Gjesteskribent

Når det tales om Europas troskrise blir liberalismen gjerne fremholdt som vårt fundament, som om denne ideologien er hva vår sivilisasjon står og faller på. Det er sant at denne ideologiske strømningen gav opphav til det europeiske frisinn. Det frisinn vi kjenner gjennom våre store forfattere fra både det 19. og 20. århundre.  Oppbrudd og frigjøring var deres kjennemerke, men hva skjer når liberalismen løsriver seg fra det nasjonale og ikke lenger er uttrykk for en frihet på norsk, men skal være menneskehetens frigjører?

Kan liberalismen, slik nasjonalismen vitterlig ble, perverteres til noe utopisk som virker destruktivt på dens beste sider?

Dagens liberalisme har blitt en tøylesløs frihet, en licence til å oppheve skranker og  ideologien har selv ryddet av veien innebygde motforestillinger som kunne tjent som bremser. Liberalismen har valgt seg det universelle som referanse. Dens tilhengere har gitt seg selv mandat til å løsrive seg fra det nasjonale, som blir vurdert som  for smått. At det skjuler seg mye egennytte bak denne bokstavelige talt grenseløse agendaen, er iøynefallende for alle andre enn dem selv. De globale påberoper seg idéen om menneskehetens frihet, og hva kan være mer edelt og storslagent? At det har drag av hybris og Babels tårn er blitt mer og mer tydelig, og vi aner et vendepunkt.

Omkostningene er blitt tydeligere.

Den vanskelige kulturen

Det er kulturen som skaper vansker. For hvordan klarer man seg uten en lokal og nasjonal kultur? Det er denne den liberale elite har villet oppheve.

I den globale liberalismen eksisterer ikke kulturen med en selvstendig autoritet. Den liberale elite vil ikke bøye seg for noe. Men det vil folket. Det er deres identitet det er snakk om.

Denne motsetning er blitt tydelig i 2015. Den politiske klassen påkaller de verste historiske eksempler for å diskreditere ønsket om å bevare egen kultur.

Når den samme klassen ønsker hundretusener av ikke-europeere velkommen som en berikelse demonstrerer de at de ikke er på folkets side. Tvertimot får de som protesterer mot blandingen av dugnad og sosialt eksperiment huden full og alle formanes om å være gode, hvis de vil leve lenge i landet.

Degraderes

Det går opp for folk at for den globale eliten består kulturen kun på nåde, og må vike når andre tradisjoner melder seg. Håndhilsing på tvers av kjønn kan bli uaktuelt. Spesifikt norske tradisjoner blir ansett som ‘ekskluderende’.

Mange nordmenn står tilbake som spørsmålstegn når de ser at ‘liberalister’ fronter et slik «toleranse» og en slik ettergivenhet, som fort blir et forbud mot kulturell selvhevdelse. Arbeidsgiver bestemmer at det heter ‘vinterfest’, og mener det er det mest liberale standpunkt, ettersom man tenker det gir mest frihet til alle. Man ‘glemmer’ at idet man berøver folk dets hvedvunne rammer blir friheten utøvd som om i et vakuum. Når man fjerner ‘jule-rammen’ på feiringen, hva er det da man skal samles om?

Dagens liberalister, som vil kulturelt nøytralisere det meste, ser ikke at de fjerner nettopp den basis de utøver sin autoritet ved. I hvor mange muslimske land finner man ‘vinterfester’?

Den nye liberalismen står for «frislippet» og det konfesjonsløse.

At det man påstår at Europa står for, liberalismen, er gått over til å være det grenseløses forsvarer –  vekker stadig sterkere reaksjoner. Eliten bebreider folket, men det er ikke folket som gikk sin vei, det er den politiske eliten.

Europas fall?

Liberalismen, den mer politiske ideologien av humanismen, tar i dag form av en ideologisk motivert opphevelse av regler og restriksjoner. Dens logiske konklusjon er fri bevegelse av mennesker. Til syvende og sist er det snakk om en opphevelse av en selv, av egen kultur og historie. Erfaringen viser at folk ikke ønsker en slik utvikling.

Danskene har formulert uttrykket selvmordshumanisme, og det ligger et alvor bak. I Norge har den mange tilhengere.

Den fullstendige opphevelse av geografiske og kulturelle grenser gjennom masseinnvandring blir Europas end of story. Er det helt tilfeldig at det var en tysk forbundskansler som overgikk alle andre i grenseløshet?

Det var dette Niall Ferguson kanskje i tankene da han trakk paralleller til Romerrikets fall: Liberalismen er kanskje ikke hva Europa står og faller på, men heller det siste–hva det kan falle på.

Det grenseløse utspiller seg på alle fronter, også moralsk. Visse spørsmål er vanskelig å  debattere. Som abort – at vi dreper uønskede barn slik vi ble fortalt barbarene gjorde – eller at vi ikke skiller homofili fra homoseksualitet – slik barbarene heller ikke gjorde: Nærmest tvangsmessig har denne kullkasting av verdier av den mest grunnleggende art kun vært de første til å forgå og fordufte inn i frisluppenhetens gravitasjonsløse verdirasering.

«Destruktive minoriteter»

Jeg taler her om tøylesløsheten, for jeg mener ikke kun å takle sekstiåtterne eller kulturradikalerne – som jo forsåvidt kunne være standhaftige i sitt verdisyn. Nei, jeg setter meg opp mot dem uten ryggrad til å stå imot de ‘destruktive minoriteter’ (uttrykket er en inversjon av Toynbees uttrykk «den kreative minoritet» for å omtale den kristne minoritet, som utøvde en uproporsjonalt stor innflytelse på samfunnet under og etter Romerrikets fall). Knefallet skjer ikke alene på grunn av (en til dels irrasjonell) frykt, men snarere gir de etter på grunn av den fullkomne mangel på motsvar, når destruktive minoriteter stormer frem og virkelig mener noe dyptloddende om samfunnsanordingens og tankelivets livsvilkår.

Alexis_de_tocqueville_cropped
Foto: Alexis de Tocqueville, den klassiske liberalist, hegnet om balanse i det politiske system. Han fryktet flertallstyranniet. Hva ville han sagt om dagens system, med sin blanding av ultraliberalisme og illiberalitet. Er det tvangen som vinner?

Noen er der som fortsatt ønsker å tro. Det virker som om det er det Asle Toje gjør når han titulerer boken sin Jernburet med undertittelen Liberalismens krise i Europa. Da synes det som om han vil være idealisten, men at han finner det vanskelig, spesielt med tanke på fornektelsen av forholdet mellom frihet og autoritet, slik mange anser det liberalt å avskaffe grenser. Det skal da i denne teksten være klart at det er ikke den form for liberalisme, med troen på en minimalistisk stat, jeg skriver om. Jeg retter min klagetekst mot den liberalismen som er så utflytende at det overhodet er merkelig å kalle det liberalisme. Det er her snakk om den antroposentriske liberalisme, den som ser verden, menneskets væren og problemene hørende dertil som noe som må jevnes ut, finpusses og bli gjort friksjonsløs.

Platonsk drag

Paradoksalt nok er det slik at denne liberalismen, som forener det menneskelige og filosofien, er sterkt platonsk, ettersom menneske får en abstrakt og objektiv størrelse liknende en idé, og idéer blir tillagt samme subjektivitet og vilkårlighet som menneske. Det hele eksemplifiseres i menneskerettighetene, der man man later som om man vet nøyaktig og objektivt hva denne abstrakte idéen om rettigheter for hele menneskeheten betyr. Og når man opererer med begreper som «menneskets frihet», da blir nasjoners frihet temmelig liten og ubetydelig i forhold. Jeg argumenterer for at det har gjort mange liberalisters syn på menneske ytterst deterministisk og reduksjonistisk – på kanten til umenneskelig – ettersom friheten til idéen om menneske blir det sentrale, og friheten til mennesket blir mer underordnet.

Idéen selv, om liberalisme, har slik blitt tillagt en flyktighet som essensielt gjør det til en dyd å være ettergivende, i innvandringsspørsmål, om Ukraina, om IS, om kulturkamp, om EU og ikke minst om grenser; i alle spørsmål kaller de seg liberalister, disse som ser på ettergivenhet som en dyd.

Liberal utopi

Den første som gjerdet inn en mark og sa: «Dette tilhører meg!» og som fant mennesker naive nok til å tro på ham, den mann ble den virkelige grunnlegger av det borgerlige samfunn. Hvor mange forbrytelser, kriger, mord, hvor megen ulykke og hvor mange redsler ville ikke den ha spart menneskeheten for, som hadde revet gjerdepelene opp og jevnet ut grøften, og som hadde sagt til sine medmennesker «Pass dere for å høre på denne bedrageren; dere er fortapt hvis dere glemmer at jordens frukter tilhører alle, men jorden selv ingen.[1]
Rousseau, sosialismens forløper, hevdet den gang at enhver territoriell selvhevdelse er et overgrep; i dag sier liberalistene at ethvert forsøk på kulturell selvhevdelse er et overgrep.

Utgangspunktet var kanskje en form for liberalisme, men resultatet likner såvisst ikke noe gjenkjennelig liberalt, all den tid jeg fortsatt ønsker i likhet med Toje, å assosiere liberalismen med den tankegang som støttet opp om å tjene menneskes frie vilje, men det var og er en støtte med det forbehold at det fører til mer frihet for individet.

Drapet på liberalismen, liberticidet som er ordet Éric Zemmour bruker, er selvpåført idet liberalismen gikk fra å være en individets frihetlige ideologi, til å handle om grupper, religioner og partipolitiske ideologiers frihet. Da burde man kanskje heller snakket om relativisme fremfor liberalisme, kan man argumentere for, men man må erkjenne at dette drapet på den frihetlige tankeretningen i Europa er noe som ble fremelsket i liberalistiske kretser som siden har tatt skrittet inn i kulturrelativismen, slik som mange på høyresiden og venstresiden gjorde kollektivt.

Tankeliv og livsførsel

Forholdet mellom livsførsel og tankeliv er blitt så fjernt, om det overhodet eksisterer, at det her er blitt fullstendig utenkelig å skrive hyllester til vår egen kultur slik Alain Finkielkraut først gjør i sin Si l’amour durait og så i boken som nettopp er utkommet på Document forlag, Den ulykkelige identitet–hans oppgjør med hvordan det her er blitt en tung oppgave å uttrykke sin kjærlighet for egen kultur, gjennom det han en gang tilbake i tiden kjente som det franske frisinn.

I stor grad vil europeere fortsette å leve slik de har gjort i tidligere tider, men nå utfordres de ikke lenger bare av ‘Den andre’ i en annerledes livsførsel, men av en multikulturalistisk ånd som en statsbærende ideologi; et statement om hvordan samfunnet skal og bør være.

Temaet må sees i forlengelse av min artikkel Kan man være norsk i dag?  Hva gjør norske menn når kvinner forteller at de ikke kan håndhilse, for slikt gjør man ikke chez nous. Håret skal man ikke vise ifølge den nye sømmelighet.

«Hvis miniskjørt brukes i noe mer fremskreden alder, kan det ha mer karakter av et sosialt eller erotisk spill. Man vet at det vekker behag, omgivelsene kan verdsette det hele, og det lille krydderet av spenning som i heldigste fall fyller luften ved dets nærvær, kan være til glede for alle parter – uten at det nødvendigvis resulterer i noe mer enn det. Det er en del av vår sivilisasjon at vi kan glede oss over kvinneynde uten å bli betraktet som siklende pervoer, potensielle ekteskapsbrytere eller simple voldtektsmenn.

En hijab gjør det motsatte av å blottstille. Den tildekker. Den gjør det fordi man i utgangspunktet antar at menn utmerket godt og med stor letthet kan gjøres om til pervoer, ekteskapsbrytere eller voldtektsmenn, samt at tildekkingen kan holde denne impulsen i tøylene. Det fungerer ikke nødvendigvis sånn i praksis, for en kreativ kvinne kan godt klare å være sexy med hijab, men når hijab påtvinges er det fordi man har underkastet seg den skisserte tenkemåten, og flagger underdanighet overfor den med tøystykket som en slags uniform.

Miniskjørtet er altså en del av vår kultur, mens hijaben er en del av noen andres ukultur.»[2]

Det er et strålende forsvar Christian Skaug leverer for en essensiell del av vår sosiale kultur, men dog skremmende at vi virkelig behøver slike oppklaringer og endatil finner dem ‘kontroversielle’ – ikke fordi vi selv har noen problemer med det – men fordi noen andre synes så.

Når Hadia Tajik går ut på vegne av norsk kultur med en viss selvhevdelse, er det muligens fordi nettopp hun vet hva som skjer når man overlater til de destruktive minoriteter å skape helt nye rammer for det akseptable.

Denne svakheten så mange lider av, å ikke være i stand til å forstå at ens kultur ikke gir seg selv og ikke er hevet over konkurranse eller trusler, er det Sayyid Qutb, i Milepæler, og Michel Houellebecq i romanen Underkastelse, tar for seg fra motsatte utgangspunkt. Qutb:

«These [Western influenced Muslim] research scholars, with their defeated mentality, have adopted the Western concept of ‘religion’, which is merely a name for ‘belief’ in the heart, having no relation to the practical affairs of life, and therefore they conceive of religious war as a war to impose belief on peoples’ hearts.»[3]

Å svare

Diagnostiseringen kan komme fra mange sider, men det er blitt åpenbart for mange at flere av deres medborgere er kulturelt «tomme». I en samtale med en eller annen utdannet ingeniør eller økonom i spørsmålet om hvorvidt vestlig sivilisasjon er døende eller begår selvmord, hører man fort vekk «Men er det så farlig da?» litt flirende og veldig sikker på at han leverer et ‘avvæpnende smil’. Avvæpnet er personen i alle fall.

Det motsatte av en slik openminded løssluppenhet som er åpen for alt og faller for ingenting, behøves noen til å rive ned det fortumlende slør av postmodernistisk destruktivisme–hvilket man ikke må be kjære Ratzinger om to ganger:

«Forkynn ordet, gå inn i for det, enten man vil høre det eller ikke. Vis til rette, kritiser, forman i utrettelig og tålmodig belæring. For det vil komme en tid da man ikke tåler den sunne lære, men etter egne ønsker alltid søker nye lærere, som smigrer ørene. Man vil ikke lenger høre på sannheten, men vende seg i retning av fabuleringer. Men du må bære nøktern i alt: bær lidelsen, forkynn evangeliet, oppfyll trofast din tjeneste.»[4]

Bortgliden

Dette liberticidet har mange røtter og utspring, som jeg forsøker her å vise. Det gir seg også uttrykk i kunsten der separasjonen av virkeligheten/livsførsel og tankelivet har en ideologisk drivkraft bak seg.

«[…]Gottfried Boehm gir oss noen perspektiver på den moderne kunstens forhold til motiver fra den ytre verden. I følge ham opphører det rene nonfigurative maleriet å være et autentisk bilde når det mangler en kommunikativ og meningsbærende referanse til virkeligheten. Det er nemlig virkelighetsreferansen som gir bildet meningsinnhold og formidlingspotensiale, og mangler den så mister verket sin funksjon som kunstnerisk uttrykk. Når så virkelighetsforankringen blir eliminert, fremstår bildet bare som en ting blant andre ting i verden, og veien ligger åpen for en konseptuell kunstteori.»[5]

Når virkelighet og tankelivet skilles, blir intellektet bakbundet i samfunnets evinnelige interne og eksterne kulturkamp. Da tar ideologier over og blåser vind i egne seil med stadig nye løgner.

At liberalismen er i krise er nærmest et faktum. Asle Toje har brakt det norske lesende publikum forbi punktet av tvil der.

Så gjenstår spørsmålet: Hva tar vi til så?

Fadermord

Jeg mener at det å erstatte den nå dysfunksjonelle liberalismen, med en ny ideologi, vil være et liberticid vi har forberedt lenge. Den ideologien er trolig multikulturalismen.

Noen later til å ha fått blod på tann og kjenner på drapslysten over dette fadermordet – hvis man kan anse klassisk liberalisme som en slags far for dagens europeiske nasjonalstater – og forfølger en ideologi som vil begrave sin forgjenger så ugjenkallelig som mulig er. Her er ikke liberalismen bare gått over til frisluppenheten, men bryter liberalismens første bud som levert av Lord Acton:

«Liberty is not a means to a higher political end; it is itself the highest political end.»

De som kaller seg liberalister i dag, er ikke det fordi frihet i seg selv er et gode og et middel på veg til lykken. Det har i dag fått en ideologisk komponent i det det handler om å klarere hele verden for alle dens snublesteiner. Det handler om å fylle alle daler og jevne alle fjell. I den multikulturelle frihets navn.

Dette er subversive krefter.

Rémi Brague forklarer hvor skjør den klassiske europeiske idéen om frihet er.

[…]wherever liberty is mentioned, it means a social status, the status of people who are not slaves. The same holds true of Greek philosophers, for whom freedom meant the condition of a self-governing state and also that of its citizens, who, unlike slaves, were owners of themselves. The metaphysical idea of free will is hardly older than the Fathers of the Church and owes its first clear statement to St. Augustine.»[6]

Referanser

  1. Rousseau som sitert av Øksnevad, Franske vismenn, s. 128
  2. https://www.document.no/2015/12/litt-om-forskjellen-mellom-en-hijab-og-et-miniskjort/
  3. Qutb, Sayyid: Milestones http://majalla.org/books/2005/qutb-nilestone.pdf s. 48
  4. Kardinal Joseph Ratzinger som sitert av Peeter Seewald i Jordens Salt, St. Olav forlag, 1998
  5. Barbara Vetland, Document.no
  6. Rémi Brague, Liberty and Civilization, edited by Roger Scruton p. 52, Encounter Books

Les også

Liberalismens krise -
Politikken og friheten -
En maktens ideologi -
Hvordan leve sammen? -
Velkommen til Babylon -
Tilskuer -