Sakset/Fra hofta

Asle Toje har skrevet en e-single, et langt essay, utkommet på Elin Ørjasæter og Nils Horveis forlag Trolltekst. Knut Hoem anmeldte det i Kulturnytt 10. mars, og teksten ligger som Europeisk misantropi.

Den som er orientert i sin samtid vil raskt se at anmeldelsen handler mer om Knut Hoems oppfattelse av sin samtid enn om Asle Tojes. Hoem er en representant for den snakkende klasse i Norge. Som sådan er han ikke i stand til å godta at det finnes andre oppfatninger enn den vedtatte. Når han støter på noe som er annerledes kaller han det betent.

Asle Toje er m.a.o ute på et skråplan. All omtale skjer under devisen: Alt du skriver kan bli brukt mot deg.

Eksempelvis:

På e-boksingelens B-side reiser vi videre til Polen. Asle Toje er på jakt etter slott, som vitner om fordums storhet, og finner at mange av dem er i en begredelig tilstand. Forfatteren avslører at han har vært fascinert av ruiner helt siden han som seksåring kom over en forlatt stue, der det virket som om eierne hadde forlatt alt uten å komme tilbake. Toje forteller videre at dette er en fascinasjon han har felles med Hitlers arkitekt Albert Speer, som skal ha bygget husene sine uten bruk at betong, for at de skulle ta bra ut når de en gang ble til ruiner.

Jeg vet ikke om det er modig eller dumt å fortelle at man deler interesser med verdens mest kjente nazistiske arkitekt – kanskje er det litt av begge deler.

Metoden

Hoem er ikke uenig med Toje i vanlig forstand, han insinuerer at han er betent, og som sådan uspiselig. Om han ikke bør støtes ut – mannen er tross alt forskningsdirektør i Nobelinstituttet, – så bør han og tekstene hans merkes til skrekk og advarsel, så leseren vet hva de gir seg i kast med, hvis de skulle være så dumme som å kjøpe e-singelen.

Rent kommersielt er det ikke en anmeldelse, men en advarsel mot å kjøpe teksten.

Slik ble også Tojes bok Norge i rødt, hvitt og blått. Om demokratiet i Europa anmeldt i Morgenbladet.

En slik behandling sliter selvsagt på forfatteren, men også på forleggeren, Edvard Thorup i Dreyer. Anmelderne og redaksjonen signaliserer; det har en pris å utgi slike tekster.

Norge har knapt forleggere som våger å ta i høyreorientert litteratur, selv ordet har de gjort betent.

Holder koken

Hoem skriver derfor på bestilling, selv om han hever seg opp på sin høye hest og tror han er belest og dannet. Han fremstår som selvbevisst dum.

Hovedessayet er et intervju med den kjente franske forfatteren Michel Houllebecq. Hoem synes Houllebecq er en spennende forfatter, og han og Toje er opptatt av sivilisatorisk forfall. Men der Houllebecq er idiosynkratisk er Toje mer rasjonell. Det gjør at Hoem ikke liker Toje.

Hoem har åpenbart ikke lest Norge i rødt, hvitt og blått, og siterer fra vaskeseddelen at ett av spørsmålene som stilles er:

«Hvorfor er multikulturalismen så farlig?»

Det siste spørsmålet inneholder noen premisser som ikke alle vil være enig i, og avslører at Toje befinner seg et stykke til høyre for midten i det norske, politiske landskapet.

Slik kan dagens konsensus beskrives; «et spørsmål som ikke alle vil være enig i». Da står man til høyre. En presis beskrivelse av dagens debattklima.

Hoem håndhever justisen

Houllebecq leker seg med ord og slenger frem at Frankrike like godt kan bli et muslimsk land som Marokko. Samtalen skal ha gått i stå, ifølge Hoem, som ikke liker Toje på egen hånd.

Uten Houellebecq som fruktbar samtalepartner, diskuterer Toje videre med støtte i en del kjente politiske teoretikere, om den europeiske sivilisasjonen vil gå under, noe den jo har gjort før. Han hevder også at det er en utbredt kulturpessimisme i den franske befolkningen. Ja, bare fem prosent av dem trodde ting ville bli bedre ifølge en meningsmåling fra ifjor. Her kunne jeg ønske meg en kildehenvisning, men de er like fraværende som sidetallene, noe som er dumt, for etterrettelighet er veldig ønskelig når man er reisende i et politisk landskap som er så betent som dette.

Kunnskapsløshet som dannelse

Hoem er tydeligvis ikke orientert om samfunnsutviklingen i Frankrike. Når noe kolliderer med hans uvitenhet vil han ha dokumentasjon.

Toje skal i neste e-singel intervjue Thilo Sarrazin. Selv i en kort referanse til hans bestselger, «Tyskland avskaffer seg selv», greier Hoem å karikere boken.

Den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazin er nærmest blitt en ikke-person i eget parti, etter at han ga ut en bok, der han hevdet at Tyskland holdt på å bli oversvømmet av tyrkere.

I hvilken grad denne samtalen blir blir interessant, avhenger av om Toje tar med seg den kritiske distansen som han hadde i møtet med Michel Houellebecq.

Hoem er en av traverne i NRKs kulturredaksjon. Det er fint at vi får dokumentert hvor fordomsfull og naiv arrogant han er. Men publikum har selvsagt et problem når statskanalen ikke lenger driver public service. Dette er det motsatte; public disservice.

 

http://www.nrk.no/kultur/litteratur/jernburet-1.11602645

 

omslag.jernburet