Kultur

”Tilbake til naturen” sier den franske filosofen Rousseau ved inngangen til romantikken. Derved gjorde han opprør mot den europeiske sivilisasjon og de klassiske idealene. Fra antikken og opp til opplysningstiden har tidsånden tatt kulturens parti. Naturen og selvfølgelig menneskenaturen ble sett på som ond og irrasjonell og måtte derfor tuktes og kultiveres. Først med Rousseau og romantikken på slutten av 1700-tallet ble denne kultiveringen satt under mistanke. Man spør seg om det virkelig er slik at tukt og dannelse automatisk fører til foredling av mennesket, og om mennesket er ondt av natur. Rousseau mente det motsatte. Det er kulturen som forderver mennesket.

Fordi kunsten i Norden har har så sterke europeiske røtter, kan det være av interesse å se på en av datidens største kunstnere i Sverige. Det gjelder billedhuggeren og ikke minst tegneren Johan Tobias Sergel. I Sergels kunstneriske virksomhet kommer nettopp motsetningen mellom natur og kultur klart til syne. Men ikke i det enkelte verk. De klassiske forbilder utfolder seg i skulpturen, mens naturen og livskreftene utgjør tegningens operasjonsfelt.

Klassisk dannelse

Sergel ble født av tyske foreldre i Stockholm. Hans far var ansatt som hoffbrodør i Stockholm, og Sergel ble tidlig satt i lære i farens geskjeft. 17 år gammel startet han studier i skulptur hos den franske ny-klassisisten Pierre Hubert Larcheveque, som da bodde i Sverige. Den klassiske dannelsen ble videre utdypet under et studieopphold i Frankrike der han i tre måneder oppholdt seg ved Det Franske kunstakademi. Sergels ungdomsår ble slik en innvielse i den klassiske antikken og billedhuggerutdannelsen.

Personlig og kunstnerisk frigjøring

1767 reiser han på egen hånd til Roma, et opphold som skulle vare i 11 år. Og det er denne reisen som blir bestemmende for hans kunstneriske virke som tegner. Roma var ikke bare et møte med den klassiske kunstens mestere i all sin storslagenhet, men for et sanselig menneske som Sergel også en virkelighet i nuet. Romas frodige mangfoldighet, og den nyvunne personlige selvstendighet, frigjorde Sergel til en virkelighetsiakttagelse som raskt skulle utvikle ham til en mester i tegneferdigheten.

Selv om han fortsatte med å utdype sine klassiske studier og skulpturvirksomhet, ble stadig mer tid viet tegning og naturstudier.

Denne nyoppdagede sans for livet og virkeligheten lot seg heller ikke fornekte i den personlige livsutfoldelse, som jo også ble hovedkilden til den tegneriske motivkrets.

Sammen med sine kunstnervenner demonstrerte han stor sans for erotikkens, bordets og vinens gleder. Deres baccanalske utskeielser i Villa Madama var viden kjent.

Men disse kroppens og driftenes utskeielser skulle for Sergel ikke gå upåaktet hen. Han utviklet tidlig en farlig fedme. Allerede i 30 års alder pådro han seg da også podagra, gikt og andre levnetssykdommer som han skulle slite med resten av livet. Men livsappetitten og arbeidslysten lot seg ikke fornekte av den grunn, i hvert fall ikke over lengre tid av gangen. Et selvportrett fra 1777 viser imidlertid stunder med fysisk forkommenhet og dyp depresjon.

I 1779 vender Sergel tilbake til Sverige. Bortsett fra kortere reiser blir han boende i hjemlandet resten av livet. Han knyttes til Gustav IIIs hoff som hoffportrettør, og hans fremtidige offentlige status og økonomiske basis blir som skulptør. Tegningene blir nå et mer privat friområde. Årsaken var nok den at tegninger på denne tiden ikke hadde samme status som de øvrige kunstartene, dermed kunne de heller ikke bli et levebrød.

Sergels tegninger er på en måte resultatet av hans umiddelbare og intense oppgåen i virkeligheten og det sansbare. Hensikten var ikke å skape et selvstendig og kunstnerisk uttrykk. Allikevel utviklet han en ny, kraftfull og ekspresjonistisk strek som er helt ut personlig og samtidig allmen. Motivene han kretser rundt er fester, erotiske møter, avslørende karikaturer av venner, egne gleder og sorger, alt fremstilt med en folkelig og burlesk frodighet som er klassismen og hans billedhuggervirksomhet fremmed.

Bordets gleder og plager

Laveringen ”En støyende middag” viser en av Sergels mange overdådige fester i sitt hjem. Bak hans stol til høyre samler seg alle de tømte flasker. Rundt bordet sitter gjester fra alle samfunnsklasser. Sergels hjem var et nøytralt område i så henseende. Slående er den maleriske lysbehandlingen. Belysningen er konsentrert på bordet slik at personer som befinner seg foran er mørklagt i motlys. Streken er kjapp, luftig og ledig, og beveger seg rundt bordet om kapp med den berusede stemningen. Det er ingen tvil om at det er festens høydepunkt Sergel her fremstiller.

I bildet ”Fest på kräftrike” skildres et senere stadium i de baccanalske utskeielser. Sergels venn Elias Martin har fått for mye å drikke, og Sergel holder ham for nesen mens en pike kommer med bøtte og skurefille. Streken er her mer skarp og korthugget slik at uttrykket blir mer påtrengende direkte, noe som understreker det satiriske og groteske i situasjonen.

Mot større realisme

Sergels suverene evne til å gjengi dynamisk kraft og bevegelse viser seg særlig i ”Gatuarbetare”. Det er en studie i slagkraftig realisme. Kroppene er sterkt forenklet med en kraftfull, skisseaktig kontur som gir dem både dramatikk og tyngde. Tre av mennene står i en gruppe til venstre og skaper en heftig bevegelse mot høyre. Bevegelsen blir fanget opp av en fjerdemann på motsatt side. Spadene vender samtidig oppmerksomheten mot jorden. Streken er brutal og svulmende. Den voldsomme anatomien, kompleksiteten i billedkonstruksjonen og en kontant linjeføring skaper en viril styrke i fremstillingen.

Et enda tydeligere eksempel på opprør mot den klassiske forskjønningen finner vi i portrettet av Carl Michael Bellmann. Dette er antagelig et av de mest utilslørte portretter som er fremstilt av den desillusjonerte poeten. Her sitter han ensom med glass og flaske som eneste trøst. Streken er nå lett skisseaktig, ja, nærmest pjuskete, noe som understreker det resignerte ved figuren. Bellmann er plassert helt til venstre i billedflaten, og det virker som om Sergel på dobbelt vis har villet fremheve at Bellmann nå «er på vei ut av bildet».

Erotiske skildringer

Det folkelige og erotiske i Sergels tegninger får en ny dimensjon når han i 1783 innleder et langvarig kjærlighetsforhold til Anna Rella. Forholdet varte til hennes død i 1796. Sergel hadde truffet henne på et vertshus der hun arbeidet. Hans erotiske sanselighet får nå en voldsom oppblomstring, også på det kunstneriske nivå. Men i de erotiske fremstillingene av Anna Rella er den burleske humoren tonet ned. Den kraftige og krasse streken er erstattet med en lett penn og myke laveringstoner som fremhever situasjonens varme og intimitet.

I ”Sengkammerscen”, som viser store likhetstrekk med Rembrants ”Josef og Potifars hustru”, har Sergel skildret seg selv som kikkeren og kvinnen i sengen med Anna Rellas trekk.

Men hans erotiske fremstillinger kunne også ha satiriske undertoner som i serien ”Presten og flickan”.

Sergel var generelt kritisk til kristendommen og i særdeleshet mot katolisismen. Det var særlig prestenes moral han ikke hadde mye til overs for. Men den frodige humoren lar seg heller ikke her fornekte.

Melankolien

Til felles med andre av sine samtidige store kunstnere tok også Sergel opp livets mørkere sider i sin kunst. Som hos Goya og Füsseli vrimler det med demoniske fantasifostre som skal symbolisere de psykiske plagene. Men i motsetning til mange romantikeres manierte trang til dyrkelse av det demoniske og mystiske, ble Sergels fremstillinger et mer personlig anliggende, en slags åndelig katarsis i vanskelige stunder. At Sergel allerede tidlig viste skepsis til den eksalterte romantikken viser en karikatur han laget av sin venn Füsseli i vill panikk på flukt fra sine egne fantasifostre med Peterskirken i bakgrunnen. Sergels frodige humor lar seg ikke fornekte når han lar de flyvende heksene sprute lyn ut av sine fete bakender.

Sergels melankoli og tungsinn kom gjerne i forbindelse med hans dårlige helse. Han fikk stadig tilbakefall av gikt og podagra. Andre slag i livet rammet ham da Anna Rella og hans nære venn Gustav III døde. Selv om Sergels helse var dårlig overlevde han likevel de fleste av sine venner. Etter hvert som de faller bort får han mange tunge stunder. Det blir et tilbakevendende behov hos Sergel å skildre sin melankoli under disse perioder.

Til sin død kjempet Sergel i kunsten som i livet mellom klassisk dannelse og dionysisk livsutfoldelse, mellom natur og kultur. I skulpturen var det de menneskelige idealene som skulle uttrykkes, i tegningene livet selv.

 

Barbara Vetland

Kunsthistoriker