I en tid hvor både Norge, Europa og resten av verden gjennomgår større forandringer enn på lenge, hva enten det gjelder demografiske omveltninger, voksende EU-skepsis eller endrede geopolitiske maktforhold, burde våre fremste tenkere ha stått i kø for å bidra med sine betraktninger over det som skjer, kanskje helst uten å børste støvet – om noe slikt finnes – av kjæleteorier som kunne ha vært lagt frem uten det siste tiårets erfaringer.

Slik er det ikke.

En av dem som forsøker, er statsviteren og Nobelinstituttets forskningsdirektør Asle Toje, som høsten 2012 gav ut boken «Rødt, hvitt og blått – Om demokratiet i Europa», og siden har bidratt i offentligheten med utenrikspolitiske kommentarer i Dagens Næringsliv og Bergens Tidende. Toje er i ferd med å skrive en oppfølger, som vil få navnet «Jernburet – Om det liberale demokratiets krise».

Noe som er nytt denne gangen, er at forfatteren publiserer smakebiter av manuskriptet etterhvert som arbeidet skrider frem. Disse gis ut som e-bøker på det av Elin Ørjasæter og Nils Horvei nokså nystartede forlaget Trolltekst, som i all hovedsak publiserer elektronisk – forøvrig noe som i heldigste fall kan avstedkomme hyppigere og raskere produksjon på berget av aktuelle og rimelige essays/pamfletter med mindre innhold enn tradisjonelle bøker, men mer enn aviskronikker (forlagets planlagte utgivelse «Prekariatet» lyder lovende i så måte).

Hittil er tre av i alt fem planlagte utdrag av «Jernburet» gitt ut – hver til en pris av 79 kroner, tilsvarende 4-5 VG eller noe – på et format som forlaget i likhet med Amazon kaller «e-boksingler». Hele verket skal formodentlig en vakker dag markedsføres som et album. Som seg hør og bør, har singlene to sider. A-sidene har hittil rommet intervjuer, med henholdsvis Michel Houellebecq og Thilo Sarrazin, mens B-sidene har inneholdt refleksjoner i forbindelse med reiser til Polen og Ungarn. Som under arbeidet med forrige bok, har altså Toje snakket med folk og dratt til steder – en ikke helt ueffen metode.

A-siden i det tredje utdraget, som vi her skal se litt nærmere på, er viet nasjonalisme – et aktuelt tema som ikke får den kjølige, analytiske oppmerksomheten det trenger. I sin nyeste form kommer nasjonalismen til uttrykk såvel gjennom politiske partier – hvorav noen gjorde det riktig bra ved forrige Europa-valg – som utenomparlamentariske bevegelser og organisasjoner.

Toje dveler ved en av de mest interessante av de sistnevnte: den franske ungdomsbevegelsen Génération Identitaire (GI), som dukket opp i offentligheten i 2012 med en aksjon mot moskeen i Poitiers og sin «krigserklæring» på videoformat mot det sekstiåtterskapte multikulturelle samfunnet. Intervjuobjekt denne gang er Fabrice Robert, leder og ideolog for Bloc Identitaire, som vel er GIs opphav.

Det er ikke så mye den norske allmennheten vet om GI. Avisene har knapt skrevet om dem. Forfatteren oppsummerer innledningsvis kjernebudskapet som de fleste med en viss interesse for bevegelsen har fått med seg.

Ungdommene i den nevnte ‘krigserklæringen’ sier til kameraet: «Vi har sluttet å tro på en ‘global landsby’ og ‘verdensborgerskap’. Vi har oppdaget at vi har røtter, forfedre og derfor en fremtid. Vår arv er vårt land, vårt blod, vår identitet.» Bevegelsen ser ikke på identitet som noe abstrakt, men snarere som et konkret uttrykk for tilhørighet som er stedbundet i stedet for kosmopolitisk, organisk snarere enn abstrakt, kollektiv snarere enn individuell.

Det siste kunne nesten Burke ha sagt. Toje nevner da også at GI har inspiratorer som var imot den franske revolusjon. I det idémessige landskapet kan en øyne såvel klassisk konservatisme som dragning mot det katolske. Men gruppen anvender sivil ulydighet, som Toje riktignok avdramiatiserer en smule ved å sammenligne med Tea Party-bevegelsen og Gaza-aktivister. Og fremfor alt har den politiske etnosentrismen det med å avføde uro. Til forskjell fra Front National anser ikke GI svarte som franskmenn.

Toje observerer at GI-medlemmene stort sett er i 20-årene, som enten har opplevd å bli minoritet i sin egen forstad, eller kommer fra regioner hvor de konservative tradisjonelt har stått sterkt. Hva deres ideologi angår, gir han ordet til Robert:

«Bevegelsen kombinerer mennesker med forskjellig kulturell og ideologisk bakgrunn. Våre inspirasjonskilder reflekterer dette mangfoldet. Vi finner politisk tankegods i Georges Sorel og Proudhons franske sosialisme, via Yann Fouérés europeaføderalisme.» En flom av navn følger. De fyller hele meningsspekteret og innhyller således bevegelsens politiske ståsted i tåke, noe jeg mistenker også var meningen.

Toje:

Kjernen synes å være ønsket om å vekke en nasjon de oppfatter som kuet, døsig og ribbet for selvtillit. Dette oppnås gjennom aksjoner og nye medier for å omgå de tradisjonelle mediene, som Fabrice Robert mener er løpegutter for «kastene som hersker over oss».

Robert fortsetter:

«Jeg tenker ikke i nasjonalistiske baner. Med hensyn til nasjonen foretrekker vi ideen om fedreland som en fysisk realitet. Vi tenker i tre nivåer – det kroppslige, som er regionalt; det historiske, som er fransk, og det sivilisatoriske, som er europeisk. Vårt engasjement er på ingen måter begrenset til Frankrike. Vi vet at vi er europeere. Vi er vitne til en oppvåkning på dette feltet. Det 21. århundret vil bli identitetenes århundre.»

Robert mener at GI har lyktes i å gjøre identitet til en merkevare. Hva angår selve bevegelsen, ser forfatteren for sammenligningens skyld bakover:

Identitetsbevegelsen kan kanskje best forstås i forlengelsen av den nasjonalkonservatisme som dominerte på 1920-tallet.

Den radikale konservatismen ble en historisk parentes.

Etter Charles de Gaulles avgang i 1969 forsvant de nasjonalkonservative gradvis fra den politiske scenen.

For Toje blir kanskje ikke GI så interessante i seg selv. De fremstår mest som et symptom på at nasjonalismens og nasjonalstatens tid ikke er forbi. Etter samtalen med Robert går da også forfatteren over til å behandle dette mer generelle temaet.

Vi vet i dag forbausende lite om nasjonalisme, gitt at dette er den mest mobiliserende ideologien verden har sett.

Noe av problemet er at temaet etter Tojes oppfatning ikke studeres med rett metode:

Vår tids statsvitere foretrekker generelle teorier, testbare hypoteser og resultater som kan tallfestes. Nasjonalisme egner seg ikke til slikt. Nasjonalismens mangfold er dens styrke, og årsaken til dens holdbarhet og tøyelighet.

Det lyder tilforlatelig. Å forstå det nasjonale blir litt som å forstå livet selv, og mennesker er som kjent ikke hydrogenatomer, men sosiale vesener.

Et sentralt spørsmål er forholdet til demokratiet, en rød tråd gjennom «albumet». Demokratiet oppstod i nasjonale enheter. Hva skjer hvis samholdet i statene stykkes opp etter etnisitet?

Toje forfølger ikke dette sporet i den grad man kunne ønske, men går over fra generell nasjonalisme til å snakke om det spesifikt norske. Det genuint norske eksisterer, og vil bestå selv om det kommer nye mennesker, fastslår han, og det lyder rimelig. Men hva med de politiske konsekvensene av alt som skjer?

Forfatteren er kanskje en smule distrahert, av kjærlighet. Han elsker Norge:

Det norske er forfedrene og bøkene som forteller om dem, det er din familiehistorie her til lands – den være seg lang eller kort; det er Nansen og Moa, det er det faktum at du forstår hva som her står skrevet (og at du uten å tenke deg om vet at dette er en gammelmodig måte å ordlegge seg på), det er Stiklestad og Utøya, det er sixpack pils i en plastpose, det er bunad og stillongs, pinnekjøtt og fårikål – og det er flagget, det mest potente symbolet av dem alle.

Toje poengterer at nasjonen overlevde et halvt årtusen under dansk og svensk styre. Men er den fortiden nødvendigvis så velegnet til å se inn i fremtiden med? Prediksjonen nærmer seg det rosenrøde:

Norge vil være Norge, en organisme som strekker seg inn i framtiden og fortiden, og – som alle levende organismer, vil ha evnen til å endres og samtidig forbli den samme.

Forfatteren vender avslutningsvis tilbake til GI og det nasjonalkonservative i sin alminnelighet. Han tror ikke de får politisk makt, men tar et viktig forbehold:

[I] det minste ikke så lenge den liberale orden klarer å levere økonomisk vekst og velstand. Skulle derimot et økonomisk sammenbrudd inntreffe, vil oddsene endre seg.

Avløses årene med stagnasjon som Europa gjennomlever, ikke av fornyet vekst, men av økonomisk depresjon, vil myriaden av meninger, holdninger og normer som springer ut av en liberal doktrine, komme under press. – Hvorfor outsource folkestyret til Brussel? Fordi det lønner seg. – Hvorfor akseptere frihandel som fører til at jobber eksporteres? Fordi det lønner seg. – Hvorfor masseinnvandring? Fordi det lønner seg. Men hva om det ikke lønner seg? Da vil normene som er stablet oppå dette fundamentet, vakle.

Toje avslutter diskusjonen idet den begynner å bli virkelig interessant. Overlater leseren til å tenke videre selv. Hvilket han eller hun ganske sikkert gjør.

Det er kvalitetsinformasjon Asle Toje leverer, med et personlig preg, og det er godt skrevet. Det er unektelig sympatisk at en med hans credentials ikke inntar en skråsikker, belærende tone. Han forsøker gjennom observasjoner – også detaljer andre overser eller ikke tror er viktige – og relevant litteratur å forstå sin samtid, slik vi alle bør gjøre, og lar oss bli med.

Men det ville ha vært enda bedre å få gleden av hans selskap en stund til. Noen kunne ha kjørt litt konjakk i ham på akkurat dette stadiet. Kanskje det skjer før hele boken er ferdig?

Hva angår selve produksjonen av singelen, er ikke korrekturen perfekt. Men det er jo grenser for hva dette skal koste og hvor lang tid det skal ta, og resultatet er i grunnen et fornuftig kompromiss mellom pris og kvalitet. En ting som derimot er lett å gjøre noe med, er de litt for små kommaene – forsåvidt også hermetegnene og semikolonene –, som er litt for vanskelige å skille fra punktum.

(Andre del vil bli forsøkt behandlet senere.)