Kommentar

Mange fornemmer at noe er i ferd med å skje i Europa, at den verdenen vi har kjent er i ferd med å bli borte, men de færreste av samfunnets betalte tenkere tar steget utenfor eget fagfelts trygge andedam for å sette forståelige ord på utviklingen. Når Asle Toje, en av Norges ledende statsvitere, blåser i de akademiske stengslene og for alvor gir seg i kast med en slik oppgave, er det derfor en aldri så liten begivenhet.

Hans nye bok Rødt, hvitt og blått kommer etter planen ut på Dreyer forlag den 15. oktober, og med den tittelen er tonen satt: Hvordan går det med den franske revolusjonens idealer nå, nesten et kvart årtusen senere?

Når Toje gir verket undertittelen «Om demokratiet i Europa», tar han mål av seg til å gå i Alexis de Tocquevilles fotspor — intet mindre. Da den unge franskmannen skrev sin beretning om 1830-tallets USA, var det et land som nylig hadde lagt enorme arealer til sitt territorium, foruten å ha gjennomført viktige demokratiske reformer på lokal- og delstatsnivå. Det var altså en tid for store forandringer.

Også Europa er inne i en brytningstid, og Tojes prosjekt er å gi leseren en rekke øyeblikksbilder som forteller noe om den, for det meste uten at disse dominerer nyhetsbildet: det består hovedsakelig av distraherende støy for den som ønsker å se de lange linjene.

Nå kan man riktignok spørre seg om de to forfatterne konkurrerer i samme øvelse. For noe av det som gjør at Tocqueville stadig leses med stort utbytte, er at han pekte på forhold som fortsatt karakteriserer USA. Det er ikke bare fordi demokratiet er intakt. Det samme er også prepolitiske strukturer, om enn i andre former — herunder den lokale autonomien, de frie organisasjonene, religionens rolle, samt relasjonene mellom elite og allmennhet. Klassikerstatusen til Om demokratiet i Amerika skyldes et stykke på vei at den beskrev ting som stadig har en viss gyldighet. Det er den delen av fortellingen som handler om fravær av forandring som fascinerer mest.

Under lesningen av Tojes manus, som generøst er stilt til disposisjon, får man derimot følelsen av at de fleste sidene ved det Europa han skildrer ikke vil bestå om 200 år, som f.eks. multikulturalismen eller EU-teknokratiets sentralisering — utslag av et demokrati med flere alvorlige handicap enn det Tocqueville beskrev.

Forfatteren har gjort uhyre grundig research. I løpet av et høyt antall reiser på kryss og tvers i vår verdensdel kommer han i kontakt med masse folk, både spontant og via en rekke bekjentskaper: politikere, akademikere, journalister, lærere, kunstnere, musikere, leger, geistlige, horer, MC-bandemedlemmer og gamle hippier, foruten vanlige mennesker på forskjellige trinn av rangstigen — endel av dem med tilhold på skyggesider av samfunnet som er oppsøkt ikke helt uten personlig risiko. Reisen går fra innsiden av institusjoners tykke murer til lommer av moderne middelalder. Underveis siterer han kjente forfattere og skuer tilbake på historiske fakta, som fra tiden noen og tjue år før Tysklands samling, ikke for å demonstrere hvor belest han er, men for å se om noe av dette kan kaste lys over utviklingen i dag.

Han lar oss ta del i sine egne opplevelser og inntrykk av omgivelsene i sin hverdagslighet, det samme gjør han med spørsmålene han stiller seg. Med ærbødighet lytter han til intervjuobjektene, uten å legge ordene i munnen på dem eller på leseren. Det er i observatørens rolle han først og fremst opptrer, riktignok i egenskap av en person som ikke gjemmer seg, men uten å gjøre seg til redskap for noen ideologi — i seg selv en kjærkommen avveksling. Observasjonene dyttes ikke inn i kategorier som tiden er løpt fra, deres mangfold viser snarere hvor akterutseilte endel innarbeidede kategorier er.

Selv om den makroskopiske analysen ikke er det mest fremtredende ved teksten, kommer han en rekke ganger likevel farlig nær ved å besvare spørsmålet boken stiller: Hvordan går det med friheten, likheten og brorskapet i dagens Europa? Friheten synes i nihilismens og relativismens ånd å skusles bort på tom og tøylesløs nytelsessyke. Likheten er blitt redusert av finanskrisen, demografien og privilegienes ujevne fordeling mellom generasjonene. Brorskapet forsvinner med egodyrkelsen, innvandringen og segregasjonen. Den stolte, ærlige arbeiderkulturen som holdt disse tingene oppe, er borte, og enhver autoritet med den. Man tenker at uttrykket «Adjø, solidaritet» er en betegnelse som passer bedre på samtiden enn den gjorde da Wam og Vennerøds film rullet over lerretet for snart tredve år siden, og spør seg om det går i retning av det 19. århundrets klassesamfunn — det som velferdsstaten skulle eliminere en gang for alle.

Eksakt hvor det bærer hen drister ikke Toje seg til å svare sikkert på, selv om tendensen ikke lover godt. Man tenker at det kan bli voldelig, tegn til det med og uten ideologiske overtoner finnes allerede, men ikke nødvendigvis apokalyptisk. Boken avrundes med betraktninger over halvtomme kirker og ulekker moderne kunst, men ikke uten glimt av håp: Noen kunstnere har ristet den nonfigurative tvangstrøyen av seg til fordel for skjønnheten, og endel unge mennesker er ved å gjenfinne den religiøse troen. Leseren overlates til å trekke sine egne konklusjoner. Noen ender kanskje som undertegnede opp med å sette sin lit til personene paven har kalt de «kreative minoriteter», de som bevarer den sivilisatoriske arven og holder lyset tent gjennom mørketiden — om nødvendig under jorden.

Akademikere henfaller ofte til lærd, kjedelig veltalenhet, men Rødt, hvitt og blått har et levende, tidvis morsomt språk som flyter godt og kan nå frem til et stort publikum. Enhver som vil forstå sin samtid vil ha utbytte av å lese denne boken. Med den tar forfatteren således et steg frem som en av Norges aller viktigste offentlige intellektuelle. Om det finnes noen i kongeriket som skildrer samtidens Europa bedre enn Toje, har vedkommende gjemt seg godt.

 
 

Asle Toje
RØDT, HVITT & BLÅTT
Om demokratiet i Europa
Dreyers Forlag

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også