Debatt

Vår internasjonale bistandsrolle de siste 50-60 årene har vært et vanvittig politisk prosjekt og et pengesluk uten resultater som står i forhold. Det er bare å lese professor Terje Tvedts seneste bok «Norske Tenkemåter» med undertittelen «Tekster 2002-2016», og du får en brutal påminnelse om naiviteten og realitetene.

Vi er lurt trill rundt av våre selvforherligende politikere som har dreiet oppmerksomhet vekk fra seg selv og innenrikspolitiske kjedelige saker, ved å forlede oss til å tro oss langt mer enn bare en spurv i internasjonal tranedans. Og til overmål, om en misbrukt stormannsgal utenrikspolitikk, med enorme penger brukt til å fremheve sosialistiske Norge og den norske modellen, gjennom selvskryt. Og takket være vårt ukritiske medløpende riksmedia, har politikerne langt på vei sluppet unna med uredeligheten.

Tvedt-boken får knapt omtale i riksmedia fordi, nettopp, den avkler globalistene og bistands-humbugen og et forvokst Utenriksdepartement på feile veier fortsatt, under Børge Brende. Men, når sant skal sies, sistnevnte arvet et departement forlengs skakkjørt, en ideologisk slagmark av svulstig kostbar tildekkende ubrukelighet. Dog, uten at han synes å ha gjort noe med det.

En annen, men relatert sak; en journalist fra BBC påpekte at Dronning Elisabeth II var for EU utmeldelsen gjennom Brexit. Dette kom frem under overskriften «I don’t see why we can’t just get out. What’s the problem»? Bloggeren NorgesRøst på document.no hadde nemlig et avsnitt om dette angivelige dronning-utsagnet som bør leses for sin UD-relevans:

Med Brexit fikk Norge en mulighet til å re-kalibrere sitt forhold til EU gjennom EØS. Men isteden for å utnytte dette momentumet som Brexit skapte (som en forretningsmann, som for eksempel Trump ville gjort – min anførsel) til å reforhandle egen status i forhold til EU, valgte vår utenriksminister å se utviklingen an. Norsk utenrikspolitikk er redusert til å observere og handle reaktivt på hva andre land gjør, mener og sier og ikke proaktivt ut fra egne interesser. Norge har en grenseløs naiv tro på sin rolle som påvirkende internasjonalt, i kraft av å være en freds-humanitær ambassadør (det er jo bare å åpne lommeboken), men er fullstendig uten selvtillit når det gjelder å forme egen fremtid basert på egne interesser og egen styrke…(så som mht det flerkulturelle – min tilføyelse.)

I februar 2002, med statsminister Bondevik som hovedtaler, skulle det feires stort at Norge hadde drevet utviklingshjelp i 50 år. Da måtte det, ifølge professor Terje Tvedt ,»kretse om en absurditet: å søke hyllest for egen-erklært altruisme». Om hvordan – politikerne og andre – plasserte seg selv på godhetens pidestall andre hadde finansiert, men de selv hadde definert. Professorens tanker kom ut i kronikken «Den nasjonale fortellingen om Den norske samaritan» bare et par dager før stor-arrangementet i Oslo Konserthus.

Dersom noen tror bistandsindustrien er blitt bedre siden, tar de skammelig feil. Arrogansen synes omvendt proporsjonal med ignoransen, for å parafere Terje Tvedt. Han skriver: «Vinteren 2002 sendte den franske regjering landets kanskje mest berømte filosof, Bernard-Henry Levy til Afganistan. Hva skulle Vesten gjøre? Hva skulle være fransk politikk? Hvordan forstå det landet og folket som Taliban ledet? Den franske filosofens prosjekt og kompetanse kan diskuteres, men han skulle stimulere til offentlig debatt og diskusjon».

Tvedt anfører: «Den norske regjeringen, som har den vanskelige oppgaven med å koordinere FNs hjelp til Afganistan, nøyde seg med å sende statssekretær Vidar Helgesen til Afganistan. Ikke noe galt sagt om Helgesen, men det er interessant at han uttalte før han dro at han ville legge mer vekt på egne inntrykk enn forskning om landet…han skulle jo være der noen dager. Kommentarer til Helgesens besøk eller Norges rolle satte ikke søkelys på det åpenbare: Regjeringen visste lite om Afganistan, Stortinget enda mindre. Og norsk offentlighet er ikke akkurat et opplyst korrektiv i dette spørsmålet. Problemet er selvsagt ikke, i seg selv at en statssekretær uten erfaring fra Afganistan i en regjering ledet av en luthersk prest, skulle koordinere en gigantisk utviklingsoperasjon i det muslimske Afganistan, men at det offentlige Norge ikke reflekterer over hva det betyr, og hva det krever, og oppfatter forskning om det – som et angrep på bistand som prosjekt».

Professoren påpeker samtidig noe annet interessant, nemlig norske journalisters kapitulasjon overfor godhetsregimet og, deres skamløse manglende fjerde statsmakt rolle. Fra hans 2003 bok «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt» tok Tvedt for seg to lengre reportasjer fra Dagbladet, med Hilde Frafjord Johnson, bistandsminister den gang, i sentrum. Hun ble skamrost av sine medbrakte gratis-reise-betalte journalister, først til Kongo og deretter til Tanzania. Journalistenes artikler ble av Tvedt senere beskrevet «som sentimental hoffreportasje snarere enn kritisk journalistikk».

Tvedts påfølgende analyse av disse helt ukritiske Dagblad artiklene om ministeren, skapte bestyrtelse hos Dagbladets lederskribent «en mann som var i permisjon fra sin faste jobb i UD, og som senere skulle bli Gahr Støre’s høyre hånd. Dagbladet informerte ingen om denne relasjonen mellom avisens redaksjonelle ledelse og UD. Samtidig gikk avisen til frontalangrep på meg fordi jeg urettmessig hadde påpekt relasjoner mellom samme avis og samme departement». «Dagbladets renommé» var det korte svaret på den første lederen, publisert i Dagbladet 25.11.2003 under tittelen «Kjøpt og betalt».

Så hva kan vi konkludere med, annet enn at våre nåværende politikere representerer en overfladiskhet og middelmådighet, sammen med tildekkende medier som aldeles ikke gjør jobben. Mediene kan vi hverken stole på eller gjøre noe med på kort sikt, de får rotne på rot. Men politikerne derimot, de må vi forsøke å ta i skole. Det blir ikke lett fordi partiene «står i veien for oss velgere» ved å listeføre sine egne lojale likesinnede. Vi blir slik «diktert» til hvem vi får stemme på. Skinn-demokratiet fungerer ikke lenger.

 

Dan Odfjell, samfunnsdebattant

Les også

Misjon på moderne norsk -
Kulturkampens kilder -
Bølgen av sannhet -
Media ikke kritisk nok -
Forblindet bistand -
Når "uavhengig" betyr avhengig -
Medienes troverdighet -

Les også