Kommentar

Da Per Edgar Kokkvold for en tid siden etterlyste konservative stemmer i samfunnsdebatten, var det Henrik Syse, Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide som ble trukket frem som gode eksempler. Greit nok, selv om det også finnes flere langt mer markante og originale stemmer der ute; for eksempel Jon Hustad, Hans Rustad og Asle Toje. Sistnevnte har nylig skrevet boken «Jernburet – liberalismens krise», som består av noe såpass sjelden som norsk ideologikritikk fra et verdikonservativt ståsted.

toje.asle

Et vellykket forsøk er det blitt. Boken har allerede bidratt til en interessant debatt om forskjellen på liberalisme og konservatisme.

Jernburet følger opp både sjangeren og det som var tema i Tojes «Rødt, hvitt & blått» – det vil si en blanding av reisebeskrivelse, historiefortelling og politisk analyse med utgangpunkt i europeiske forhold. Jernburet konsentrerer seg hovedsakelig om deler av Øst-Europa, der forfatteren er reiseleder og tar oss med til steder og mennesker som gir ansats til politiske og ideologiske refleksjoner.

Sjangeren så vel som Christopher Rådlunds forsideillustrasjon er blitt perfeksjonert siden forrige utgivelse. Som sakprosaforfatter fremstår Toje som mer selvsikker og presis denne gang, på sitt beste minner han om den utmerkede svenske essayisten Peter Englund. Det som gjør Jernburet virkelig interessant, er at Toje tør se nærmere på noen av de motkultur-fenomener som har dukket opp de senere årene, og som liberalister både på høyre og venstre side har en tendens til uten videre å utdefinere fra debatten. Boken tar for seg både den merkelige tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazin og de franske identitetsaktivistene i Génération Identitaire. Sjelden eller aldri er det vilje til å prøve å forstå slike stemmer, utover å konstatere at de fører med seg meget ondt.

Toje skriver ikke for noen menighet og lar det være opp til leseren selv gjøre seg opp en mening. Det er imidlertid liten tvil om at forfatteren befinner seg i en slags intellektuell opposisjon til den rådende mentalitet, noe som kan utledes av de saker boken tar opp. At selv «konservative» Minervas Lars Akerhaug ble usikker på om forfatteren hadde de rette holdningene, understreker på sett og vis et av bokens grunnpremisser: I dag finnes det ikke noe akseptabelt alternativ til liberalismen. Den fungerer som en trosbekjennelse.

Forholdet mellom liberalisme som ideologi og de politiske problemer som drøftes, er det vanskeligere å få ordentlig tak på. Jernburet legger ikke opp til noen nærmere analyse her. Nøyaktig hva forfatteren selv legger i begrepet «liberalisme» forblir uavklart, likeså hvilke faktorer som holder liberalismen i hevd. Hvordan fungerer for eksempel ideologiproduksjonen i dag?

Bokens avsnitt om liberalismens historie kunne også vært anlagt noe bredere og dypere. Toje nevner Kant, men jeg savner forfatterens vurdering av liberalismens forhold til den klassiske modernitetens menneskebilde og til det som senere er blitt omtalt som myten om fremskrittet. For eksempel kunne Condorcets fremskrittsfilosofi, herunder ønsket om å utvikle det moralsk fullkomne menneske, vært tatt med som en tankevekker. De merkelige selvmotsigelser man ofte finner i den moderne liberalismens møte med en illiberal og tidvis åpenlyst reaksjonær religion som islam, kunne med fordel også vært belyst.

Det hviler en befriende ærlig realisme over Tojes bokprosjekt. Når forfatteren antyder at illiberale strømninger kan bli mer utbredt enn hva politiske eliter liker å tro, er det ikke fordi han synes utviklingen er bra, men fordi vi uansett bør innse at den er viktig, at den betyr noe, og at slike bevegelser også kan hevde legitime politiske synspunkter. Først da vil vi være i stand til å ta folks bekymringer på alvor og behandle reelle politiske problemer på en adekvat og rasjonell måte. Samt forhåpentligvis unngå de verste utslagene av politisk ekstremisme. I dag mangler politikerne gode svar på helt sentrale spørsmål. Asylindustrien, og den la-det-gå-holdning Europa har til denne, er ett av flere eksempler boken gir på en skakkjørt liberalisme.

Det er heller ikke gitt at de udemokratiske kreftene befinner seg utenfor liberalistenes egen dagligstue. Også liberalismen kan bli autoritær. Toje minner avslutningsvis om Hans Skjervheims liberale dilemma, og antyder at måten vi velger å møte illiberale bevegelser på også kan fortelle noe om den rådende ideologis egen (manglende) evne til å ivareta det liberale demokratiet.

Som tilfellet var med «Rødt, hvitt & blått» har også «Jernburet – liberalismens krise» fått støtte fra uventet hold. Aftenpostens Thomas Boe Hornburg uttrykte faderlig skuffelse etter å ha lest den. Har du fått den til jul er det derfor ingen grunn til å bytte.

 

Jernburet forside

Les også

-
-
-
-
-