knyttet sammen. Å iaktta naturen med et klinisk og uengasjert blikk var den eneste metode for å skape sann kunst. Kunstnerne ble derfor friluftsmalere. De gikk ut i naturen, slik at de mer direkte kunne skildre det de så. Dermed ble også kunstverket mer «sant» enn et ateliermalt bilde.

Anders Zorns kunst er en frukt av denne naturnære livsanskuelse. Det er en anskuelse som kommer tydeligst til uttrykk i hans malerier av nakne kvinner i vakre naturomgivelser. Denne motivkretsen kom da også for alvor i gang rundt 1887, på den tid da naturalismen hadde fått skikkelig fotfeste i litteratur og politikk. En samtidig karakteristikk av et av hans kvinnemotiver forteller mye om dette. Den svenske kritikeren Tor Hedberg skrev i 1894 følgende om maleriet «Naket»: «Det är en forunderligt inspirerad skildring av en banal, snarare ful än vacker kvinnokropp, – en med overdådig bravur föredragen lovsång til kjöttet.»

Kvinnene hos Zorn er fremstilt som rene naturvesener omgitt av uberørt natur. Kvinnen som menneske med selvstendig personlighet og åndelig virksomhet, finnes ikke. Her finner vi en animalsk livskraft og erotisk utemmethet som uttrykkes og idealiseres ut fra naturalismens prinsipper. Bildene anskueliggjør ingen dypere mening hos kvinnen, de appellerer kun til våre instinkter og følelser uten tankens kritiske og korrigerende rettledning. Det borgerlige dannelsesidealet, med sin vektlegging på en personlig utvikling, der tanke, følelser og drifter er samlet under en moralsk overordnet styring, er her eliminert.

Anders Zorn A Toast in the Idun Society-1892

Når det gjelder Zorns portrettmotiver, består de hovedsakelig av menn i maktposisjoner. De avbildes med maktmenneskets ytre pondus og attributter. Noen dypere psykologisk eller åndelig dimensjon er vanskelig å spore.  Tyngdepunktet ligger på deres sosiale symbolverdi, i den forstand at de synliggjør en struktur av samfunnsmessig overherredømme. I pakt med det naturalistiske program er de redusert til marionetter for en driftsbetinget vilje til makt.

Det er forståelig at disse vakre og tilsynelatende så uskyldige bildene vekker umiddelbar beundring. Men som før vist har de også en mørkere bakside. I all sin frodige «uskyld» demonstrer de et sekularisert kosmos og et amputert menneskesyn. Zorns mennesker lever seg ut enten i kjødets hete drifter, eller i maktens distanserte og kyniske herskerpositur. Her er det bare to veier, som også har kjønnsspesifikk funksjon, – mannen representerer makt, kvinnen natur og seksualitet.

Denne naturalistiske menneskeoppfatningen og tenkemåten har fått skjebnesvangre konsekvenser for vår moderne sivilisasjon. I dag er naturen blitt målestokken for alt fra barneoppdragelse, samfunnsplanlegging og økonomisk styring til utenrikspolitikk, Vi ser det tydelig i politikken der grønne og røde naturaktivister dikterer agendaen for nesten alle partier. Tidligere var disse venstreradikale aktivistene glødende utopister, i dag vegeterer de på endetidsideologier og undergangslengsel. Slike folk er livsfarlige i politikken, i kulturlivet har de gjort rent bord, for der har de rasert alt som heter kvalitet. I naturtilstanden er vi jo alle like og like gode.

Naturalismens endimensjonale ontologi fremhever ikke akkurat mennesket som et privilegert vesen i skaperverket. Det blir snarere betraktet som et skadedyr man bør fjerne så fort som mulig. Zapffes løsning var trolig for radikal, da er det bedre å kue folk langsomt med innskrenkninger i livsførsel, tenkning og tale. Under den grønne totalitarismen må vi nemlig tilpasse oss naturen og te oss like umælende som dyrene. For i naturtilstanden er våre humanistiske tradisjoner avskaffet, så også opplysningen og den kritiske tanke. Den herskende kulturfiendtligheten hos venstresiden er allerede godt i gang med å rasere vår kulturelle egenart, slik at ingen lenger blir krenket av den i det globaliserte naturmiljøet.

Selv om naturalismen på 1800-tallet hadde en viss tro på fornuften og virkelighetens objektive verdi, bærer den i seg et radikalt undergravende potensial, nemlig et menneskesyn tuftet på naturens drifter og instinkter. Det er denne menneskeoppfatning Anders Zorn synliggjør med sin blendende dyktighet. Ja, så blendende at enhver kritisk vurdering forsvinner. Mer enn noen gang er det derfor viktig å drøfte Zorns kunstneriske ståsted og motiviske innhold, Ikke bare med henblikk på det naturalistiske kvinnesyn og mannesyn. men mer utdypende om hvilken plass og betydning mennesket som sådant kan ha innenfor en ikke-naturalistisk antropologi.

 

«A Toast in the Idun Society», 1886

«Nude», 1910

«Direktør Carl August Kjellberg», 1890-årene

«Reflexer», 1886