Av og til kan du få følelsen av at verden endrer seg, mens norsk utenrikspolitikk forblir den samme. Det er meningen. Utenriksdepartementet foretrekker kontinuitet, eller i det minste inntrykk av sådan. Dessuten er det til de grader tidkrevende å få alle partier og andre interessenter låst inn i en ny enighet, at vi bruker den gamle så lenge som overhodet mulig, selv om retorikk og realiteter spriker.

De rødgrønne justerte kursen. Dette innebar en nedtoning av den Røde Kors-inspirerte «engasjementspolitikken». Jonas Gahr Støre ville rehabilitere interessebegrepet. En prosess ble satt i gang. Prosessen fungerte som juletre – alle fikk henge opp sitt favorittornament. Dette gjorde det mulig å redefinere engasjementspolitikken som interessepolitikk. Alt var norske interesser.

Resultatet var at mens prioriteringer og pengebruk forble stort sett uendret, ble midlene endret. Et ledd i dette var å kanalisere idealpolitikk bort fra UD-systemet og i retning av internasjonale institusjoner. Norge ble institusjonenes beste venn. Soria Moria-erklæringen hevdet sågar at «det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden». Virkelig? Er ikke institusjoner et middel for å oppnå interesser, snarere enn interesser i seg selv?

Entusiasmen for overstatlighet bryter med en interesseforståelse hvor utenrikspolitikken skal forsvare norsk selvstyre og uavhengighet, ikke være et glidemiddel for styre ovenfra og utenfra. Regjeringen ville hjelpe FN på veien mot verdenslederskap. Mest gjennom å gi penger. De rødgrønne doblet bistanden på ni år. Bistandsbudsjettet alene er nå på trettien tusen millioner kroner i året. Mye går til institusjoner.

Troen på institusjoner er kjernen i tankeretningen «liberal institusjonalisme». Institusjonalisten erkjenner at stater har konkurrerende interesser, men antar at institusjoner formgir disse og øker sjansen for samkvem uten konflikt. Institusjoner antas å skape stabilitet og fremme liberale kjerneverdier som menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper, demokrati og frihandel.

Norsk institusjonalisme gjenspeiler en generasjon norske utenrikspolitikere som så på internasjonale institusjoner som effektive problemløsere, bærere av globale fellesinteresser (og fremtidige arbeidsgivere). De var en dyr gjeng. Kostnadene ved norsk utenrikspolitikk har tredoblet seg på få år, uten at det er helt klart hvorfor.

Tanken om FN som legemliggjøringen av norske interesser er nå under press. FN lider under svakt lederskap, manglende reformvilje og lammende byråkrati, samt svekket betalingsvilje blant medlemsstatene. Mens den norske strategien har vært å svare på svake resultater med «kritisk dialog», har andre land, som Storbritannia, kuttet i støtten til ineffektive FN-organisasjoner.

Skillet mellom liberale institusjonalister og konservative realister er den kanskje viktigste bruddlinjen i internasjonal politikk i dag. Land etter land skrur nå av autopiloten hvor institusjoner definerer utenrikspolitikken og går i gang med den tunge jobben å definere og prioritere nasjonale interesser. Hva er essensielt, hva er ønskelig og hva ville bare vært fint?

Institusjonalister påpeker de åpenbare fordelene gjennom samhandel og samhandling. I bunnen av dette verdensbilde er håpet om en rasjonell og moralsk verdensorden. Dette tenkes som en parallell til «Ricardos komparative fortrinn» som stipulerer at alle vil ha fordel av handel også når en part har komparative fortrinn i produksjonen av alle varer. Tanken er at Internasjonale institusjoner lønner seg, også når de ikke lønner seg.

Slikt blander idealer og realiteter mener realister. De mener at land har nasjonale interesser – innen økonomi, sikkerhetspolitikk, selvråderett og omdømme – som det er utenrikspolitikkens fremste mål å ivareta. Internasjonale institusjoner er arena for interessepolitikk, ikke kuren for det samme. Realister er skeptiske til å avstå makt til selvregulerende eliter som hevder å representere globale fellesinteresser.

Det mest åpenbare problemet med institusjonalisme som utenrikspolitisk doktrine er at Norge er en småstat. Vi kan ikke hindre at dagens verdensorden endres, like lite som vi kan rive den ned. Naturligvis skal Norge gjøre sin del, gjerne mer. Men det kan være grunn til å spørre om det er klokt å definere institusjoner som interesser? Vi kan lett ende opp med det yndede turistmotivet fra Pisa. Med det unntaket om at vi tror at våre teatralsk utstrakte hender faktisk hindrer det skjeve tårnet fra å falle.

PisaTower2

Hva så med den nye regjeringen?

I opposisjon lovet de blåblå en grunnleggende gjennomgang av utenrikspolitikken. Regjeringserklæringen syntes å bekrefte dette. Første setning lyder «Regjeringen vil føre en realistisk utenrikspolitikk tuftet på tydelige prioriteringer». Men hva innebærer dette i praksis? Det vites ikke.

Børge Brende er ingen instinktiv realist. I hans så langt mest publiserte intervju snakket han om SV og Frps utviklingspolitikk. Utenriksministeren valgte da å tydeliggjøre sin posisjon ved å bruke disse to referansepunktene og så plassere seg selv nærest det partiet som velgerne ikke valgte og som han selv ikke representerer.

Det var trolig en misforståelse, men episoden skapte likevel irritasjon i Frp, hvor man uten hell har lett etter partiets gjennomslag i utenrikspolitikken. En åpenbar løsning er at utenriksministeren forklarer hvordan regjeringserklæringens bebudede realisme skiller seg fra foregående regjerings politikk.

 

Asle Toje (d.phil.) er utenrikspolitisk forsker og kommentator. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 14.1.2014, side 3.