Kommentar

Til debatten om norske holdninger mot USA, anti-imperialisme og fredsideologi bidrar samfunnsforskeren Terje Tvedt som Nils Morten Udgaard tar for seg i en kommentar i dagens Aftenposten under tittelen «Det farlige Godhetsregimet».

Kommentaren kaster lys over den navlebeskuende norske «idealismen», og gir også en god inngang til en analyse av hvordan deler av kirken og venstresiden har funnet sammen: Uhjelp som misjonens arvtaker; som utenrikspolitisk strategi og element i en ny nasjonal identitet. Uhjelpen handler ikke først og fremst om hva den gjør for bistandsmottakerne, men hva den gjør med oss som nasjon – vårt nasjonale selvbilde. Bistand og fredsarbeid er Norges speilsal.

Udgaard skriver:

(Tvedts) budskap er kritisk, for han sier at «et kulturhistorisk og etisk paradoks utfolder seg på og rammer inn det sørpolitiske området. Den intellektuelle redelighet … undertrykkes i iveren etter å spre til resten av verden fruktene av den sørpolitiske elitens selverklærte bidrag til den globale politiske kulturen – det symbiotiske forholdet mellom forskning, organisasjon og stat: Den norske modellen.»

Det er denne eliten og denne tankemåten som dominerer norsk utenrikspolitikk og holdninger til internasjonal politikk. Vi identifiserer våre interesser med dem vi hjelper – enten det er afrikanere, afghanere eller palestinere. I dette bildet passer ikke Europa (EU) inn (før EU blir aktuell som motpol til USAs såkalte hegemoni). USA tar form av et stereotypt fiendebilde som «kolonimakt og imperialist» – uavhengig av virkeligheten (USA frigjorde afghanerne fra Taliban og reddet dem fra sult og et fortsatt liv som flyktninger, USA er fremst i kampen mot hiv/aids som truer en rekke fattige land i ulike verdensdeler osv. osv).

Terje Tvedt snakker egentlig om den norske misjonstanken. Fra gammelt av har norske misjonsorganisasjoner sendt folk ut over det meste av den ikke-vestlige verden for å lære mennesker om Veien, Sannheten og Livet – den moderne utgaven er hjelpeorganisasjoner og fredsbevegelse. Å frelse verden er et norsk prosjekt med tradisjoner, men tidligere var de kristne alene om det. Med sekulariseringen av samfunnet har den politiske venstresiden tatt over målsettingen om å redde verden fra fortapelse – krig og sult.

Men Godhetsregimet er ikke bra for vårt eget samfunn, fordi den institusjonaliserte godheten (og Ego?) vokser seg altfor stor. Det som tidligere var «frivillig» er nå blitt «karriere» der store penger og prestisje er innvolvert, og der staten og eliten styrer det meste – ressursene og informasjonen. At forskerne ikke lenger er uavhengige, forstår vi når vi hører hva de sier i TV og radio, og skriver. Å mene noe annet enn det som er vedtatt, betyr bye-bye til en karriere. (Stadig ses privat finansiering av forskning som en trussel mot uavhengighet):

Tvedt taler om «strategiske kommunikasjonsregimer» som med sine «store finansielle ressurser, tallrike personell og sterke legitimitet, har filtrert verden for nordmenn». Han påviser at nesten en milliard kroner — en milliard! – er brukt til statsfinansiert informasjon om sørpolitikken i det norske samfunn.

Politikken bygger opp sin egen støtte hos velgerne, med velgernes egne penger. Ingen organisasjoner i det norske samfunn synes å stå utenfor.

Mediene er engasjert i omfavnelsen av «Godhetsregimet», har målbåret sørpolitikkens offentlige mobiliseringsstrategi, har bekreftet de dominerende nord-sør-begreper, og har bare på en ytterst begrenset måte utøvet en kontrollerende rolle. Her er nøytralitet ikke etterspurt, men engasjement.

Da uhjelpen startet i 1963 var syv frivillige organisasjoner trukket inn og fikk 3 millioner kroner til sine prosjekter. Nå går 3 milliarder (mer enn hele Miljøverndepartementets budsjett) til disse organisasjonene, hvert år. De som tar mest – tilsammen 70 prosent – er Røde Kors, Flyktningerådet, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.

De måtte sørge for halvparten av pengene selv i 1963, slik det fremdeles er i USA, men nå får de dekket 90 prosent av staten – og ofte 100 prosent, pluss utgifter til administrasjon. Frivillighet er blitt en illusjon; organisasjonene er på vei til å bli en forlengelse av statsadministrasjonen.