Gjesteskribent

Bildet: Sikkerhetsrådet i et møte ledet av Barack Obama. Vi er det eneste landet i verden som har en slik tiltro til FN, og ingen gravejournalister stiller spørsmål ved den betingelsesløse avståelsen fra utenrikspolitisk selvråderett som dette innebærer.  Når vi så vet hvordan den islamske verden gjennom sin politiske tyngde har greid å omdanne FN-flertallet til en anti-israelsk resolusjonskvern, blir det kanskje lettere å forstå hvorfor Norge har endret standpunkt i Midtøsten. Foto: Wikipedia

For mer enn tyve år siden opptrådte Norge som en optimistisk og entusiastisk fredsmekler i Midtøsten.  Den epoken tok slutt utover 2000-tallet da de opprinnelige initiativtakerne til fredssamarbeidet ikke lenger var i sine stillinger.  Det definitive bruddet med norsk fredspolitikk i Midtøsten kom da den rødgrønne regjeringen valgte å støtte PLOs politikk om å se bort fra det som var avtalt i Oslo-avtalene, og heller ut fra det fotfestet de hadde fått, føre en politisk og diplomatisk kamp mot Israel i internasjonale fora og spesielt i FN hvor de islamske statene kontrollerer flertallet.  Denne politikken videreføres i dag av regjeringen Solberg.

Det fredshåpet som ble tent ved undertegningen av Oslo-avtalene druknet imidlertid raskt i manglende arabisk etterlevelse av avtalene, ugjennomførbare krav, terror, intifada og opprør.  Den norske rollen er siden blitt redusert til å finansiere driften av det sittende PLO-regimet, inkludert dets avlønning av terrorister.  Norge er låst i den rollen fordi vi ikke har ledere med mot til å innrømme fredsprosessens sammenbrudd og fiasko.  Utenriksministeren viderefører hjelpeløst sin forgjengers politikk med anmodninger til Israel om å se bort fra avtaler og gi flere innrømmelser til PLO.  Det kommer ikke til å skje, og Norge kommer sannsynligvis til å fortsette med å kaste bort milliarder i bistand helt til Stortinget en gang i fremtiden fatter interesse for skandalen.

Det er flere forhold som har vært med og gi bidrag til Norges endrede rolle.  Det mest alvorlige er at våre myndigheter ikke har maktet å forholde seg objektivt, sannferdig og nøytralt til partene i konflikten.  Norge ble under den rødgrønne regjeringen et talerør for den Palestina-arabiske part med tydelig uttalte antipatier mot den israelske part, − en utpreget historieløshet og mangel på forståelse for de sensitive forutsetningene som i det hele tatt lå til grunn for fredsprosessen.

Norske medier har spilt en viktig rolle i omformingen av Norges Midtøsten-politikk.  En vedvarende strøm av ensidig, tendensiøs og til tider utspekulert og bent frem løgnaktig fremstilling av den jødiske statens politikk og forhold til fredsprosessen, hovedsakelig formidlet av NRK, TV2 og avisene gjennom NTB, greide å forme en politisk opinion i landet med anti-israelske stemninger som leder tankene hen på tilstanden i mellomkrigstiden.  Denne endrede holdningen til Israel ga seg også markerte utslag på myndighetsnivå.  Man fikk etter hvert en opplevelse av at norsk Midtøsten-politikk i stor grad var mediestyrt.

I Norge har massemediene en innflytelse over det politiske liv som er særsynt i Vesten.  Den ”fjerde statsmakt,” pressen, legger ikke skjul på sin iver etter å detaljstyre landet, og synes ikke at mangelen på demokratisk mandat er et problem.  Norge er et lite språkområde som er dominert av et lite antall nyhets- og informasjonskanaler som oppviser en høy grad av venstreorientert politisk samstemthet i sin fremstilling av alt som vedrører Israel.

Med deres makt over folkemeningen, er det få politikere som tør opponere mot medienes verdensbilde.  Det er i stort monn en arv norske medier har tatt med seg fra den kalde krigen, − muligens uten selv å innse det.  Et resultat av dette er at det i Norge praktisk talt ikke kan spores forskjell på høyre- og venstreorientert utenrikspolitikk: Det spiller ingen rolle hvem som sitter med regjeringsmakten, − politikken på dette området er den samme, og mediene overvåker at det ikke skjer avvik.

Et annet trekk ved norsk utenrikspolitikk er dens klokkertro på alt som foregår innenfor FNs vegger.  Selv Utenriksdepartementet som skulle ha det konstitusjonelle ansvaret for å ivareta Norges interesser overfor utlandet, later til å være mer opptatt av å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Og i FN har vi dannet oss den oppfatning at enhver politisk meningsytring som uttales i regi av Sikkerhetsrådet er gjeldende folkerett som forplikter oss til etterlevelse.  Slike tanker slår til og med Utenriksdepartementet fast på sine hjemmesider.  Vi er det eneste landet i verden som har en slik tiltro til FN, og ingen gravejournalister stiller spørsmål ved den betingelsesløse avståelsen fra utenrikspolitisk selvråderett som dette innebærer.  Når vi så vet hvordan den islamske verden gjennom sin politiske tyngde har greid å omdanne FN-flertallet til en anti-israelsk resolusjonskvern, blir det kanskje lettere å forstå hvorfor Norge har endret standpunkt i Midtøsten.

Vi er ikke optimistiske på vegne av Norge i Midtøsten.  Vi tror utviklingen av løgnene om Israel har gått for langt.  Det har gått prestisje i oppfatningene som derfor er blitt irreversible fordi myndigheter og medier aldri er tilbøyelige til å innrømme at de har tatt feil.  Det skjer imidlertid endringer internasjonalt hvor Israels rettigheter og status som humanitært forbilde og høyteknologisk stormakt anerkjennes av stadig flere, men forties av norske medier.  Sporadiske tiltak som det nylig inngåtte samarbeidet mellom NTNU i Trondheim og israelske institusjoner, er oppløftende, men fremstår som en detalj og en skygge av det som kunne ha vært.  Vi kan bare beklage at Norge ikke innså sin besøkelsestid, men henfalt til politisk taskenspilleri i regi av organisasjoner som har en privatøkonomisk interesse av at konfliktene i Midtøsten holdes ved like.  Resultatet av denne utviklingen er at antisemittisk tankegods brer seg i befolkningen.

 

Michal Rachel Suissa er leder for Senter mot antisemittisme

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/

Les også

-
-
-
-
-

Les også